Det er nettopp fordi tendensiøsitet er så vanskelig å måle, og fordi konflikten omkring Israel er så innfløkt, at NRK har godt av å ta klagene alvorlig.
Kringkastingsrådet har gitt Cecilie Hellestveit i oppdrag å vurdere om NRKs dekning av Midtøsten er tendensiøst negativ mot Israel. Hellestveit er utdannet statsviter og jurist og har forsket mye på forhold i Midtøsten.
Antakelig vil mange forvente at Hellestveit i kraft av sin ekspertise fastsetter en fasit som hun så vil holde NRKs dekning opp mot. Dette vil i så fall være en feilslått tilnærming som ikke vil være tjene noen nytte.
Det finnes nemlig ikke én virkelighet, en objektiv fasit, som gir grunnlag for retting og karaktersetting av dekningen. Og særlig ikke for en konflikt så innfløkt som denne, der det er et uendelig behov for utfylling av fakta og synspunkter.
I stedet må man vurdere selve den journalistiske prosess og se på resultatet av dekningen i lys av det arbeidet som fremstiller den.
Empirisk tilnærming
Vi burde ha ubestridelige kvantitative mål for rettferdig, nøyaktig, og nyansert dekning der tallene forteller sitt. Det er faktisk ting vi kan telle: Får den ene siden mer tid på luften enn den andre? Innhentes utfyllende kommentar fra talsfolk fra begge sider? Får fageksperter med ett ideologisk fotfeste preferanse? Forblir viktige handlinger uforklart, selv når det finnes en forklaring?
I tillegg kan vi undersøke om journalister og redaktører gjør det de kan for å rette opp feilaktige inntrykk som kan ha oppstått: blir opplysninger som viste seg å være feil dementert? Blir fakta man ikke kjente et øyeblikk tatt fram senere for å utfylle historien? Bygger kildekritikk på faktiske erfaringer med troverdigheten til kildene?
Det går også an å måle semantiske undertoner. Hvis journalister konsekvent bruker en parts språkbruk, vil det både direkte og indirekte skape inntrykk hos publikum om at den parten har rett.
Dette er vanskelig nok, men så blir det mer komplisert.
Daniel Hallins smultring
Tilfeldighetene vil ha det til at det prisbelønnede radioprogrammet On the Media i USA nylig har avsluttet en serie der de har undersøkt om National Public Radio er tendensiøst til venstre i amerikansk politikk.
Et velkjent rammeverk som ble anvendt i diskusjonen om NPR var en figur først fremmet av Daniel Hallin i boken “The Uncensored War”, som har fått stor aktualitet blant krigsjournalister. Rammeverket ser ut som en smultring som illustrerer tre sfærer:
Den innerste sfæren er der konsensus gjelder, altså punkter man er såpass enige om at de kan anses som premisser for dekningen. Eksempelvis vil kvinners stemmerett høre til i denne sfæren.
Den midterste sfæren er rommet for legitim debatt, dvs. der man formulerer problemstillingen, utforsker i journalistikk, belyser med artikler, og diskuterer problemstillingene. Det meste av det som utgis tilhører her.
Den ytterste sfæren er avvikernes rom, altså folk og synspunkter som journalistene anser som så aparte at det ikke tjener noen hensikt å ta dem med. Ofte havner konspirasjonsteorier i denne sfæren.
Aktører i de ulike debattene legger stor innsats i å flytte påstander ut og inn av de ulike sfærene. For eksempel: Der det nærmet seg konsensus om at homofile skulle kunne gifte seg å være foreldre, arbeider Nina Karin Monsen med å få det inn i sfæren for legitim debatt. Likeledes forsøker for eksempel tilhengere av DLD å få direktivet inn i sfæren for konsensus. Hvis ikke media vil gi disse forsøkene oppmerksomhet, kommer de ingen vei.
Uttrykk for og inntrykk av tendensiøs dekning
Helt enkelt oppfatter folk journalistikk som tendensiøs hvis de opplever at journalistene plasserer bestemte synspunkter i feil sfære. Når for eksempel en part anser menneskeskapt global oppvarming som et ubestridelig faktum, vil de anse dekning som setter det i tvil som tendensiøst. Eller omvendt.
Det er et uløselig problem er ulike grupper har ulik oppfatning av hva som hører i den ene sfæren eller den andre. Journalister og redaktører må av åpenbare grunner vurdere hvor de skal sette ulike synspunktene, men det vurderingen vil og bør være åpen for debatt. I hovedsak gjør journalister dekningen tendensiøs ved å:
• Behandle en påstand som egentlig er omstridt som et premiss – et eksempel på dette er dekningen av begivenhetene på Firdosplassen i Bagdad 9. april 2003, da verdens media antok at krigen i Irak i all hovedsak var over.
• Avvise som avvikende påstander som burde debatteres – for eksempel ble spørsmål Berit Ås stilte om risiko forbundet ved oljeutvinning avvist av statsråd så vel som media.
Det er mange faktorer som kan gjøre at en journalist begår disse feilene. Blant disse er deres egen virkelighetsopplevelse i felten, kildenes påvirkningskraft, journalistenes eget verdenssyn, press fra deres eget faglige og personlige miljø, og ikke minst det følelsesmessige, ofte empatiske, engasjement de vanskelig kan unngå i sitt arbeid.
