Kjære Maria Ressa, jeg skammer meg fremdeles

• Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Forventningene var ikke høye første gang jeg skulle høre Maria Ressa snakke. Det var på vårparten i 2018, noen uker før jeg tok over som redaktør i Journalisten, og jeg befant meg på en journalistkonferanse i Oslo arrangert av Stiftelsen Tinius og Schibsted.

Programmet var tettpakket, med mange interessante innslag. Men denne Ressa fra Filippinene, som jeg aldri hadde hørt om, og som var en av de første som skulle på scenen, hadde jeg ikke så veldig tro på. Min første tanke var at hun skulle være et «tredje verden»-alibi for arrangørene, som de kunne krysse av på lista over ting som måtte med for syns skyld.

Siden den gang har jeg skammet meg over denne tankerekken. Maria Ressa blåste alle av banen med et fantastisk foredrag. Om Rappler, nettstedet hun har bygget opp. Om utfordringer man møter som undersøkende journalist på Filippinene: Trusler, vold og drap. Og et kraftig oppgjør med Facebook og deres algoritmer. Hvordan sosiale medier ble brukt som et våpen.

Mye av dette var sjokkerende tilbake i 2018, selv om det selvsagt var andre som hadde kommet med lignende kritikk tidligere.

Stadig tilbake

Siden har jeg hørt henne flere ganger. Ressa må nesten sees på som en «norgesvenn». I løpet av ett drøyt år har hun deltatt på Skup, Nordiske Mediedager og høstmøtet til Norsk Redaktørforening. Pandemien har dessverre gjort at alle opptredenene har vært digitale.

Men sittende i Oslo rådhus forrige fredag for å overvære utdelingen av Nobels fredspris, sannsynligvis ikledd dress og slips for siste gang i år hvis ikke smitterestriksjonene endres, var det igjen stort å høre Ressa snakke. Ikke bare Ressa, men også Dmitrij Muratov, som hun deler årets fredspris med.

Denne gangen var forventningene høye. Og gjett om hun leverte. Det som kanskje imponerte aller mest, var at denne lille energiske dama, som jevnlig mottar trusler og hets, som risikerer lange fengselsstraffer for å lage kritisk journalistikk, likevel har energi nok til å igjen filleriste Mark Zuckerberg og Facebook.

Til den virkelige verden

«Det som skjer på sosiale medier blir ikke værende på sosiale medier. Vold på nettet er vold i den virkelige verden», fastslo Ressa – og la til at sosiale medier er et dødelig spill om makt og penger.

Hun fortsatte:

«Facebook er verdens største nyhetsformidler, men studier har allikevel vist at løgner ispedd sinne og hatefulle ytringer sprer seg raskere og bredere enn fakta på sosiale medier.

Disse amerikanske selskapene som kontrollerer vårt globale informasjonsøkosystem gir et skjevt bilde av fakta, et skjevt bilde av journalister. De er designet slik at de splitter og radikaliserer oss.

Uten fakta, ingen sannhet. Uten sannhet, ingen tillit. Uten tillit, ingen delt virkelighet, intet demokrati og da blir det umulig å takle de eksistensielle problemene verden står overfor i dag: Klima, koronavirus og kampen om sannheten.»

Usynlig atombombe

På spørsmål om hva som må gjøres, sa Ressa:

«En usynlig atombombe eksploderte i vårt informasjonsøkosystem, og verden må gjøre det samme som etter Hiroshima. Nå som da må vi opprette nye institusjoner, som De forente nasjoner, og etablere nye retningslinjer som knesetter våre verdier, som den universelle menneskerettighetserklæringen, for å forhindre at menneskeheten skal gjøre det verste. Det pågår et våpenkappløp i informasjonsøkosystemet. Det kreves en multilateral tilnærming for å få stoppet det. Det starter med en gjenoppretting av fakta.»

Ressa la til:

«Vi trenger informasjonsøkosystemer som lever og dør gjennom fakta. Det gjør vi ved å endre de sosiale prioriteringene og gjenoppbygge journalistikken for det 21. århundre samtidig som overvåkingsøkonomien, som høster fordeler av hat og løgn, må reguleres og forbys.»

Jeg kunne gjengitt hele teksten. Den er uansett bedre enn noe jeg kunne ha skrevet. Hele foredrag finner dere her (på norsk, engelsk og russisk). Og enda bedre: Det kan sees i sin helhet på Youtube.

Knurrer og biter

Der Ressa er liten og energisk, er Dmitrij Muratov betraktelig større og mer morsk. Men den russiske redaktøren for Novaja Gazeta er ikke noe mindre imponerende.

Som Ressas foredrag bør det leses i sin helhet, og hele teksten ligger her (også den på norsk, engelsk og russisk). Jeg velger imidlertid å hoppe til slutten:

«Det fins et ordtak på russisk og engelsk: ‘Hunden bjeffer, men karavanen fortsetter videre.’ Dette blir forklart med at ingenting forstyrrer en karavanes fremdrift. Styresmaktene sier iblant nedlatende det samme om journalister. De bjeffer, men det påvirker ingenting.

Men jeg fikk nylig vite at ordtaket betyr det motsatte.

Karavanen driver fremover fordi hundene bjeffer.

De knurrer og kaster seg mot rovdyrene i fjellet og ørkenen. Driften fremover er mulig bare når de følger med karavanen.

Ja, vi knurrer og biter. Vi har skarpe tenner og er sterke i grepet.

Men vi er forutsetningen for fremdriften.

Vi er motgiften mot tyranni.»

Å forsvare journalistikk er ikke alltid like enkelt. Noe er imponerende, mye er bra - men noe er også fryktelig dårlig. Og altfor mye er middelmådig. Enkelte journalister og redaktører er brautende bøller. Vi er heller ikke alltid enige om hva journalistikk er. Etikk og normer varierer fra verdensdel til verdensdel, fra land til land. Innimellom også fra nisje til nisje.

Men skal vi velge å samle oss om to forbilder, på tvers av ulike syn på hva journalistenes rolle er og skal være, kommer vi langt med Maria Ressa og Dmitrij Muratov.

Jeg er ikke lettrørt. Men det ble litt fuktig på toppen av munnbindet denne fredagen i Oslo rådhus.

LES OGSÅ.

Slakter sosiale medier: – Har gitt oss hver vår virkelighet