Fotografene Sofie Amalie Klougart og Christian Belgaux stiller ut fotografier fra 53 fotografer på Fotografihuset på Sukkerbiten i Oslo.
Fotografene Sofie Amalie Klougart og Christian Belgaux stiller ut fotografier fra 53 fotografer på Fotografihuset på Sukkerbiten i Oslo.

Verkene til 53 fotografer blir til utstilling og bok: – Folk har allerede glemt hvordan det var under pandemiåret

– Vi er veldig stolte av å ha skapt så mye.

Publisert

Under koronapandemien har Morgenbladet-fotografene Sofie Amalie Klougart og Christian Belgaux samlet fotografier fra 53 fotografer.

Resultatet ble et fotografisk dokument om det norske samfunnet under det første koronaåret.

Et utdrag fra «Dette året» er nå utstilt på Fotografihuset på Sukkerbiten i Oslo. I tillegg har fotografiene blitt publisert i et samleverk utgitt av Molo Press, med forord av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen.

– Vi er veldig stolte av å ha skapt så mye. Dette er et samtidsdokument som inneholder alle disse fortellingene fra et år hvor man kan si at dialog mellom fotografer ikke har vært så tydelig, fordi alle har måttet være hver for seg. Så det å bidra til et kollektivt prosjekt hvor dialog har vært mulig, har vært veldig viktig og givende, sier Klougart.

