Denne artikkelen er over fem år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Innlegget ble først publisert på bloggen Alle kan spille. Gjengitt med tillatelse.
Hei, noen som har fått med seg at et norsk spillstudio nettopp vant spillverdenens svar på Oscar - en BAFTA?
Nei?
Du visste kanskje ikke en gang at en liten gjeng fra Hamar var nominert til en av verdens mest prestisjetunge priser?
Med mindre du følger norske spillmedier, vet du antagelig ikke særlig mye om spillet «My Child Lebensborn», som dreier seg rundt de norske tyskerbarnas skjebne.
Du vet nok heller ikke at spillskaperne Elin Festøy og Catharina Bøhler fra Teknopilot og Sarepta Studio nettopp holdt en nydelig takketale i London, etter å ha vunnet i kategorien Game Beyond Entertainment.
Der utkonkurrerte de tungvektere som Nintendo Labo, «Life is Strange 2» og «Florence», og delte scene med folk som «Black Mirror»-skaper Charlie Brooker, den svenske regissøren Josef Fares og spilldesign-legende Brenda Romero.
Greit, så er ikke BAFTA like glamorøst som Oscar.
Der Hollywood har en snublende Jennifer Lawrence og himmelstormende duetter, har spillprisene til BAFTA stort sett bare komiker og vert Dara O'Briain å lene seg på.
Likevel. Det er et gap i dekningen av dataspill utenfor spillpressen som er verdt å kommentere. Når en film er plukket ut som Norges Oscar-kandidat, er det en nyhetssak, uansett hvor usannsynlig det er at den når opp.
Norske kulturredaksjoner sover stort sett i timen når det kommer til dataspill. Med ett åpenbart unntak.
NRK-saken om muskelsyke Mats «Ibelin» Steen som fant både venner, kjærester og mening i et liv levd gjennom et nettrollespill gikk sin velfortjente seiersgang over hele landet, og kom også ut for et internasjonalt publikum gjennom BBC.
Det er ikke rart saken berørte. Den er en feature i særklasse om en ung mann foreldrene trodde var ensom, frem til mennesker fra hele Europa tok turen til begravelsen hans.
Den er også noe av det bedre som er skrevet om spill her til lands, fordi den evner å gå inn i det unike forholdet mellom spiller og spill, hvordan det ofte gjør at man er halvveis seg selv, halvveis en rollefigur, gjerne i lek og samspill med andre.
Og den overrasker. Da saken bikket én million visninger, merket jeg meg ved noe journalist Vicky Schaubert sa i et intervju med Medier24:
– Det har blitt mange tilbakemeldinger. Det kommer mange til Robert og også veldig mange til meg. De sier mye av det samme: De som ikke forstod dette før, de forstår bedre nå. Og de som ikke følte seg forstått tidligere, føler seg nå mer respektert og forstått.
At de relativt hverdagslige sannhetene om dataspill som saken belyser later til å ta mange lesere på senga, spesielt foreldregenerasjonen, vitner om et behov for opplysning rundt spillene som langt på vei ikke er oppfylt.
Foruten håndverket og det sterke i fortellingen, kommer noe av sprengkraften rett og slett av at saken om Mats er så effektiv i å oppklare misforståelsene som får grobunn i fravær av en opplyst offentlig samtale om spillene.
I anledning Fritt Ords støtte til spillnettstedet PressFires spillkritikk med 150.000 kroner (full åpenhet - jeg har også mottatt støtte fra førstnevnte og skrevet mye for sistnevnte da de var del av Dagbladet), oppsummerte stiftelsens direktør Knut Olav Åmås dagens situasjon slik:
– Det er jo veldig trist at de største mediene ikke lenger ser at spill er et av vår tids viktigste kulturuttrykk. I stedet for å styrke nyhets- og meningsjournalistikken omkring dataspill har jo f.eks VG, Dagbladet og Aftenposten nesten kuttet den ut. Det er vanskelig å forstå.
Da PressFire i 2015 forsvant fra Dagbladet og Level Up forlot VG ga de riktignok ikke opp, men de forsvant fra synligheten nettavisenes stoffmiks bød på.
Sammen med Gamer og ymse podcaster fortsetter de å drive de knallbra spilljournalistikk - om noe har de bare blitt bedre med årene - men nå som nisjemedier, med de utfordringene og begrensningene det medfører.
Der norske mediehus frem til 2015 bød på mye godt og variert kulturstoff om spill, dekkes spillene nå først og fremst som problem, fenomen eller forbruksvare.
Er barna dine spillavhengige fordi de satt oppe i natt? Tenk at noen liker å se på at andre spiller tv-spill i stedet for fotball! Er spillet verdt pengene? Hva burde du kjøpe til ungene til jul?
Den eneste avisen som kan sies å ha en dedikert spillsatsing, Dagbladet, har valgt å gjøre det som en ren ungdomssatsing på YouTube.
