Klima må inn i alle redaksjoner:
Vi må alle være klimajournalister

• Dette er en gjestekommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Denne uka samles statsledere fra hele verden i Glasgow i Skottland til FNs 26. klimatoppmøte, COP26. Organisasjoner, sivilsamfunn og privat næringsliv flyr også inn fra hele verden. Aktørene følges av en stor delegasjon fra mediene.

Vi i mediene som skal dekke klimatoppmøtet denne uka, og klimaendringene de neste tiårene, må være bevisst vårt ansvar. Vi er til stede ikke bare for å rapportere, men for å ansvarliggjøre statslederne. Vi må rette de kritiske spørsmålene til næringslivsaktørene som møter opp. Vi skal ikke bare beskrive klimakrisen, vi skal forklare årsakene, og avsløre hvorfor det er så vanskelig å stanse klimagassutslippene.

Britiske medier har i forkant av toppmøtet i Glasgow avslørt at klimatoppmøtet ledes av en konservativ politiker som har tatt i mot donasjoner fra store internasjonale selskaper med interesser i fossil energi. Enorme pengekrefter vil fortsette den fossile økonomien.

Det er vår jobb å undersøke sammenhengene mellom økonomiske interesser og hvorfor det er så vanskelig å senke CO2-utslippene.

Klima var også et av hovedtemaene under stortingsvalget 2021. Men håndteringen av klimaendringene handler ikke bare om å følge opp egne politikere. Klimaendringene begrenses ikke alene av om vi stiller de rette spørsmålene til Jonas Gahr Støre. Vi må også grave, etterforske og avsløre næringsinteressene.

«Det er en ny rolle for journalistikken å ta for seg en så stor samfunnsendring. Én ting er å sjekke skavanker og feil, men når store deler av samfunnssystemene legger opp til økte klimagassutslipp, blir det en spesiell utfordring også for journalistikken», sa medieforsker Andreas Ytterstad til Journalisten tidligere i år, som også peker på at klimajournalistikken vil være en av de mest samfunnskritiske greinene innen journalistikken framover.

Klima må inn i alle redaksjoner

De siste 1-2 årene har de største redaksjonene omsider startet opp egne klimaredaksjoner, for å bygge kompetanse og kapasitet for å dekke klimakrisen. Neste steg må være å få klimaendringene inn som et vesentlig perspektiv også i andre redaksjoner.

I britiske The Guardian har 10 journalister som hovedoppgave å dekke klimakrisen. I tillegg prioriterer de nå opp satsingen på tvers i redaksjonene; klima må inn og prege alt fra næringslivsjournalistikk til matspaltene, skriver flere av avisens ulike redaktører i en kommentar nylig.

NRK har siden januar 2020 bygget opp en egen klimaredaksjon, nå bestående av åtte journalister. Statskanalen har altså en av de største satsingene blant våre hjemlige redaksjoner. Utover NRK er det en mager satsing på klima- og miljøjournalistikk i de større redaksjonene.

Svenske Expressen la i juni i år ned sin klimaredaksjon. Lesertallene var ikke gode nok, sa redaksjonssjef Magnus Alselind, til svenske Journalisten, cirka ett år etter at redaksjonen ble opprettet. Klimadekningen skal i stedet bli en del av nyhetsarbeidet i de øvrige redaksjonene, hevder han.

Det finnes enkelte uavhengige initiativer her hjemme: Energi og Klima eies av Klimastiftelsen. I Fagpressen finner vi Naturpress hvor Kjetil Aasmundsson er redaktør, og Naturvernforbundet driver Natur & Miljø.

Av ildsjeler og enkeltpersoner må vi nevne Ole Mathismoen, som i Aftenposten har dekket miljø- og klimasaker helt siden 1980-tallet. Erik Martiniussen hos Teknisk Ukeblad er en erfaren journalist med klima og energi som sitt spesialfelt. Iselin Fjeld er en profilert miljøjournalist hos NRK.

Klimakrisen er vår tids største globale samfunnsutfordring. Da må klimaperspektivet inn i alle redaksjoner, og ikke i beste fall bli satt ut til én silo, organisert som en separat og isolert klimaredaksjon.

Tilliten svekkes uten klimajournalistikk

Manglende klimaperspektiver på aktuelle hendelser svekker troverdigheten hos yngre målgrupper. Alltid har medienes store utfordring vært å nå ut til barn og ungdom. I alle år har man forsøkt ut ulike redaksjonelle eller teknologiske eksperimenter for å treffe de yngre.

«Å dekke klimaendringer er avgjørende for å ha troverdighet og appellere til disse målgruppene», skriver Mark Hertsgaard (Covering Climate Now) og Kyle Pope (Columbia Journalism Review) i CJR 6. oktober, og refererer til at «mange av dem uttrykker mistillit til mainstream-mediene, delvis på grunn av deres tidligere klimataushet».

De forteller også at da orkanen «Ida» traff østkysten av USA i 2021, så publiserte amerikanske medier 774 saker de første 72 timene. Kun fire prosent av sakene omtalte begrepet «klimaendringer».

Den manglende klimadekningen i vestlige medier må vi kritisere. Vi har ingen unnskyldning. Åpne og gjennomsiktige demokratiske samfunn gjør jobben lettere for oss journalister. Vi må ettergå myndigheter og næringsliv i USA, EU og Storbritannia for deres klimagassutslipp, med rette, for disse landene har et stort historisk ansvar.

