Debatt:

Budstikka-redaktør Kjersti Sortland kunne ha beklaget at de hadde vært for raske på avtrekkeren, skriver Lars Johnsen.
Budstikka-redaktør Kjersti Sortland kunne ha beklaget at de hadde vært for raske på avtrekkeren, skriver Lars Johnsen.

Vaksinene i Bærum:
Ekte fake news på norsk

Hvorfor er det så vanskelig for norsk presse å innrømme at man tok feil?

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da Budstikka søndag 28. mars klokka 06.48 publiserte en artikkel om at Bærum kommune hadde avlyst koronavaksinering i påsken etter massiv klaging fra innbyggerne som heller ville tilbringe fridagene på hytta, var det bare å telle ned til at saken ble plukket opp av nasjonal presse og eksploderte i sosiale medier.

«1075 bæringer hadde avtale om å få koronavaksine skjærtorsdag og langfredag. Nå avlyses alle timene etter massiv klaging fra brukerne og flyttes etter påske», kunne vi lese i ingressen i Budstikka-artikkelen.

Øverst i brødteksten uttalte vaksinekoordinatoren i Bærum følgende:

«Mange ga uttrykk for at de ville holde påsken hellig og at det er ugreit å bryte opp påskeferien på hytta.»

Omtrent før landets journaliststand hadde gnidd søvnen ut av øynene denne korona-lockdown-søndagen videreformidlet de budskapet i Budstikkas opprinnelige artikkel: Folk i Bærum gir blanke i fellesskapet. De prioriterer hytta.

I samme yacht

Klokka 12.47 samme dag var Leif Welhaven, sportskommentator (!) i VG og Bærum-bosatt, ferdig med sin kommentar i nasjonens største avis.

«Stopper påskevaksinering etter klager: Det måtte være Bærum...», skrev Akersgatas meningsmaskin.

For oss bæringer som ikke er milliardærer som starter dagen med sjampis og sukrer cornflakesen med kokain, som verken har landsted ved sjøen eller hytte på fjellet, var det kjipt å nok en gang bli satt i samme yacht som dette segmentet av befolkningen.

Senere på dagen gravde Budstikka, og andre medier, litt dypere og fant ut at det var 25 personer av 1075 med vaksinetime i påsken som hadde bedt om flytting til etter påske.

Gjennom tolv års skolegang på tre forskjellige skoler i Bærum var det samfunns- og språkfag jeg gjorde det nogenlunde godt i. Matematikkfaget, vel, det var noe jeg måtte gjennom. Selv med begrensede mattekunnskaper var det, via kalkulatoren på mobilen, ikke vanskelig å finne ut at 25 personer av 1075 tilsvarer 2,3 prosent. Eller at 25 personer av 130.000 innbyggere er under 0,02 prosent. Og de 25 hadde spurt om å få flytte sin vaksinetime fire uker før Budstikka publiserte artikkelen.

Kommunen kunne fortelle at flyttingen til etter påske handlet om noe helt annet enn «massiv klaging» fra innbyggere som heller ville på hytta i påsken. «Avlysningene sammenfalt med at Folkehelseinstituttet (FHI) hadde utvidet perioden dose to kan settes, og samtidig ønsket Bærum kommune å gi helsearbeidere fri», skrev Journalisten i sin omtale av saken.

Ekte fake news

Den opprinnelige artikkelen, og oppfølgingen fra resten av Presse-Norge, hadde altså ikke vært noe annet enn et eksempel på ekte fake news.

Dette hadde ikke vært massiv klaging fra brukerne, som Budstikka skrev, men 25 personer blant en befolkning på 130.000 innbyggere hadde altså en snau måned før påskeferien spurt om det var mulig å flytte vaksinetimen til over påske.

Så hva gjorde sjefredaktør Kjersti Sortland da det viste seg at den opprinnelige artikkelen ikke holdt vann?

Beklaget hun?

Naturligvis ikke. For å innrømme feil, som burde være en styrke for pressens troverdighet, sitter langt inne for mange redaktører.

I stedet fikk vi den påfølgende uka ikke annet enn flaue bortforklaringer fra Budstikkas sjefredaktør. Hun ønsket ikke å «kappe huet av samvittighetsfulle reportere», uttalte hun til Journalisten. Det er for så vidt nobelt å ikke ville skjære kroppsdeler av de tre journalistene som hadde byline på saken.

«Vi kan ikke unnskylde en sak som siterer kommunal myndighet ordrett», uttalte Sortland til Journalisten.

Én kommunalt ansatt er riktignok sitert i den opprinnelige saken, men hun sier ingenting om «massiv klaging», verken fra dem med vaksinetime påskefridagene eller resten av Bærums befolkning – som er vinklingen på artikkelen.

«Mange ga uttrykk for at de ville holde påsken hellig og at det er ugreit å bryte opp påskeferien på hytta», sa hun.

Mange, skulle det senere vise seg, var altså 0,02 prosent av befolkningen eller 2,3 prosent av dem med time.

