Et oppgjør med Erling Omvik
”Piiroja-saken” - der jeg også inkluderer skattesaken mot Brian West, - er historie, men Fredriksstad Blad kunne allerede for ti år siden ryddet opp i forholdene som førte til Piiroja-saken.
I august 2004 leverte tidligere FFK-spiller og medlem i sportsutvalget, Bjørn Drillestad, en artikkel til Fredriksstad Blads daværende ansvarlige redaktør Erling Omvik, der Drillestad omfattende og systematisk beskrev den ukultur som hadde vokst frem i FFK-systemet anno 2004, og som åpenbart er bakteppet for skattesakene mot Piiroja og West. I et møte mellom Bjørn Drillestad og redaktør Omvik (to ikke navngitte personer deltok også), ble Brian West-saken lagt frem som eksempel på hvilken ukultur som rådet i klubben. Redaktør Omvik nektet å sette Drillestads artikkel på trykk, og det er vanskelig å spore noen systemkritisk journalistikk mot FFK i kjølvannet av Drillestads artikkel eller møtet om West-saken.
Drillestads artikkel kom etter kritikken enkeltpersoner i FFK rettet mot Terje Høili, FFKs største bidragsyter gjennom klubbens historie. I sin artikkel beskriver Drillestad hvordan klubbens indre liv blir styrt. Drillestad gir eksempler på hvordan representanter fra FFK Sport ASA overkjører klubben, slik at tillitsvalgte blir satt på sidelinjen. Han beskriver prosessen som fører til at FFK sier nei til Høilis tilbud om et moderne stadion på Holmen, og ja til ny stadion på Værste. Han kritiserer mangel på lokal spillerutvikling, og han beskriver hvordan ledende personer i FFK pleier sine egeninteresser gjennom dobbeltroller i klubb og næringsliv.
De fleste som leste Drillestads artikkel i 2004, kan vanskelig se bort fra at Drillestad hadde rett i sin kritikk av FFK-systemet: Stadion er overtatt av kommunen, arvesølvet fra Holmen-anlegget er vekk (om lag 30 millioner kroner + løsøre), til tross for løfter om eierskap og egenkapital, eier ikke FFK ett gresstrå på Værste-anlegget, FFK Sport AS(A) er historie, organiseringen av klubben er endret, FFK er i 1.divisjon og satsingen på lokale, unge spillere har tvunget seg frem.
Det er også nødvendig å minne om hva som har skjedd i “Piiroja-saken” fra politiets razzia i FFK 13.desember 2011 og frem til i dag: FFK og FFK Sport AS har fått bøter av politiet, det samme har fem ledere fra tiden Drillestad beskrev i sin kronikk (en leder fikk påtaleunnlatelse), Piiroja må betale restskatt og West har fått dom for uriktig selvangivelse.
I årene etter Drillestads artikkel ble redaktør Omvik og FB stadig minnet om forholdene i FFK/FFK Sport ASA. På årsmøtet i FFK Sport ASA i 2006, påpekte revisorrapporten at det dette året var foretatt en stor opprydding i tidligere saker.
Fordi FB i 2004 unnlot å gjøre jobben sin, har klubben, mange mennesker og mange familier senere fått lide. Det er en kjensgjerning at Skatt Øst og politiet startet sin etterforskning av saken basert på påstander i media. Man kan bare tenke seg hva som kunne vært oppnådd og unngått dersom FB og Omvik hadde ønsket å bidra til en løsning i saken allerede i 2004.
Jeg kan snakke for meg selv og min familie, og det er i mine øyne ingen tvil om at Erling Omvik, som ansvarlig redaktør, har et stort ansvar for den situasjon vi har opplevd. Jeg er blitt fengslet, har opplevd to husransakelser, vært siktet, mistet oppdrag og blitt negativt omtalt i nær sagt alle landets medier, med de følger dette har fått for meg selv og min familie. Tidligere kollegaer, spillere og styrerepresentanter er også unødvendig blitt hengt ut og mistenkeliggjort. Og hvor mye har saken kostet skattebetalerne? 40 millioner kroner?
Selv om FB-redaktøren underslo Drillestads artikkel for sine lesere, viste han frem artikkelen til ledere i FFK uten Drillestads viten og vilje. Drillestad klaget forøvrig dette forholdet inn for PFU, som kritiserte Omvik for å ha røpet Drillestads navn overfor FFK-ledelsen (kritikk er også brudd på god presseskikk). Men selv om Omvik stengte for ytringsfriheten og dermed hindret publikum innsyn i en stor institusjon som FFK, ble Drillestads artikkel publisert i Demokraten 25.august 2004. I ytringsfrihetens navn må vi kanskje leve med at pressen gjør feil i sin jakt på “sannheten”, men det er ynkelig når en ansvarlig redaktør nekter å publisere kritiske artikler om en stor aktør som FFK, og unnlater å undersøke om de samme opplysningene er korrekte.
Erling Omvik har skrevet flere ledere om min rolle i FFK. Den 16. november 2011, etter at allmennheten fikk vite at ”Piiroja-saken” skulle gjenopptas, skrev Omvik en leder der han gjorde meg ansvarlig for hele saken. Han hevdet at den startet i 2007, på min ”vakt” i klubben, og at denne byrden falt på mine etterfølgere, til tross for at han måtte vite bedre. Omvik utsatte meg for en kraftig ærekrenkelse, men jeg fikk verken samtidig imøtegåelse eller inn et tilsvar til lederen, begge deler i strid med Vær Varsom-plakaten.
I tilsvaret jeg ikke fikk på trykk, påpekte jeg at Omvik bevisst skjulte at saken startet i 2004. Jeg spurte også om årsaken til at lederen unnlater å belyse hele saken, kunne være at Omviks kone, Kari Omvik, var styremedlem i FFK i den aktuelle perioden, og fordi også andre i FB hadde nære bånd til klubben.
Det er vanskelig å tro at redaktør Omviks tette forhold til FFK, ikke har påvirket hans redaksjonelle beslutninger. Så langt jeg forstår, advarer Vær Varsom-plakaten nettopp mot dobbeltroller som kan påvirke journalistikken på en uheldig måte. Det må jo være særlig problematisk når den ansvarlige redaktøren - med det “personlige og fulle ansvar for mediets innhold” (fra Redaktørplakaten) - har tette forbindelser med en av de største aktørene i lokalsamfunnet. Når redaktører ikke skjøtter sin makt på en ansvarlig måte, kan det gå hardt ut over mennesker. Dessuten kan patriotiske og ukritiske aviser være til stor skade for en fotballklubb.
Da Omvik neket meg tilsvar til sin leder i FBs papirutgave, ba nettredaktør i FB, Espen Norman, om å få publisere artikkelen allikevel, etter at Demokraten lørdag 19. november 2011 publiserte mitt tilsvar i sin helhet.
Men da Demokraten 19. januar 2012 trykket et intervju der jeg nettopp påpekte at det måtte være en sammenheng mellom Omviks journalistiske unnlatelsesynder og det tette forhold han hadde til klubben, løp Omvik til PFU fordi han ikke fikk en samtidig imøtegåelse av mine påpekninger!
Det illustrerer kanskje Omviks redaktørtid: Sterk maktbruk overfor andre, veldig hårsår når det gjelder seg selv, ved siden av en trang til å være en del av makta i Fredrikstad.
