Debatt:
«Det er ikke opp til noens subjektive skjønn å avgjøre om Toten-dialekt er gangbart på Dagsrevyen», skriver Johnny Gimmestad..
Arkivfoto: Kristine Lindebø
Journalistikk som selvrealisering
Hvem skal avgjøre hvilke dialekter som er lette å begripe for alle og enhver?
- Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Det er i vinden å være for journalisters rett til å snakke på egen dialekt, også når de er på jobb for et riksdekkende nyhetsmedium.
Enkelte, deriblant Arild Rønsen i Klassekampen, forsvarer dette med at noen navngitte medarbeidere faktisk er lette å forstå, og selv trives best i journalist-rollen når de får snakke sitt lokale tungemål, enten de kommer fra Røros eller Indre Troms. Dermed utelater man to helt sentrale problemstillinger:
Hvem forstår hva?
1. Hvem skal avgjøre hvilke dialekter som er lette å begripe for alle og enhver? Tror Rønsen det er like enkelt for en 14-åring fra Romsås som en 50-åring fra Sogndal å forstå sognemål? Skal vi forutsette at bestemor i Namsos umiddelbart begriper en nyhetsoppleser som snakker setesdøl?
Med sin argumentasjon åpner tilhengerne av dialektfrislippet for en type individualisering, som det faktisk er noe av poenget å unngå med et normert språk:
Det er ikke opp til noens subjektive skjønn å avgjøre om Toten-dialekt er gangbart på Dagsrevyen. Eller om siddis-mål skal få tommelen ned. Med sine sterke og svake sider har vi ved hjelp av et normert språk også en felles plattform for å forstå hverandre. Og den blir viktigere og viktigere å holde fast ved, jo mer fragmentert og identitets-orientert dette samfunnet blir.
Journalistikk - ikke gestalt-terapi
2. Det kan heller ikke være slik at den enkelte medarbeiders velvære er noe argument i denne saken. Da åpnes det for en type individualisering som helt ser bort fra at det man driver med her er massekommunikasjon - ikke gestalt-terapi.
Er du ikke veltilpass med å skrive eller snakke normert, så er du faktisk ikke egnet for en slik journalistjobb. Det er du som skal oppfylle de krav og kriterier stillingen forutsetter - ikke omvendt! Så enkelt er det.
Arbeidslivet, også i mediene, handler først og fremst om å gjøre en jobb - ikke å bedrive selvrealisering - selv om det tydeligvis er vanskelig å akseptere for mange.