Det er nettopp fordi det er så lett å falle i disse fallgruvene at vi bør forlange at seriøse journalister gjør en bevisst innsats for å unngå dem.
Fremragende journalistikk
Mye av det ypperste vi har av journalistikk er tross alt preget av journalistens personlige engasjement i emnet han eller hun har dekket. Enten det er Dorothea Langes bilder av vanlige mennesker under vanskelige forhold eller Ernie Pyles skildring av Henry Waskows død i Italia under annen verdenskrig, er det ingen tvil om at det er nettopp journalistens innlevelse som har gitt publikum et nøyaktig, om ikke alltid presist bilde av en virkelighet utenfor dem.
Som den fjerde statsmakt er pressens viktigste oppgave ikke bare å informere, men å påvise forskjeller mellom inntrykk og virkelighet hos publikum og derfor hos makthavere, å utfordre utbredte antakelser, stereotyper, og fordommer som ellers styrer politisk mandat og politiske beslutninger.
Å påvirke opinionen ved å skape det psykologer kaller kognitiv dissonans. Pyles skildring av kaptein Waskows død i Italia satte et hjerteskjærende søkelys på hvilke ufattelige tragedier krig fører med seg. Langes bilder av fattigdom under Den store depresjonen, og amerikanere av japansk herkomst under krigen, viste hvordan store systemer påvirker ganske alminnelige mennesker.
Men det som gir Pyle og Langes journalistikk slik kraft, er nettopp at den er ubestridelig ærlig. Disse forsøker ikke å beskrive annet enn virkeligheten, og man aner i deres arbeid en nitid arbeid for å rense ut forstyrrende elementer ved deres egen tilstedeværelse.
Selv i George Orwells essay “A Hanging” legger forfatteren inn sitt eget poeng i klartekst utenom skildringen av selve begivenheten. Tar man noen få setninger ut av Orwells fortelling, blir den stående som en nøktern skildring av en ganske alminnelig henrettelse, slik de ble gjennomført i kolonitidens Burma.
Med andre ord er ærlige og dyktige journalister opptatt av at kartet de tegner skal ligne på terrenget de observerer, det vi kan kalle en induktiv tilnærming. De endrer på kartet hvis de ikke får det til å stemme med terrenget.
Et eksempel på dette var da Walter Cronkite 27.2.1968 avsluttet sin reportasje fra Vietnam med å erkjenne at USAs optimisme om krigen ikke var berettiget.
Slett, tendensiøs journalistikk
Det motsatte av ærlig, god journalistikk inntreffer når journalister gjør det motsatte av Pyle, Lange, Cronkite og andre. Det er journalister som velger og fortolker terrenget for å bevise, igjen og igjen, at kartet de kom med var riktig. Det er dette vi kan kalle en deduktiv tilnærming.
Dette er journalistikk som begår synder som kan måles:
Dissonante kilder forsømmes eller stenges ute, terminologien røper et bestemt ståsted, feil dementeres sjelden, og det gjøres lite for å forklare de ulike sidene av konfliktene. Sensasjoner blir vektlagt på bekostning av viktige nyanser, og kritikk avvises kategorisk. Kritikk møtes med indignasjon.
Men det som preger tendensiøs journalistikk mest er at den er konservativ, i den forstand at den til stadighet forsøker å forsterke et eksisterende virkelighetsbilde. Den insisterer hårdnakket på å beholde premissene i konsensussfæren, utelate momenter de har bestemt er avvikende, og ville diktere formen for debatt i den midtre sfæren.
NRK og Israel
Som et riksdekkende, statlig medienettverk har NRK et særskilt ansvar om å ikke bare informere publikum, men også etterstrebe en åpen og konstruktiv dialog med kritikere. At Kringkastingsrådet tar klagene fra den israelske ambassaden alvorlig nok til å be om en undersøkelse er et lovende tegn.
Mindre lovende er det at NRK synes å ha en usystematisk, ad hoc tilnærming til å undersøke sin egen tendensiøsitet.
Dette blir spesielt aktuelt når det gjelder saker om og omkring Israel. Israels politikk, handlinger, og konsekvensene som følges må granskes i lys av landets sammensatte politiske miljø, forholdet til mange eksterne parter, og ikke minst all usikkerheten som preger landet.
Hvis journalister konsekvent reduserer handlingene til en rekke velkjente paroler – der begreper som “apartheid”, “folkerettsstridig”,”fundamentalistisk” antydes eller uttrykkes, gjør de seg skyldig i ikke bare tendensiøs men også slett journalistikk.
Det er derfor saken bør være viktig for NRK. Midtøstenkonflikten er blant de mest sammensatte vi har i dagens nyhetsbilde. Det er uhyre vanskelig å holde seg à jour med selve forløpet og historien, men nettopp derfor er den pedagogiske utfordringen så viktig. Uansett hvordan NRK kommer ut av Hellestveits vurdering, gir denne saken en ypperlig anledning til å granske sitt journalistisk håndverk for å bli bedre.
(Leif Knutsen er skribent og bedriftsrådgiver innen teknologi og ledelse.)