– Vi har allerede nå opplevd at folk har glemt hvordan det var under pandemiåret. Med dette prosjektet merker vi dermed allerede at vi har festet noe i tid. Det har gitt en viktig verdi, historisk sett. Rent profesjonelt syns jeg det er en interessant blanding av fotografer, hvor noen har et meget skarpt dokumentarisk utrykk, mens andre har et helt annet kunstnerisk blikk og utgangspunkt, sier Klougart.
– Vi har allerede nå opplevd at folk har glemt hvordan det var under pandemiåret. Med dette prosjektet merker vi dermed allerede at vi har festet noe i tid. Det har gitt en viktig verdi, historisk sett. Rent profesjonelt syns jeg det er en interessant blanding av fotografer, hvor noen har et meget skarpt dokumentarisk utrykk, mens andre har et helt annet kunstnerisk blikk og utgangspunkt, sier Klougart.
Klougart og Belgaux på Fotografihuset i Oslo. I bakgrunnen er varmefotografier av Paul S. Amundsen: «Selv kjente jeg på angsten. Er jeg varm nå? Var vi ikke litt for nære hverandre? Er jeg en smittespreder? Jeg tar frem varmekameraet. Ser ansiktet mitt flammer i rødt og oransje bak munnbindet. Feber? Stress? Jeg er usikker, snur kameraet mot de andre rundt meg. De gløder alle sammen. Lyser opp i kalde, blåfargede omgivelser. Vi er visst alle varme. The heat is on», skriver Amundsen i boken «Dette året».
Klougart og Belgaux på Fotografihuset i Oslo. I bakgrunnen er varmefotografier av Paul S. Amundsen: «Selv kjente jeg på angsten. Er jeg varm nå? Var vi ikke litt for nære hverandre? Er jeg en smittespreder? Jeg tar frem varmekameraet. Ser ansiktet mitt flammer i rødt og oransje bak munnbindet. Feber? Stress? Jeg er usikker, snur kameraet mot de andre rundt meg. De gløder alle sammen. Lyser opp i kalde, blåfargede omgivelser. Vi er visst alle varme. The heat is on», skriver Amundsen i boken «Dette året».
Klougart og Belgaux er begge tilknyttet Morgenbladet til vanlig. Men prosjektet har de utført utenom avisa, og publisert bildene fortløpende på Instagram-kontoen «detteaaret». – Jeg håper utstillingen blir en slags øyeåpner for folk, for hvordan de ser på fotografi. Når språk ikke er tilstrekkelig, kan folk forhåpentligvis oppleve en gjenklang i bildene som de ikke har opplevd før, sier Klougart.
Klougart og Belgaux er begge tilknyttet Morgenbladet til vanlig. Men prosjektet har de utført utenom avisa, og publisert bildene fortløpende på Instagram-kontoen «detteaaret». – Jeg håper utstillingen blir en slags øyeåpner for folk, for hvordan de ser på fotografi. Når språk ikke er tilstrekkelig, kan folk forhåpentligvis oppleve en gjenklang i bildene som de ikke har opplevd før, sier Klougart.
Mai 2020: «I feel so close to everything I lost». –I begynnelsen var alle fotografene opptatt av å fotografere tomrommet under pandemien, men når man først har jobbet seg gjennom disse, så kommer plutselig nye ting, og et helt nytt språk. Mange fotografer har tenkt nytt og utfordret seg selv, og vi har blitt overrasket over mange av fotografiene vi har fått inn. Jeg føler at «Dette året» er mer et samfunnsportrett enn en beskrivelse av pandemien i seg selv. De gode og vonde tingene i det norske samfunnet har blitt ekstra tydelig i denne perioden, sier Belgaux.
Mai 2020: «I feel so close to everything I lost». –I begynnelsen var alle fotografene opptatt av å fotografere tomrommet under pandemien, men når man først har jobbet seg gjennom disse, så kommer plutselig nye ting, og et helt nytt språk. Mange fotografer har tenkt nytt og utfordret seg selv, og vi har blitt overrasket over mange av fotografiene vi har fått inn. Jeg føler at «Dette året» er mer et samfunnsportrett enn en beskrivelse av pandemien i seg selv. De gode og vonde tingene i det norske samfunnet har blitt ekstra tydelig i denne perioden, sier Belgaux.
For første gang siden middelalderen stengte Den norske kirken dørene den 12. mars 2020. To måneder senere åpner Johanneskirken i Bergen dørene igjen for bryllup.
For første gang siden middelalderen stengte Den norske kirken dørene den 12. mars 2020. To måneder senere åpner Johanneskirken i Bergen dørene igjen for bryllup.
Belgaux viser frem fotografiene av Maria Pasenau. Bildene viser en blomsterbukett i en corona light-ølflaske.
Belgaux viser frem fotografiene av Maria Pasenau. Bildene viser en blomsterbukett i en corona light-ølflaske.
Da Journalisten i fjor intervjuet fotografene bak «Dette året» var det 52 fotografer som deltok i prosjektet. Siden har Marte Vike Arnesen fra Journalisten slengt seg på og bidratt med et bilde av sønnen sin. «Hendene til sønnen min blødde hver dag etter at skolene åpnet igjen i Oslo i slutten av april. Han gråt hver kveld da vi smurte hendene inn med håndkrem, i et forsøk på å gjøre det litt mindre sårt», skriver fotografen i boken.
Da Journalisten i fjor intervjuet fotografene bak «Dette året» var det 52 fotografer som deltok i prosjektet. Siden har Marte Vike Arnesen fra Journalisten slengt seg på og bidratt med et bilde av sønnen sin. «Hendene til sønnen min blødde hver dag etter at skolene åpnet igjen i Oslo i slutten av april. Han gråt hver kveld da vi smurte hendene inn med håndkrem, i et forsøk på å gjøre det litt mindre sårt», skriver fotografen i boken.
Belgaux henter frem boken «Dette året» fra bakrommet. Forordet er skrevet av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen. – Han er en fugl som flyr ekstra høyt og som klarer å se alle sammenhengene i samfunnet. Han har en helt spesiell evne til det. Fotografiene hver for seg kan være vanskelig å begripe, særlig for ikke foto-interesserte lesere. Men samlet, og med utgangspunkt i Hylland Eriksens introduksjon, så tror jeg du kan forstå disse fotografiene på en annen måte enn du ville gjort ellers, sier Belgaux.
Belgaux henter frem boken «Dette året» fra bakrommet. Forordet er skrevet av sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen. – Han er en fugl som flyr ekstra høyt og som klarer å se alle sammenhengene i samfunnet. Han har en helt spesiell evne til det. Fotografiene hver for seg kan være vanskelig å begripe, særlig for ikke foto-interesserte lesere. Men samlet, og med utgangspunkt i Hylland Eriksens introduksjon, så tror jeg du kan forstå disse fotografiene på en annen måte enn du ville gjort ellers, sier Belgaux.
Powered by Labrador CMS