Denne artikkelen er over fem år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
– Jeg liker at bildet er i bevegelse. Jeg beveger meg rundt og får personen til å bevege seg. Slik kan jeg ikke forutse hvordan bildet vil bli. Alle er uforberedt og ingen vet hva som vil skje.
Det sier fotojournalist Miriam Dalsgård om hvordan hun liker å portrettere mennesker. Uten kontroll, uten så mange ord, som en lek. Tett på, og litt ifra, ikke nødvendigvis helt skarpt, men med mye bevegelse.
– Det hender du får en person i perfekt lys, men når du ser på bildene etterpå er det som om hun ikke puster.
Ukontrollert og lekent
Dalsgård er fotograf i danske Politiken, og i helga var hun på Dokfestivalen i Fredrikstad for å dele sine tanker om inspirasjon og hvordan en kan finne sin egen stemme som fotograf.
– Stoler du på øyeblikket, vil det dukke opp i bildet ditt. Kanskje det ikke blir skarpt, men hva gjør vel det.
«Kan du ta av deg skjorta?» Miriam Dalsgård kjente ikke forfatteren hun skulle portrettere for Politiken, men han var med på leken. Alle bildene tok hun med sin egen telefon. – Det ble en fin tirsdag, sier hun. Foto: Skjermdump, Miriam Dalsgårds bildearkiv
Journalisten blir med fotografen ut i Fredrikstads gater. Nå skal hun på andre siden av linsa, men vi skal gjøre det på hennes måte – leke, eksperimentere, bevege oss.
Vi finner en fin vegg, vekk fra det skarpe sollyset. Men foran veggen blir vi bare noen sekunder før Miriam beveger seg vekk.
Det er ukontrollert, litt skummelt, men lekent og inspirerende.
For Dalsgård er et portrett et samarbeid mellom henne som fotograf og den hun portretterer. Derfor ber hun alltid journalisten om å forlate stedet, slik at de kan jobbe uforstyrret, og bygge en relasjon.
– Mange syns det kan være ukomfortabelt å bli fotografert. Når vi er to kan vi komme tettere.
Det er også grunnen til at hun heller ikke snakker for mye når hun fotograferer et annet menneske. Slik viser hun personen at de har hennes og kameraets fulle oppmerksomhet. Hun lar heller aldri noen se på bildene hun tar av dem.
Miriam Dalsgård står sjelden i ro når hun fotograferer, men her poserer hun noen sekunder foran en fin vegg. Foto: Kristine Lindebø
– Jeg vil skape en rolig atmosfære, la dem kjenne på at de kan slappe av, føle at vi har god tid og at jeg liker å fotografere dem. Da kan bildene bare utvikle seg.
Dalsgård sier hun elsker å ta portretter, men selv om hun har gjort det mange, mange ganger blir hun nervøs hver gang.
– Fordi du vet jo ikke hvordan atmosfæren vil bli og hvordan relasjonen vil utarte seg.
En gang var det en kjent, dansk sanger som skulle fotograferes, og Dalgård hadde tatt med seg mange vakre materialer og vakre blomster hun håpet de kunne bruke til portrettene. Men sangeren ville ikke.
– Hun var mer komfortabel med å bestemme selv hva slags bilde vi skulle lage. Da må du bare begynne på nytt, jobbe med kreativiteten og med den menneskelige relasjonen.
På jobb for Politiken fotograferer Dalsgård skuespillere, politikere, forfattere, asylsøkere, musikere, prester. Hun jobber med lange reportasjer, nyheter og portretter.
Utenom jobb fotograferer hun alt hun kan se, hele tiden. Blomster, venner, familie, farger, trær, seg selv, himmelen, folk hun ser på gata.
I bildegalleriet på telefonen har hun 67.000 bilder. Hun kaller det for dagboka si, og vil anbefale alle å skape seg et rom for fotografisk lek og utforsking, der man er fri. Noen av dem legger hun ut på Instagram.
– Når du fotograferer dem du kjenner er du i en trygg sfære. Du kan dele følelser, le, gråte, leke. Jeg bruker det mye til å eksperimentere.
Noen ganger tar hun med seg den frie leken og det mer poetiske uttrykket inn i avisa. Alle slags kameraer får bli med på jobb, digitale og analoge, 35 mm, mellomformat og storformat, eller rett og slett bare telefonen.
– Telefonen er fin, fordi den er liten og en kan slå av lyden. Da kan en bevege seg rundt mye mer fritt.
Det er leken og eksperimenteringa som holder henne inspirert og kreativ i en travel hverdag med daglige fotooppdrag.
– Det er vanskelig å være en god fotograf, folk har ingen aning. Noen ganger tar jeg gode bilder, andre ganger skikkelig dårlige, men å leke og ha det gøy når jeg fotograferer er viktig for meg.