Alle disse tingene er legitime i seg selv, men de egner seg dårlig til å avle noen dypere forståelse av hva dataspill er i bredere lag av samfunnet.
Elin Festøy er av «My Child Lebensborn»-skaperne. Her fotografert under spillmessen Gamescom i Tyskland. Foto: Reuters / NTB scanpix
I fjor fylte spillmediet 60 år. Dataspillene former stadig mer av hverdagen vår, enten det er i form av fritidsaktiviteter og som tankevekkende kulturopplevelser eller gjennom utvikling av spillmekanismer som senere utnyttes av sosiale medier og i arbeidslivet.
Å ikke forstå spillene er å gå glipp av en helt essensiell del av sin egen samtid. I 2019 burde de ikke lenger ta folk på senga, men det gjør de, gang på gang. Både med saken om Mats og alle sakene om esport og suksessen til «Fortnite» og «Pokémon Go», unntakene som blir så store at det ville vært rart å ikke omtale dem.
Kulturjournalistikken - den som er fint i stand til å skape diskusjon rundt både Ane Dahl Torps sittestilling i en tv-serie og husfasader i teateroppsetninger - virker for det meste uinteressert i hva spillene har å melde. Hvordan spillene brukes, hva som kan uttrykkes gjennom dem og hvordan spillere bruker dem til å uttrykke seg, er underrapportert.
Som tar oss tilbake til «My Child Lebensborn», en av fjorårets mest markante små spillsukesser.
Mobilspillet behandler en sentral del av norgeshistorien - tyskerbarnas skjebne - ved å la spilleren adoptere et av dem på 50-tallet. Deretter er oppgaven å veilede barnet og trøste det gjennom en tung skolehverdag hvor både medelever og lærere var mobbere.
Omsorg, lek og fisketurer før og etter skoletid veksler med tunge samtaler hvor utfordringen er å forklare barnet hvorfor de andre barna er slemme, uten å knekke motet helt eller dyrke frem kynismen i barnet.
Spillet gikk rett inn i en debatt som stadig er aktuell, og belyste den på en helt unik måte. I utlandet fikk spillet behørig omtale i såvel Der Spiegel og The Guardian som Polygon, et av verdens største spillnettsteder. Da de to sistnevnte kåret årets beste spill, nevnte begge «My Child Lebensborn».
En unik og følelsesladd fremstilling av både norsk etterkrigshistorie og sår mobbetematikk som får internasjonal oppmerksomhet - dette burde vært lett å skrive noe om, lenge før spillet vant en BAFTA. Du kunne til og med koblet problemstillingen opp mot noe dagsaktuelt, som skjebnen til de norske IS-barna.
Men med unntak av Morgenbladet ble spillet knapt nevnt av riksdekkende medier her hjemme. Spillet nådde hele veien til en BAFTA-takketale nesten uten et knyst.
Og slik er det med det meste som skjer på spillfronten. Noen måneder etter at saken om Mats rullet og gikk, er det igjen helt stille. Jeg tror ikke noe av dette handler om vond vilje fra journalister og redaktørers side. En tilfeldighet her, en prioritering der, og så er det bare blitt slik.
For noen har kanskje et par fordommer kommet i veien. For andre er det vanskelig å lete etter noe de ikke vet finnes, eller kanskje dataspill virker som en overveldende størrelse å sette seg inn i. Andre igjen kan sitte på mye kunnskap, men innser at dette er vanskelig stoff å selge inn, fordi leserappellen i upløyd mark sjelden er åpenbar.
Det å formidle spill til et bredere publikum har også andre utfordringer, selv når man kan mye om dem.
Hos leseren er den grunnleggende forståelsen for spillmediet en terskel som må overkommes i større grad enn medier de allerede er vant med, som bøker og filmer.
Etter å ha brukt et år på å skrive en introduksjonsbok til dataspill vet jeg selv hvor vrient dette kan være å skulle ta høyde for, hvor mange ganger man må arrestere seg selv fordi formuleringene blir for innforståtte og tankesprangene for innfløkte for en tenkt leser uten forkunnskaper.
Men det er verdt å prøve.
Litt fordi spillene er for bra og for viktige til at de bare skal tilhøre oss som allerede vet om dem. Litt fordi foreldre skal skjønne hva ungene holder på med. Men mest fordi alternativet er å opprettholde en tilstand av evig overraskelse, hvor den offentlige samtalen om spillene fortsetter å stoppe opp ved misforståelser som må oppklares, igjen og igjen.
Det er på tide at spillene igjen speiles i media på en skikkelig måte, også utenfor nisjene. Ikke bare fordi det er en del av pressens og kringkasternes samfunnsoppdrag, men fordi det ligger så mange uoppdagede og oppsiktsvekkende saker der ute og venter på dem som gidder å sette seg inn i det.
Martin Bergesen er forfatter av boka «Alle kan spille».
