Tore Strømøy møter Journalisten på Tyholt i Trondheim.
Tore Strømøy møter Journalisten på Tyholt i Trondheim.

Tore Strømøy har fremdeles ubesvarte spørsmål etter «Gåten Agnes»

– Det er enda mørkere enn hva som kommer fram.

Publisert

Tidlig i mai vant Tore Strømøy og NRK Gullruten for dokumentarserien «Gåten Agnes». Serien følger den tragiske skjebnen til Agnes Waade fra Leksvik, en skjebne som har plaget Strømøy siden han for første gang jobbet med saken i 1989.

– Da jeg starta den gangen var det mange lokale som ikke ville at jeg skulle lage noe på henne. Jeg skjønte ikke hvorfor da. Jeg tenkte at jo, det var pinlig at ikke Agnes hadde fått gå på skole, men var det så ille at det skulle være så mye motvilje, spør Tore Strømøy når Journalisten møter ham på restauranten Egon i toppen av Tyholttårnet i Trondheim.

Eklere og eklere

Gjennom serien avslører Strømøy grov svikt i systemet som skulle ha tatt vare på Agnes Waade, som ble født døv. Etter å ha tilbrakt barne- og ungdomstiden uten skolegang hjemme på gården i Leksvik, begynner Agnes å rømme. Letemannskaper og politi finner henne igjen gang på gang. Men ingen spør seg hvorfor hun rømmer.

I løpet av dokumentarserien kommer det frem at Agnes ved flere anledninger er blitt misbrukt og voldtatt av menn i Leksvik, og siste gangen Agnes rømmer kommer hun ikke hjem. Hun blir funnet død i et skogholt i bygda i 1990. Politiet henla saken.

– Da jeg begynte igjen nå var det samme motviljen. Det ble eklere og eklere jo mer vi holdt på, og etter hvert detter jo hele skiten inn og det blir verre enn jeg har tenkt. Jeg følte til tider at vi jobba med en dårlig B-film. At de karene i bygda misbrukte henne og ingen gjorde noe, sier Strømøy.

Tore Strømøy og NRK vant Gullruten for dokumentarserien Gåten Agnes.
Tore Strømøy og NRK vant Gullruten for dokumentarserien Gåten Agnes.

Han sier at situasjonen for Agnes var verre enn det som kommer frem i serien. Man går langt i å identifisere spesielt én mann som skal ha forgrepet seg på henne, men han er død. Ifølge Strømøy var det flere overgripere som ikke blir identifisert.

– Det er flere. De guttene drev og skrøt av det. Det var holdninga der borte, og det var liksom lov. Det er ikke alt vi kan vise fordi flere lever.

– Er det noen som trolig har gjort noe straffbart som fremdeles lever?

– Ja, det er det.

– En true crime med løsning

«Gåten Agnes» vant Gullruten i sterk konkurranse med dokumentarseriene RUS, Kunstnerliv og Rikets sikkerhet. Strømøy forteller at det er første gang han har hatt så mye hjelp med et prosjekt.

«Tore på sporet» har stort sett har vært ham selv, en fotograf og en redigerer.

– Men nå har vi fullt team med klippere og regi, og jeg er imponert over den jobben som er gjort. På Gullruten våkna den gamle idrettsmannen i meg. Det var artig. Jeg har sittet der en del ganger nominert for årets programleder, tv-øyeblikk og serie, men vi har aldri fått noe for «Tore på sporet», sier han.

Han slår fast at det er gøyere å vinne enn ikke å få noe.

– Jeg pleier å si det på tull, men det er nesten sant, at når vi tidligere har vært nominert, så har vi konkurrert med Tangerudbakken. Og man kan ikke konkurrere med den fine gjengen der. Og da har det ikke mye å si heller, sier Strømøy.

Men Gullruten har en del å si for miljøet på Tyholt, tror han. Prisen henger høyt, og det var gode serier de konkurrerte mot, sier Strømøy.

– Så kommer vi med ganske knappe ressurser. Det viser at innhold trumfer mye. Jeg synes jo en slags true crime med løsning har vært mangelvare her i Norge. Det har vært mange oppsummeringer med lite ny informasjon. I vår sak forteller vi hva som skjedde, som ikke politiet har kommet frem til. Det er forskjellen på «Gåten Agnes» og mange andre.