Én ansatt sitert

I et facebookinnlegg (som svar til meg) skrev Sortland:

«Kommunen valgte å legge vekt på 'massiv klaging fra innbyggere' som forklaring på hvorfor de valgte å avlyse vaksinering i påsken. En rekke kommunalt ansatte våre to reportere pratet med, i front i ringe-tjenesten, opplever 'mye klaging' som helt reell virkelighet. Journalistene våre kan ikke styre hvordan kommunal myndighet i intervju velger å begrunne en spesiell beslutning.»

Det kan være 100 prosent sant. Men det vet vi ikke.

Det eneste vi vet er at det ikke framkommer i artikkelen at Budstikka har pratet med «en rekke kommunalt ansatte». I artikkelen er én kommunalt ansatt sitert, og vedkommende hevder ikke at det har vært en «massiv klaging».

Sortland hevder i ettertid at journalistene har snakket med «en rekke kommunalt ansatte», men ingen av disse kildene er nevnt i den opprinnelige artikkelen. Kan det skyldes en forglemmelse, at man rett og slett glemte å vise til kildegrunnlaget? Er det troverdig at kildene dukker opp etter publisering, i et facebooksvar?

Budstikka hadde ingen dekning for vinklingen i den opprinnelige artikkelen. Men de kjørte på med den, og burde vite at dette ville eksplodere i sosiale medier så fort saken var ute.

Dersom avisa faktisk hadde snakket med en rekke personer i kommunens ringe-tjeneste som meldte om «massiv klaging» – da må de skrive det.

Men det gjorde de ikke.

Kjersti Sortland står likevel på sitt. Det var et godt stykke arbeid fra «Asker og Bærums bankende hjerte» har hun gjentatt – senest i podkasten Tut og Mediekjør, publisert langfredag.

Dax18-tema

Bærums-harselasen på sosiale medier roet seg betraktelig utover dagen da sakens egentlige faktiske forhold ble kjent. Twitter-bruker og FHI-overlege Preben Aavitsland var blant dem som hadde kastet seg på den første bølgen. Han skrev senere en uforbeholden unnskyldning til bærumsfolk for å ha vært litt for rapp i kjeften, litt for kjapt.

Likevel, for en del kommentarfeltkrigere og Facebook-brukere lot ingenting rokke ved deres oppfatning av saken. Blant dem som tviholdt på at det første bildet som ble skapt var det riktige, var VGs sportskommentator (!) Leif Welhaven. Han ble invitert til Dagsnytt 18 mandag 29. mars for å diskutere hvorfor det får så sterke reaksjoner når en sak handler om Bærum. Debatten startet med at Bærum kommunes velferdsdirektør igjen forklarte hvorfor kommunen hadde tatt vaksinepause i påsken.

Før Welhaven ville diskutere reaksjonene han selv hadde vært med å bygge opp, brukte mannen fra Akersgata muligheten til å hevde at kommentaren hans fortsatt hadde rot i virkeligheten.

«Først og fremst handler dette om at Bærum kommune startet dette med å la seg ordrett sitere i lokalavisen, og det sitatet er ikke bestridt», sa Welhaven.

Ja, Bærum kommune var ordrett sitert i Budstikka – men altså ikke sitert på at at påskevaksinering var utsatt på grunn av «massiv klaging», som Welhaven hadde lagt til grunn for sin lynraske kommentar publisert samtidig som det kokte som mest i sosiale medier.

Det hele hadde vært kommunens feil, mente Welhaven. I det Budstikka-publiserte sitatet fra kommunens vaksinekoordinator lå det så mange «triggerord».

«Det tar ett sekund, så tar dette fyr overalt», sa Welhaven, som selv på feilaktig grunnlag hadde spylt bensin på et allerede levende flammehav.

Kunne beklaget

Welhaven fortalte at han, så lenge han kunne huske, har «levd med fordommer mot Bærum». En del bæringer vil heller si at de «er fra litt utenfor Oslo». Ironien nærmest glefset gjennom TV-ruta.

I stedet for å kjøre en «it’s my story and I’m sticking to it»-taktikk innledningsvis i Dagsnytt 18, kunne den erfarne VG-kommentatoren brukt et halvt minutt på å reflektere over hvordan medienes sensasjonsjag kan få konsekvenser, og til og med innrømme at han var blant dem som var med på å kjøre toget av sporet.

I stedet for å skylde på dårlig kommunal mediestrategi og ikke-eksisterende kildemateriale, og fortsette å hevde at de hadde gjort et godt stykke arbeid, kunne Budstikka-redaktør Kjersti Sortland ha beklaget at de hadde vært for raske på avtrekkeren.

I etterkant av «Lommedalen-saken» leverte Budstikke et stykke journalistikk fra absolutt øverste hylle, journalistikk som rev det ned nasjonalt etablerte narrativet i det som var en dypt tragisk sak. I en paneldebatt (på Skup-konferansen i 2017, om jeg ikke husker feil) snakket Sortland om at pressen skal være «sannhetssøkende».

Det er en god leveregel – både før og etter publisering.

Powered by Labrador CMS