I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.
Kari Bu er journalist i =Oslo og spaltist i Subjekt.
Her kan du lese flere Morgenrutinen.
Kaffe eller te?
–
Helt klart te. Jeg har fått gresk fjellte i gave, som ifølge Jens Pahnke og
kollegaer ved Universitetet i Oslo inneholder stoffer som kan stanse
utviklingen av Alzheimers. Heldigvis trenger jeg ikke det da, men den har en
mild og behagelig smak. Kaffe blir for hardt rusmiddel for meg. Jeg får ikke
sove og magen blir helt ko-ko.
Hva har du på nattbordet?
– For å kunne svare på dette har jeg nå lagt en bok der som flere
burde lese, ikke minst journalister: «Ulovlig medisin» av Andreas Wahl
Blomkvist, lege og spesialist i rus- og avhengighetsmedisin. Nesten alle de
ulovlige rusmidlene folk flest har hørt om har medisinske bruksområder, og en
del av den illegale bruken er forsøk på selvmedisinering.
– Blomkvist skriver noe
av det mest nyanserte jeg har lest om et tema media ofte behandler kunnskapsløst
og lite kildekritisk. Her må jeg få rose Journalisten, som belyste problemet
med norske mediers «narko-dekning» da det kom en rapport om det i vinter.
Når om morgenen starter hodet å tenke
jobb, og hvilke medier må du innom?
– Tenker ikke på jobb før jeg kommer dit, men jeg går litt
ufrivillig inn på Facebook når jeg står opp. Etterpå hører jeg på en av de
mange podkastene jeg abonnerer på, kanskje Lex Fridman Podcast, Modern
Wisdom med Chris Williamson eller Making Sense med Sam Harris.
Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?
– Her blir det vanskelig å velge, men kanskje «Den nye versjonen
av ChatGPT kan skape fred, løse klimakrisen, helbrede traumer og forebygge
kreft».
Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?
– I =Oslo har vi selgere som opplyser oss om alt fra imponerende
ildsjeler til arbeidslivskriminalitet og hull i helsevesenet. Så tipset er:
Snakk med en =Oslo-selger.
Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble
den likevel publisert?
– Da jeg hadde sommerjobb i Vårt Land i 2003 ble Krf-politiker Jan
Birger Medhaug anmeldt for en voldtekt som skulle ha skjedd ti år tidligere.
Jeg måtte spørre samtlige fylkesledere i Krf hva de mente om dette. De mente
ingenting, i hvert fall ikke noe de ville si høyt. Jeg kan ikke huske at avisa ble
mindre interessert i å trykke artikkelen av den grunn. Medhaug-saken fikk veldig
mye oppmerksomhet på den tiden.
Om
du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til
ansikt, og hvorfor?
– Det er mange jeg ville møtt, men ei som virkelig fortjener
oppmerksomhet er Deeyah Khan. Jeg husker henne som popartisten Deepika før hun
måtte rømme fra Norge i 1995 fordi hun ble truet og trakassert av mer konservative
norskpakistanere. Hun har sagt at hjertet hennes knuste av tausheten fra
storsamfunnet og aktivister som burde støttet henne. Siden har hun bodd i
London og blitt en av verdens fremste dokumentarfilmskapere.
– Det er utrolig å
se hvordan hun snakker med nynazister og andre ekstremister og får dem til å
revurdere synspunktene sine. Mange har mye å lære av hvordan hun møter
mennesker hun er uenig med.
Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du
den?
– Jeg setter meg grundig inn i det jeg skal skrive om og leser alltid
på noe jobbrelevant. Denne egenskapen krever at jeg jobber et sted som gir meg
tid til å oppsøke kunnskap og lar meg skrive om noe som interesserer meg. Jeg
hadde ikke orket å lære like mye om noe som ikke interesserte meg, så jeg liker
best å skrive for uavhengige medier med lite overstyring og stor frihet. Derfor
takket jeg også ja til å bli spaltist i kulturavisa Subjekt nylig.
Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?
– Til =Oslos julebok i 2007 skulle jeg
intervjue Wenche Foss. På vei inn til møtestedet falt hun på
den våte asfalten. Hun fikk veldig vondt, men insisterte på å gjennomføre og fant
fram en tablett fra veska. Etterpå fulgte fotograf
Sigurd Fandango og jeg henne til Volvat i taxi. Vi trillet henne i
rullestol gjennom gangene mens hun vinket slik som dronningen til folk vi
passerte, og vekslet noen ord med de fleste. Fotografen ble med henne inn på røntgenrommet,
hvor det viste seg at leggbeinet var brukket. Overskriften på intervjuet ble
selvsagt «Fossefall».
Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?
– Er det lov å nevne egne
kollegaer? =Oslos skribent og miljøarbeider Even Skyrud fikk støtte fra Fritt
Ord til en reportasjeserie om baksiden av det felleseuropeiske arbeidsmarkedet.
Mange EØS-borgere har hatt et hardt møte med norsk arbeidsliv og ikke fått oppfylt
rettigheter de har krav på i Norge. Noen av dem selger nå =Oslo.
– Norske
myndigheter virker mer interessert i å høste gevinster av åpne grenser enn av å
oppfylle forpliktelser. Det viser også den såkalte trygdeskandalen, der nordmenn
som dro til EØS-land med norske ytelser ble urettmessig straffet. Del tre i
serien står på trykk i =Oslo nå i mai. Jeg blir inspirert fordi Even gjør det
interessant å lese om vanlige folk som representerer mange flere enn seg selv. Vi
kommer nært inn på dem som har søkt EØS-lykken, og omstendighetene rundt dem.
Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen
generelt og der du jobber?
– Mediebransjen møter tøff konkurranse fra alt som er gratis på nett.
En stor utfordring er å få folk til å betale for viktig journalistikk. De
fleste journalister ønsker nok å skrive om noe annet enn veggdyrsex og
sminkeinfluensere. For =Oslo er det en utfordring å nå yngre lesere med et
papirmagasin, og få fram at det fins flere grunner til å kjøpe bladet enn ønsket
om å være snill.
Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de
redaksjonelle mediene?
– Mediehus kan ansette folk med ulik bakgrunn og meninger. Så kan de la
dem belyse saker fra nye sider og gi dem tid til å sjekke at de ikke
feilinformerer. Som mediebruker vil jeg bli utfordret og lære noe nytt, og da
må jeg ofte ty til utenlandske podkaster.
– Mange norske aviser er blitt
fabrikker som spyr ut like saker og clickbaits. Problemet er vel at mediehus
som mange andre institusjoner i samfunnet har hengt seg opp i alt som lett kan
måles, mens de later som om mangfold og kvalitet er viktigst for dem. Det er
lett å gjennomskue og skaper mistillit.
Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?
– Video, hva er det? Jeg er for gammel til å ha tålmodighet med videoer,
særlig hvis de er korte. Bilder pleier jeg ikke å huske, men jeg la merke til
at Erling Braut Haaland plutselig fikk kjempelangt hår. Jeg lurte på om han
hadde fått extensions, men ble fortalt at det var samme hår som han pleier å ha
oppsatt.
Når logger du av for kvelden?
– Forhåpentlig minst en time før jeg skal legge meg, i praksis
ofte senere. Det skyldes ikke Netflix, men jeg blir lett engasjert av all slags
skriving. Nå holder dette intervjuet meg våken, og det er jo alltid
en Facebook-kommentar eller melding å svare på. Jeg er heldig som lever for
sent til å være husmor og for tidlig til at alt skjer på video, men det blir
vanskelig å logge av når det fins så mange muligheter til å skrive.