Klump i magen

At det i Leksvik var motstand mot dokumentarserien var tydelig under hele arbeidet med serien, forteller Strømøy. Det var familiemedlemmer og lokale som var sinte på Strømøy, og som mente at Agnes egentlig hadde det fint.

– Noen sier at det ikke var noe galt med henne, mens de i neste åndedrag sier at det beste ville vært om hun kunne ha vært i fjøset sammen med dyra. Jeg følte at noen av dem var mer opptatt av å skjule det som har skjedd. De syntes nok det var skammelig. Det er jeg jo enig i, men jeg mener at det er bedre å si det som det er, og at dagens generasjon ikke nødvendigvis er en del av det der.

– Det er ikke alt vi kan vise, fordi flere lever, sier Tore Strømøy.
– Det er ikke alt vi kan vise, fordi flere lever, sier Tore Strømøy.

Agnes-historien er mye verre enn hva som blir fortalt i serien, sier Strømøy, og det er mye som ikke blir fortalt. All uretten som ble begått mot Agnes gjorde at det i det hele til tider var tøft å jobbe med, forteller han.

– Man går med en klump i magen hele tida. Hver gang det kommer en telefon eller en melding tenker man at nå kommer det noe. Det var press på nervene, synes jeg.

Det kom også noen stygge e-poster og meldinger, sier Strømøy.

– Det er jo fordi det er en sak man har dysset ned. Ungdommen som spør besteforeldre har fått beskjed om at man ikke skal snakke om det. Jeg tror mange har dårlig samvittighet, eller er redde for at det skal komme frem.

Riktige spørsmål

Det er en kunst å få ut informasjon i en så betent sak som Agnes-saken, mener Strømøy. Han mener det hjelper å være «Tore på sporet», og at folk stoler på ham. Men man kan ikke starte med direkte spørsmål om ømtålige temaer, og folk må føle at praten kommer til å gå fint, sier han.

– Man må gå runden og forsiktig få dem til å åpne opp litt. Men jeg er heldig i at folk kjenner meg igjen og stoler på «Tore på sporet». Jeg kommer ikke til å misbruke det de forteller, og den tilliten har folk til meg. Vi snakker mye, drikker kaffe. Det er man nødt til å gjøre.

Tilliten er gull verdt, sier han selv.

– Jeg tror jeg kan komme steder og få ja der andre har fått nei. Man kan ikke misbruke det heller. Man må fortelle hvordan man skal gjøre ting. Man må ikke lure dem, men spille åpent.

Møtte uærlighet

Erfaring er også viktig, særlig når det kommer til å merke at noen lyver, forteller han. Under innspillingen av serien var det situasjoner der han fant ut at noen ikke var ærlige.

– Plutselig kom det informasjon som endret hele bildet. Det snudde seg mye. Jeg har i alle fall lært én ting; at for å få sannheten må man stille de riktige spørsmålene. Det høres enkelt og opplagt ut, men man kan ha hatt en hel runde intervjuer og glemt noe. Da må man tilbake og stille dét spørsmålet.

Etter hvert kommer svarene man er ute etter, og de fleste har nok lyst til å snakke, sier han. Men så merker man at bygdas justis gjør at intervjuobjektene er redde for å uttale seg om visse ting.

– Mange har lyst til å fortelle, men føler de ikke kan fordi kona jobber med en eller annen person, og så kan det hende at en venn jobber i kommunen. Det er flere sammenhenger og fellespunkter som gjør at de kan snakke om alt opp til et visst punkt. Jeg ville se papirer fra de som har stelt med Agnes i omsorgstjenesten, for eksempel. Det går ikke.

– Enda mørkere

Det er liten tvil om at Agnes Waade ble misbrukt og voldtatt av flere personer i Leksvik. Mange av detaljene er utelatt fra serien, sier Strømøy, men voldtektene han beskriver er oppsiktsvekkende grufulle.

– Vi har fortalt i grove trekk hva som har skjedd. Det er mye vi kunne ha rystet folk med, og det kunne vært så «gæli» at man nesten ikke hadde trodd det. Det er enda mørkere enn hva som kommer frem.

Det har vært vanskelig å vurdere hva som skal frem og ikke under arbeidet, og de har tråkket i et minefelt hele tiden, sier Strømøy.

