Martin Riber Sparre kobla Eurovision til finanskrisa på Island, og fikk inn en sak i DN uten å spørre sjefen

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Martin Riber Sparre er journalist i Dagens Næringsliv.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Så mye kaffe at jobben i alle fall får én positiv overraskelse i neste kvartalsregnskap ettersom jeg har hjemmekontor.

– Hva har du på nattbordet?

– Snusboks og mobil. Og i det siste noen ganger en levende kattunge som jeg ikke har lagt der.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Ettersom journalistikk, nyheter og samfunnsdebatt også er min lidenskap og forbannelse, er jeg vel strengt tatt mer eller mindre på fra jeg våkner til jeg sover. Medier innom: Skulle sagt at det første jeg sjekker er DN. Men det er ikke sant. Nettleseren min lyver ikke. Det går i denne rekkefølgen: VG, Sol.no, DN og så NRK.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Forskning viser: Menneskene har fucka up på jorden igjen og igjen. Vi har fikset det stort sett hver gang – og nå har vi gjort det igjen!»

Eller: «Folkejury på 30 personer kårer Brann til årets seriemestre. Rosenborg rykker ned. – Vi føler oss sikre på at dette samsvarer godt med hvordan det uansett ville blitt, sier NFF».

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Kanskje ikke det beste, men kanskje blant de med størst potensial som utnyttes dårligst. Kalkulator og regneark i kombinasjon med sunn fornuft og nysgjerrighet. Metoden vant vel strengt tatt Skup-prisen i år?

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– I min tidligere karriere jobbet jeg i kulturavdelinga og ble sendt for å anmelde kinofilmer. Stas! Men denne filmen var et slags mellommenneskelig lyrisk drama. Og jeg forstod lite eller ingenting. Men kunne jo liksom ikke komme tilbake og skrive det da, så jeg liret av meg en haug med generelle, floskler som hørtes dype og psykologiske ut. Så kom det en fra desken bort til meg – og jeg var sikker på at han skal redde meg og si at det dessverre ikke er plass til den i avisen. Men han sa: «Du, den filmanmeldelsen din… Fikk skikkelig lyst til å se den!»

– Så dermed kom den på trykk, men aller verst var jo tanken på at kollegaen faktisk skulle gjøre alvor av å se den – og dermed avsløre at jeg ikke hadde filla peiling!

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

–Elon Musk. Fordi at hvis du fikk sjansen til å intervjue Thomas Edison midt i livet hans, ville du gjort det. Musk kan vise seg å være en av vår tids mest betydningsfulle, innovative og visjonære entreprenører. Det er ikke usannsynlig at han fremdeles ikke har rullet ut det som skal komme til å påvirke verden mest. Jeg ville invitert ham til å sitte på en disse, eller «huske» som de sier på østlandet, latt ham fyre opp en joint og spurt hvilke tanker han hadde om hvordan verdens utfordringer kan løses. Kanskje røper han hva som blir vår tids «lyspære».

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Kreativitet. Ikke minst nyttig i jobben min som frontsjef. Det er om å gjøre å lage overskrifter som balanserer mellom å være tilstrekkelig informative og samtidig gi leserne lyst til å lese saken. Det finnes en del godt brukte triks for å få folk til å klikke på saker. Men disse blir fort utslitt. Da gjelder det å være kreativ for å finne nye måter å oppnå det samme på: At folk klikker på sakene – og faktisk leser dem.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Jeg er ganske uinteressert i musikk stort sett hele året. Hører på, men bryr meg ikke. Unntaket er Melodi Grand Prix og Eurovision. Av en eller annen grunn blir jeg da lidenskapelig interessert. Men det er jo ikke noe DN skriver om sånn uten videre. Det klarte jeg å gjøre noe med i 2009 ved å koble Islands bidrag, Is It True, direkte til den pågående finanskrisa på øya.

– Jeg intervjua Jóhanna Guðrún Jónsdóttir i Moskva – og slik ble en av de få sakene DN har har laget om Eurovision til. Det hører med til historia at jeg ikke spurte redaktøren om lov til å publisere den på DN.no, av frykt for å få nei! Heldigvis tok han det fint. Låta er for øvrig den beste i historien som ikke har vunnet finalen. Ville vunnet alle andre år enn året Rybak stilte opp med sin Fairytale.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Det lages utrolig mye god journalistikk i hele Norge. Så litt selvsentrert å trekke frem en sak fra egen bedrift. Men DNs opprulling av Statoil/Equinors helt ville pengebruk i USA er og blir et stykke journalistisk arbeid av klasse.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– At det tar så lang tid før mediene selv forstår hvilke fantastiske digitale muligheter bransjen har. Kunne ønske vi i langt større grad turte prøve og feile. Jeg har helt siden overgangen fra papir til digital journalistikk, vært overbevist om at journalistikken og mediehusene kommer til å komme sterkere ut på andre siden, både journalistisk og økonomisk. Men da må noen ha mot til å prøve å identifisere disse mulighetene.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Det forundrer meg stadig at mediene som blant annet lever av å avdekke juks og løgner, ikke anstrenger seg mer for å være objektive og etterrettelige selv. I Norge er det veldig lite reinspikka «fake news». Til gjengjeld er det ikke langt mellom eksemplene på saker der mediene gir et fordreid bilde av virkeligheten, ofte med overlegg.

– Løsninga er like enkel som den er gammel: Følg grunnprinsippene vi skal holde høyt i journalistikken. Eller sagt på en annen måte: klarer du ikke følge grunnprinsippene til punkt og prikke, bli i alle fall litt mer som Fredrik Solvang. Like kritisk, men også like respektfull, overfor alle – statsminister eller snekker. Og ikke så selvhøytidelig og bedrevitende som vi noen ganger kan fremstå som. En gang var det en styrke at vi var snekkere, lærere, bønder og så videre som ble journalister. Nå er vi utdannede, ganske høyt lønnede folk, som stort sett stemmer rødgrønt og bor i de bedre boligområdene i byen. Alt dette er helt greit. Men med denne bakgrunnen stiller det ekstra store krav til bevissthet rundt den posisjonen vi selv har.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Songar fra nyheitane sin Cayman Islands-låt. Utrolig kult at en Dax 18-debatt kan bli noe som ligner mistenkelig på en sommerhit!

– Når logger du av for kvelden?

– Når mobilen glir ut av hånden min fordi jeg sover, men helst litt før.