Tine Poppe er fotografsøsteren til filmregissøren, som til tross for priser og utmerkelser i utlandet har gått under radaren her hjemme. Nå vinner hun norsk fotografis høyeste utmerkelse.
Som årets mottager av Fotografiprisen , utdelt annethvert år av Norske Fagfotografer, er hun i selskap med Per Maning, Knut Bry, Tom Sandberg og andre nestorer innen fotografifaget.
Prisen skal «ære fotografer som i særlig grad har bidradd til å styrke fotografiets stilling i kulturlivet».
– For meg var det en overraskelse ut av det blå da jeg fikk den telefonen! Jeg holdt på å dette av stolen, sier prisvinneren – som har fått en rekke priser og hederlige omtaler i utlandet, men ikke i Norge. Det er også i utlandet hun har deltatt på en lang rekke separat- og gruppeutstillinger.
– Det er ikke så mange konkurranser å være med på i Norge. Jeg passer ikke inn i Årets bilde og Gullsnittet, sier hun om prisene til pressefotografene og reklamefotografene.
Holde kamera
Tine Poppe ler når hun forteller hvordan hun lærte Erik Poppes store filmstjerne Juliette Binoche å holde kameraet riktig i rollen som krigsfotograf i «Tusen ganger god natt».
Selv startet hun med reklame- og oppdragsfotografering, men holdt seg unna å ta bilder av forbruksvarer – «det ville jeg hatet og sikkert ikke vært god på». Hun lever av å ta portretter og iscenesatte dokumentarfotografier til illustrasjonsbruk.
Da kan hun jobbe med sine egne prosjekter – og de tok en dreining i 2009. Da begynte Tine Poppe å henge i Skippergata i Oslo for å fotografere gatefolket som vanker der.
– Jeg er veldig samfunnsengasjert og allergisk mot urettferdighet. Etter hvert som jeg hadde fotografert i mange år, tenkte jeg at jeg måtte bruke det på noe nyttig.
Prisbelønt
Den første serien med portretter fra Skippergata fikk hun ikke tid til å gjøre noe med. Derfor dro hun tilbake etter fire år, lette opp de samme menneskene og fotograferte dem på nytt.
– Noen hadde blitt streite, en var død, de andre var der fremdeles. I samme båten. Det var et annet univers. Men samtidig var det frigjørende: De hadde ikke noe filter, det var ubeskrivelig deilig med folk som ikke later som noen ting, sier Poppe om serien som kom på trykk i A-magasinet i 2014 under tittelen «Gatefolket».
Bildene fikk såkalt «honorable mention» i den internasjonale fotokonkurransen IPA, der Poppe har markert seg solid siden – blant annet med en andreplass i fjor i natur/årstidsklassen med snøserien «Illuminate».
Neda og Trump
Etter gatefolket fotograferte Tine Poppe lengeværende asylbarn. Hun ble veldig engasjert i flyktningsaken , noe som resulterte i nye fotoprosjekter. Hun reiste til Jordan for å dokumentere Neda Ibrahims nye hverdag,
Men det vanket også mye internasjonal oppmerksomhet for et prosjekt hun gjorde da Donald Trump ble nominert som republikanernes presidentkandidat.
For tiden er det klimaforandringer hun er i gang med, en serie bilder av klimaopptatt ungdom der bildene linkes opp mot noe som har skjedd – enten det er en ny rapport om temperaturøkningen i Arktis, en syklon, eller av og til noe positivt, som at beplantning kan hjelpe. Bilderekken skal strekke seg over et år.
– Da får man alt som er skjedd det året – og det er skummelt, sier Tine Poppe.
Et ansvar
Hun kaller fotografiprosjektene «sitt bidrag».
– Skal jeg gjøre noe for en sak, må jeg bruke det jeg er best på. Og det er å ta bilder. Jeg kan gjøre mer ved å ta bilder enn ved å stå på et kjøkken og dele ut mat – selv om jeg kunne tenke meg det også. Jeg har vært heldig, for mange av disse prosjektene har blitt vist ute i verden. Om det har forandret noens mening, vet jeg ikke. Men om det kan ha opplyst folk lite grann mer enn før, eller å få dem til å se ting på en litt annen måte, er jeg kjempeglad.
Samtidig er det følelsesmessig utmattende, sier Tine Poppe om prosjektene hun brenner så for.
– Du påtar deg et ansvar til å formidle det videre, noe du ikke alltid klarer. Men man kan ikke gi opp likevel! Fordelen er at jeg kan ta bilder som jeg vil. Men jeg burde kunne skrive bedre; det som blir sagt er vel så viktig!
Fortelle på en annen måte
Tine Poppe tror fotografene i fremtiden må tenke annerledes.
– Hva betyr bilder i dag, hvor «alle» tar bilder?
– Jeg synes det har forandret noe. Det er så mange bilder at skal man prøve å leve av det – og synes, må man prøve å gjøre det på en annen måte. Jeg elsker dokumentarfotografi, men det når ikke alltid frem, føler jeg. Jeg tenker man som dokumentarist må prøve å fortelle historiene på en annen måte enn man er vant til.
Selv om Tine Poppe elsker de tradisjonelle reportasjebildene tatt siden 1960-tallet, tror hun at noe nytt må til. Hun sier hun ser hvordan de store bildebyråene ute i verden går gradvis over i kunstnerisk retning med konsepter.
– Man må gå mer over i det konseptuelle – det kunstneriske, uten at man gjemmer det man vil si, lyder Tine Poppes observasjon om hvor det bærer.
Om Fotografipris-pengene, 100.000 kroner, sier hun at hun «burde gitt det bort til et eller annet formål».
– Men jeg skal kjøpe meg noe jeg har ønsket meg veldig lenge, en storformat printer. Da kan jeg gjøre noe med printene etterpå, legge til elementer. Det er en måte å utvikle seg kunstnerisk på.