– I en bygd vet man hvem folk er, men forseelsen er jo den samme. Det er jo blant spørsmålene vi har stilt oss. Vi har hatt god kontakt med Kalbakk hele tiden (Per Arne Kalbakk, NRKs etikkredaktør, red. anm.).

Etter kort tid med jobb fant teamet ut at Agnes Waade var blitt utsatt for flere overgrep.
Etter kort tid med jobb fant teamet ut at Agnes Waade var blitt utsatt for flere overgrep.

Men personlig synes Strømøy at hensynet til alt mulig annet veier for tungt sammenlignet med Agnes. I serien fremstår særlig Indre Fosen kommune som motvillige til å gi innsyn i dokumenter Strømøy etterspør.

– På mange måter støter man på hinder der det offentlige systemet er bygd sånn at man tar mer hensyn til de som har gjort det, enn hun som er utsatt for elendigheta. Det er viktigere at det ikke kommer frem hvem som har gjort ditt og datt i kommunen, og at ting ikke sies. Men en som er blitt misbrukt og voldtatt er greit nok. Når vi skal bevise misbruket veier andre hensyn tyngre. Det er litt tungt å jobbe med, sier han.

Og det er mye han skulle ønske de kunne si, og mange som burde stått til rette, sier Strømøy.

– Men vi er ikke i USA. I andre land hadde man stemplet folk som fortjente det. Det er kanskje bra også, men vi er veldig forsiktige. Det er vanskelige vurderinger hele tida.

«Hun der er en tulling»

Politiet og kommunen er blant de offentlige aktørene som fremstilles som nokså handlingslammet i serien. Strømøy har forståelse for at politiet ikke tar opp saken i dag, fordi den er såpass gammel. Men han håper og tror at en del praksiser har endret seg.

– Statsadvokaten jeg har snakket med har fortalt at man den gangen i større grad satt og ventet til noen ble anmeldt. En del av politiet som visste om Agnes var nok ikke enige i den modellen, men de skrek ikke høyt heller, sier han.

Samtidig tok det ikke lang tid for Strømøy og teamet skjønte at overgrep var en del av historien til Agnes.

– Når politiet da har sittet midt oppi det og ikke skjønt noen ting, da er det jo klart at man ikke har gjort jobben sin. De har hatt en holdning om at hun der er en tulling som flyr rundt i skogen. Men når hun rømmer og de henter henne tilbake, hvorfor lurer de ikke på hvorfor hun rømmer?

Verken politi eller presse stilte det spørsmålet, sier Strømøy, og han tror det var fordi Agnes ikke var verdt å bruke krefter på.

– Hadde det vært ordføreren eller rådmannen som hadde blitt funnet død sånn, hadde man satt himmel og jord i bevegelse. Med Agnes får jeg følelsen av at nå var de ferdige med den saken. I måten man behandlet saken på er det tydelig at noen har lavere rang. Det er ikke tvil om det.

Ubesvarte spørsmål

På tross av at «Gåten Agnes» fikk frem flere nye opplysninger i saken, er det mange ubesvarte spørsmål, forteller Strømøy. Han vet ikke om noen har tatt livet av Agnes, men sier at det er mange rare opplysninger de ikke har fått klarhet i.

– Det ble blant annet påstått at hun hadde amputert begge stortærne og noen til. Derfor var hun bare inne den siste tiden i Trøndelag. Men de finner henne langt oppe i lia, et sted jeg har vært, og det er vanskelig å komme seg dit.

Agnes Waade ble funnet med gasbind på føttene og manglende tær, så amputasjonene virker å ha funnet sted. Spørsmålet er bare hvem som har fjernet tærne.

– Jeg har sjekket med sykehusene, og de vet ikke om noen amputasjoner. Ingen av dem har operert Agnes. Så hva er det de har holdt på med her, spør Strømøy.

Tore Strømøy mener det offentlige tok for mye hensyn til andre enn Agnes under innsynsarbeidet.
Tore Strømøy mener det offentlige tok for mye hensyn til andre enn Agnes under innsynsarbeidet.

Han tror selv at det har skjedd noe med Agnes, og at hun er blitt lagt ut i skogen etter at hun var død.

– Men at hun ikke var viktig nok til at man etterforsket det. Jeg synes man kunne jo sagt at det burde ha blitt etterforska, sier han om det offentliges rolle i det hele.

