Ståle Gruts bok Digital kildekritikk kom ut like før sommeren. Til vanlig er han ansatt i NRKbeta, og jobber mye med å dekke mediebransjen og internett.
I dette arbeidet registrerte han at det er store forskjeller på hvordan journalister nærmer seg de digitale kildene. Dette ble utgangspunktet for boken.
– Jeg har prøvd å finne ut hvordan jeg best mulig kunne gjøre det selv, og målet med boken har egentlig vært å samle alt av «best practice» fra de siste tjue årene i én bok, forteller han til Journalisten.
– Jeg føler at det er et lappeverk på den måten at noe god kunnskap finnes i lærebøker, og så har man veldig mye god kunnskap som er delt rundt omkring på nettet. Men det var ikke ett sted hvor man kan finne den informasjonen mellom to permer, og i alle fall ikke på norsk.
Mye lettere å manipulere
Grut har fått høre at boken blir pensum på flere journalistutdanninger denne høsten, noe han selv beskriver som gledelige nyheter.
– Det er en bok jeg selv skulle ønske at jeg hadde da jeg studerte. Så jeg håper jo selvfølgelig at den kan være relevant for studenter og lærere. Den er skrevet spesifikt for dem, selv om jeg har forsøkt å skrive den bred nok til at alle som trenger å forholde seg til digitale kilder skal få noe ut av den.
Samtidig tenker han at den fint kan leses av arbeidende journalister.
En følelse Grut sitter med, er at det eksisterer et lite skille mellom ulike kilder.
– Man kan si at måten folk vurderer intervjuer og innsynsjournaler er én ting, men digitale kilder trigger liksom ikke de samme skeptiske mekanismene. Verken hos vanlige folk eller oss journalister. Og det er noe jeg ønsker å sette søkelyset på, nemlig at det er mye lettere å manipulere ting på internett enn ute i den virkelige verden. Det bør vi ta med oss når vi lager journalistikk.
Skepsis til kilder
Noe av det viktigste å ta med seg fra boken, tenker han selv, er hvordan man bør tenke når man står ovenfor en ny kilde.
– Da gjelder det å ha med seg den grunnleggende skepsisen, men det gjelder også å se de nye metodene som faktasjekkere og andre bruker. Man må bruke søkemotorer mer effektivt, og sette seg inn i konteksten raskere. Man bør lære seg noen enkle triks for å vurdere kilder mye raskere. Fordi vi har tilgang til så mye informasjon, bør vi også bruke nettet smart for å finne ut mer informasjon om kilder, sier Grut.
– I bunn og grunn handler det om hvordan man bruker tiden sin. Du kan tenke at det er mange som er interessert i å påvirke deg eller nå frem til deg på ulike måter, og da er det din jobb å vurdere hva det er du leser før du leser det. På den måten kaster du ikke bort tid på noe som viser seg å ikke være sant eller et dårlig stykke informasjon. Det handler egentlig om prioritering av tid.
Men selv om han mener man bør være grunnleggende skeptisk til nettet generelt, kan man som regel stole på norske medier, ifølge Grut.
– Jeg oppfatter at norske medier og nettaviser har en god tradisjon for å være etterrettelige. Men hvis man ser på internett i det store og det hele, så er de norske etablerte mediene en ganske liten del av det totale innholdet på internett. Sånn sett så mener jeg at skepsisen bør være bred, men så klart hvis det er en kilde som er troverdig og du har hørt om den før, er det ikke grunn til å være like bekymret som hvis det er noe helt nytt du ser for første gang.
– Undersøk både avsender og innhold
Apropos skepsis: I boken skriver Grut at vi står overfor en ny tid med tanke på deepfakes:
Forfalsket visuelt materiale som er nærmest umulig å skille fra en original med det blotte øye, vil kreve at journalister er mer på vakt enn noensinne for å kunne verifisere innhold og potensielle kilder, mener han.
– Det som gjenstår å se er hvordan de ulike plattformene tilnærmer seg dette innholdet. Noen har valgt å bannlyse eller sette restriksjoner på det. Men jeg tror ikke det er mange år igjen før man får veldig troverdige måter å endre og manipulere både bilder og video på. Det gjør at vi er nødt til å ha en ryggmargsrefleks hvor vi tenker over at bilde og video kan være tuklet med.
I dag er det ofte mulig å se tegn på en video er manipulert, mener Grut.
– Man kan ofte se på munnen eller øynene om det kan være noen uregelmessigheter. Men sånne ting endrer seg fort, og det kan tas høyde for av de som driver med manipuleringer. Det jeg tenker, og som også er et av poengene i boken min, er at samtidig som du undersøker innholdet, må du undersøke avsenderen, og forsøke å lete etter spor enten i siden som har delt denne videoen, eller så må du lete etter spor i selve videoen.
Å verifisere en kilde
Når det kommer til å verifisere en kilde eller innhold på nettet, synes Grut det er vanskelig å si hvor mye tid man helt konkret skal bruke på det som journalist.
– Man må føle seg noenlunde trygg på at kilden er troverdig. Det spørs jo litt om det er en brukerkonto på sosiale medier, som alle kan tenke seg til er lett å lage og potensielt forfalske.
Sånn sett er det lurt å finne seg noen teknikker, for eksempel prøve å få kontakt med personen bak, gjerne i en annen kanal, påpeker Grut.
– Her i Norge kan man for eksempel bruke telefonkatalogen, og det er relativt lett å finne telefonnummeret eller annen kontaktinformasjon til folk. Ikke nødvendigvis ta den brukerkontoen for god fisk, men forsøk å nå vedkommende på telefon, e-post eller andre måter hvor man kan få mer troverdig bekreftelse på at vedkommende er hvem de sier de er, avslutter Grut.
