Debatt:
Journalister med munnbind følger pressekonferanse om koronasituasjonen i Bergen.
Foto: Marit Hommedal / NTB
Blir vi ført bak lyset?
Da 1,3 milliarder ble til 92 millioner.
Presseorganisasjonene ønsket seg 1,3 milliarder kroner i slutten av mars. I mai lovet regjeringen en krisepakke på 300 millioner, og i oktober utbetales 92 millioner. Er vi blitt ført bak lyset - og i så fall skal vi finne oss i det?
Journalisten meldte om den siste utviklingen 8. oktober. 201 medier søkte, 132 av dem fikk støtte, Adresseavisen fikk mest, 11 millioner kroner.
Det var Medietilsynet som vurderte søknadene basert på aktuell forskrift. Korona-pandemien er utgangspunktet.
Treffer ikke
1,3 milliarder vs. 92 millioner kroner, det gir en manko på 1,208 milliarder.
Lederen for Landslaget for lokalaviser, Tomas Bruvik, tar ikke direkte tak i det, men han sier om de 92 millionene sammenlignet med de lovede 300:
– Det forteller meg at denne støtten ikke treffer mediehusene på den måten vi skulle ønske.
Noen vil kalle det en underdrivelse.
MBLs direktør Randi S. Øgrey uttalte 8. oktober dette med utgangspunkt i at Medietilsynet hadde tildelt en knapp tredjedel av de 300 millionene: – Altfor dårlig, og dessverre i tråd med det vi har advart mot.
Hun uttaler peker dessuten på: Avismediehusene har hatt et annonseinntektstap på mer enn 300 millioner kroner, og får bare 50 millioner i kompensasjon.
Konklusjonen hennes er slik:
– Vi gir oss ikke med dette, nå må vi jobbe videre for å få til forbedringer i ordningen som kan komme flere mediehus til gode.
Ikke godt nok
Hvordan skal vi egentlig forstå dette? Mediebransjen taper hundrevis av millioner på grunn av regjeringens omgang med smittevernloven, og vi har finansminister Jan Tore Sanners ord i mars etter korona-nedstengingen fortsatt i ørene: «kostnadene ikke kan bæres av en part alene», pluss «Arbeidstakerne tåler ikke at inntekten deres reduseres kraftig. Staten vil stille opp i dugnaden.»
Vi innser at regjeringen og styresmaktene føler behov for å handle når det internasjonale samfunn gjør det, samtidig har regjeringen et selvstendig ansvar for å føre en klok politikk.
I en krisesituasjon hvor innbyggerne er satt under et gigantisk press med massetesting, utsatte sykehusoperasjoner, krav om én meters avstand, masker som vanskeliggjør utpust, arbeidsledighet og ulik vekt på smittevernregler, så bør det være enkelt å erkjenne at vi mer enn noen gang trenger vitale medier. Og følgelig enkle økonomiske ordninger som balanser tap. Men dette virker ikke styresmaktene å ta skikkelig inn over seg.
Medietilsynet har nok gjort sitt beste, og mediene har gjort det de kan for å følge opp. Imidlertid er det fristende å konkludere med at dette ikke er godt nok.
Skal vi la mediene forvitre eller svekkes på grunn av en pandemi? Vil det hjelpe på samfunnsoppdraget vårt? Svaret gir seg selv.
Et konkret forslag er at mediene setter seg ned sammen, går igjennom situasjonen og kommer med nye og helt klart definerte krav til regjeringen: Vis oss pengene. Dekk opp alle våre tap.
Hvis ikke det nytter, får vi vurdere tiltak.
Står vi ikke på kravene blir det bare verre neste gang.