Agnes kunne fått et mye bedre og verdig liv om man tok henne på alvor, fortsetter Strømøy.

– At oppegående folk kan være så slemme med noen. Hva er det som skjer? Man kobler ut et eller annet som gjør at man nesten synes det er greit at noen misbruker en stakkars skapning så det holder.

Føler seg dårlig utnyttet

Da Strømøy i sin tid jobbet med «Tore på sporet» var det mye færre ressurser og personell enn hva tilfellet var under arbeidet med «Gåten Agnes». Han er ikke i tvil om at flere av historiene fra «Tore på sporet» kunne gitt lignende avsløringer, om det hadde blitt brukt like mange folk og ressurser på dem.

– «Tore på sporet» ligner jo, men er en kjappversjon. Potensialet er ikke blitt utnytta godt nok, og der kunne kanskje NRK ha vært litt flinkere. Saker om familiehemmeligheter og gjenforening griper jo folk voldsomt. Men det endte opp med at «Tore på sporet» var noe jeg fikk holde på med oppi her liksom, sier Strømøy.

Han tror innsalg av konsepter til NRK sentralt kanskje kan bli lettere nå som Gullruten ble vunnet, men understreker at Agnes-historien ble solgt inn litt utenfor den vanlige løypa.

Gullruten-seieren har litt å si for miljøet på Tyholt, tror Tore Strømøy.
Gullruten-seieren har litt å si for miljøet på Tyholt, tror Tore Strømøy.

– De var med på den med en gang og så mulighetene. Dette blir bra, sa vi, og det trodde de på. I dag er det jo egentlig et helsikes styr for å få noe gjennom, og det er mange runder.

Om Tyholt er høyt nok på agendaen sentralt i NRK vil han ikke si noe om, men Strømøy sier han følte seg mer som en del av hele NRK så lenge Tordis Aavatsmark var underholdningssjef i Oslo.

– Da ble jeg inkludert og tatt med. Da hun gikk av klipte de i alle fall linja til meg. Jeg har knapt snakka med noen siden. Det er ingen som har engasjert seg. Jeg mener selv jeg har en styrke i å snakke med folk, men det synes jeg ikke er blitt utnytta. Ingen har sett potensialet i det. Jeg har fått vært med i Sommeråpent og det har vært artig, men jeg synes godt de kunne ha utnytta meg mer altså, sier han.

Han tror ikke nødvendigvis at Marienlyst tenker så mye på forholdet til Tyholt, men synes det har gått fra å være «oss» til å være «oss og dem»: Marienlyst og Tyholt.

I gang med nytt prosjekt

Etter at «Gåten Agnes» ble vist har det strømmet på med tips om saker, forteller Strømøy. Det er gjerne saker som pressen ofte ikke ser noen verdi i, men som egentlig bør dekkes, mener han.

– Jeg tror at vi journalister må huske på hva oppdraget egentlig er. Jeg ble journalist for å fortelle om historiene og problemene til de små menneskene. Jeg synes vi kan bli mye flinkere til å snakke med folk og fortelle historiene til vanlige folk.

Det er kanskje gøyere med kjendiser, klikk og NRK-journalister som deler noe personlig, men det er bedre med ekte historier fra vanlige folk, mener Strømøy.

Og vanlige folk kommer i varianter som pressen ikke vanligvis snakker med.

– Når man går på trygd eller har kone fra Thailand er det mange journalister som ikke vil snakke med deg. Men vi klarte å lage en dokumentarvinner som handler om en døv kjerring fra Leksvika som døde for 30 år siden.

Engasjementet for de som ikke blir hørt har resultert i at Strømøy nå er i gang med et nytt prosjekt, som skal være i samme gate som «Gåten Agnes».

– Jeg skal belyse noen andre skjevheter i samfunnet. Mange vil at jeg skal lage «Tore på sporet» igjen, men NRK vil at jeg fortsetter i samme sporet. Vi skal se på hvordan samfunnet fungerer og utfordre en del holdninger.

Prosjektet kommer trolig til å bli en dokumentarserie, og skal komme ordentlig i gang etter ferien. Om det blir en ny Gullruten-vinner får tiden vise, men ifølge Strømøy skal det bli bra.

– Det er en historie som i alle fall jeg reagerer sterkt på.

Powered by Labrador CMS