Hva gjør så store redaksjoner for å være kritiske mot lukkede regimer som Kina og Russland? India, Kina og Russland står de siste tiårene for en stadig større andel av verdens CO2-utslipp. Dette er land med store demokratiske underskudd, av ulike årsaker.

Klimajournalistikken er vanskeligere opp mot lukkede og diktatoriske samfunn. Og klimajournalistikken må granske utslippsveksten i framvoksende økonomier.

Miljøjournalister drept

I enkelte land risikerer miljøvernere livet, for å redde regnskogen for urfolks overlevelse eller for å redde landområder fra oljeselskapenes søl.

227 miljøvernere er drept siden 2015. Over en tredjedel av de drepte tilhører urbefolkningsgrupper, ifølge en rapport fra Global Witness, som ble publisert i september i år. Organisasjonen ber om at menneskerettigheter og beskyttelse må integreres i Parisavtalen under COP26.

LES OGSÅ:

Slik jobber NRKs klimaredaksjon

Også journalister som dekker miljøvern trues og drepes: Committee to Protect Journalists (CPJ) forteller i sin rapport Green Blood (2019) om at minst 13 journalister har blitt drept for å etterforske miljøspørsmål. CPJ etterforsker også ytterligere 16 dødsfall.

Journalister forteller om hvordan de utestenges fra arbeidet sitt eller blir møtt av ulike rettslige tiltaler. Som Carlos Choc og Jerson Morales fra Guatemala som ble arrestert og tiltalt for å ha dekket demonstrasjoner mot lokale nikkel-gruver. Eller Jabir Idrissa, som skrev om gullgruver i Tanzania, som medførte at avisa han jobbet for ble stengt i to år og han selv ble uten jobb.

Klimajournalistikken møter nye samfunnsomveltninger de neste årene. I januar fikk en mann fra Bangladesh oppholdstillatelse i Frankrike med domstolsavgjørelse om oppholdstillatelse på grunn av luftveissykdom og med hensyn til luftkvaliteten i hjemlandet - noe som muligens gjorde ham til verdens første offisielle klimaflyktning.

Sammenhengen mellom flukt og miljø vil bli tydeligere. Vi må regne med at de neste tiårene vil mennesker omkomme som følge av klimaendringene. Klimaflyktninger vil bli en stadig vanligere betegnelse.

Avsløre grønnvasking

Vi journalister møter en armada av kommunikasjonsrådgivere når vi skal stille kritiske spørsmål til bedriftsledere eller myndigheter. Store og ressurssterke kommunikasjonsavdelinger har som jobb å promotere bedriftens eller organisasjonens budskap. Klimajournalistenes jobb er å vise fram næringslivets ansvar og avsløre en grønn innpakning.

«Grønnvasking er en form for misledende markedsføring der et produkt eller en virksomhet fremstilles som bedre enn den faktisk er i forhold til innvirkning på klima, natur, dyr og mennesker», kan man lese på www.grønnvasking.no.

Grønnvaskingsplakaten er et initiativ fra Skift - Næringslivets klimaledere i samarbeid med Miljøstiftelsen Zero, WWF Verdens naturfond og Framtiden i våre hender, og er en 10-punkts plakat som skal gjøre det enklere for bedrifter og virksomheter å unngå grønnvasking. Over 300 norske bedrifter har nå underskrevet plakaten.

FN-organisasjonen UN Global Compact (UNGC) har lansert bærekraftskampanjen #HoldOssAnsvarlige, en kampanje som «inviterer bedriftene til å dele en eller tre av virksomhetens handlinger som vil ha en målbar positiv innvirkning på bærekraftsmålene». UNGC har 200 bedriftsmedlemmer i Norge.

Nye titler

Etter at FNs bærekraftsmål ble vedtatt i 2015 er det kommet mange nyopprettede stillinger til, både i offentlig og privat sektor, med tittelen bærekraftsansvarlig.

Mange virksomheter har nå FNs bærekraftsmål som del av sine strategiplaner. Det er nødvendig at bedriftene omsetter disse plakatene og medlemskapene i faktiske klima- og bærekraftstiltak. Ellers blir disse medlemskapene bare nok et grep for grønnvasking.

Det er vel heller ikke utenkelig at det er noe overlapp mellom de 300 som har underskrevet grønnvaskingsplakaten, og de 200 medlemmene av UNGC.

«Alle snakker om bærekraft i 2020, men kampen om troverdighet og oppmerksomhet er større enn noen gang. Mesteparten av verdens største bedrifter rapporterer nå jevnlig om bærekraft», skriver seniorrådgiver i TRY råd, Åshild Mathisen. Samme kommunikasjonsselskap hentet nylig inn Julie Messel fra Grønt Pressekontor.

Rådgivnings- og konsulentselskapet Footprint har solid fotfeste med flere gründere og ansatte fra miljøorganisasjoner.

Kommunikasjons- og konsulentselskapene har en nødvendig og viktig rolle for næringslivets bærekraftsstrategier. Samtidig har journalistene en nødvendig og viktig rolle for å ettergå at strategiene ikke blir liggende i skuffen og at grønne plakater ikke bare blir veggpynt i styrerommene.

Til alle journalistene i Glasgow som dekker COP26: Dere har en stor jobb foran dere. Og mediehusene må gi dere den prioriteringen som klimakrisen krever.

Til opplysning: Terje Karlsen er medeier i Transit Media AS, som eier Naturpress, nevnt i denne teksten.

BT-sjefen tar over roret i podkastserie om klima