Kommentar:

«Kulturanmelderiet» er ikke lenger ønsket i Dagens Næringslivs lørdagsutgave. Foto: Roger Aarli-Grøndalen
«Kulturanmelderiet» er ikke lenger ønsket i Dagens Næringslivs lørdagsutgave. Foto: Roger Aarli-Grøndalen

Først dempet de galskapen. Nå ryker også kulturen

DN lørdag er død. Lenge leve DN lørdag.

Published   Updated

Midt i romjula kom nyheten som et allerede overarbeidet fordøyelsessystem slet med å bearbeide. Dagsavisen var budbringeren. Dagens Næringsliv kutter anmeldelser av film, musikk og bøker.

«Ja, vi legger ned mesteparten av kulturanmelderiet i DN», skrev featurredaktør Gry Egenes til avisen.

Hun fortsatte:

«Vi er hovedeier i Morgenbladet og lar dem gjøre anmeldt-jobben. Vi må redusere kostnadene noe og da velger vi å konsentrere ressursene til nyhet og undersøkende journalistikk.»

Videre i sin skriftlige korrespondanse med nysgjerrige journalister, kunne hun fortelle Klassekampen, denne gangen i en epost, at DN får god respons på kultursaker, men at anmeldelser har lave lesertall.

«Det er kostbart å finansiere god, faglig kritikk med kontinuitet. Digital konkurranse fra ulike tjenester gjør denne typen journalistikk enda vanskeligere enn før. Jeg tror dessverre vi må regne med at trenden der mediene reduserer antall anmeldere vil fortsette».

Hørt det før

Det er ingen grunn til å betvile dette. Vi har hørt det før. Men lørdagsutgaven til DN skulle liksom være noe annerledes. Denne ene dagen i uka hvor DN ga ut en avis som ikke var DN, men som var DN likevel.

I en verden hvor alt skal måles, telles og veies har DNs lørdagsutgave, historisk sett, fremstått som kaotisk og tilfeldig. Hvor man publiserer en rekke saker som egentlig ikke passer inn, men som sammen med alt det andre passer inn likevel. Et magasin redigert etter magefølelsen, og ikke etter hva leserne nødvendigvis tror og sier at de vil ha.

Høydepunktene var da det dukket opp mer eller mindre elleville gonzoinspirerte reportasjer av Eskil Engdal, Åge Winge eller Jarle Aabø.

Kanskje har det aldri vært slik i praksis for dem som uke etter uke har fylt sidene, men slik har i hvert fall jeg opplevd produktet i perioder. Og det på en positiv måte.

I mine mange år i magasinbransjen, ble DNs lørdagsutgave til stadighet – i ettertid kanskje unødvendig ofte – trukket fram som det beste av det beste i ulike arbeidsgrupper og prosjekter, og brukt som en målestokk for hva som var mulig i magasinsjangeren. Nye magasiner ble gjerne beskrevet som en «blanding av lørdags-DN og ...», eller «en DNs lørdagsutgave for ...» osv., osv.

Smertestillende og DN

Anmeldelser av litteratur, musikk og film har lange tradisjoner i DN, selv om stoffområdet alltid har ligget et stykke fra det som må kunne beskrives som avisens kjerneinnhold.

Først på Etter børs-sidene, deretter i lørdagsutgaven, som utover på 90-tallet ble en stadig viktigere del av merkevaren DN. Og en viktig årsak til at en ikke spesielt økonomiinteressert yngre utgave av meg, oppdaget avisen for en del tiår tilbake.

Selv har jeg vært mer eller mindre fast leser siden tidlig på 90-tallet. En ikke uvanlig lørdag morgen var å våkne noe redusert etter fredagens utskeielser, komme seg ut og kjøpe avisen (jeg hadde ikke råd til abonnement den gangen), og kombinert med en frokost bestående av smertestillende og cola, se hvilke reportasjer som var å finne i denne ukens utgave.

Det er ikke lenger galskap og merkverdigheter som er trekkplasteret.

Høydepunktene var da det dukket opp mer eller mindre elleville gonzoinspirerte reportasjer av Eskil Engdal, Åge Winge eller Jarle Aabø – ideelt sett illustrert av Per Elvestuen. Pluss anmeldelsene. Alltid anmeldelsene.

Det har gått noen tiår siden galskapen stoppet opp. Kun Engdal er tilbake i DN. Aabø bruker dagene til å krangle med miljøvernere i sosiale medier og Winge har tatt med seg sin penn til Adresseavisen. Håret mitt er i mellomtiden blitt grått, det samme har skjegget – og kanskje var aldri 90-tallets DN så bra som jeg husker det, men minnene er der.

En kikk i DN-kommentator Kjetil Wiedswangs lærebok fra 1998, Angst og Bæven – gonzo på norsk, viser imidlertid at i hvert fall en del tekster har holdt seg rimelig bra. Og når det er sagt: Det er fortsatt veldig mye bra i DN lørdag. Mange av landets beste featureskribenter leverer stadig noen fantastiske rariteter av noen reportasjer. I mellomtiden har også D2 dukket opp, med sin dose pussigheter på glanset papir.

Dempet galskap

Etter som årene har gått, har DN brukt stadig mer ressurser på å løfte norsk gravejournalistikk til nye høyder. Noe som er blitt et stadig mer dominerende elementet i lørdagsutgaven. Det er ikke lenger galskap og merkverdigheter som er trekkplasteret.

Men selv en velskreven gravesak, hvor alle kjente fortellerteknikker tas i bruk, er det likevel mer brød enn sirkus. Og vi trenger som kjent begge deler. Gode og velskrevne anmeldelser fra noen av landets mest innsiktsfulle skribenter i sine nisjer og fagfelt, har bidratt til å dekke «sirkus»-behovet. Noe som har gitt oss en miks som har vært ganske unorsk.

Det er absolutt ikke gitt at endringene som nå gjøres gir et dårligere produkt. Om noen år er kanskje hele begrepet «lørdagsutgave» meningsløst. Det er ikke lenger snakk om utgaver, men innhold som publiseres på det tidspunktet hvor det når flest lesere. Mange vil kanskje si at vi allerede er kommet dit.

Jeg kommer likevel, når den første lørdagsutgave uten anmeldelser leveres hjemme hos meg senere denne måneden, til å savne «kulturanmelderiet». Forhåpentlig er det noen dyktige redaktører som ser på dette som en mulighet til å hente inn noen nye eks-DN-anmeldere til sine publikasjoner.

I så fall kan jeg være en potensiell abonnent.