Tok tak i uoppklart drap fra 1974: – Fant ofte store sprik i vitneforklaringene

Tre års forarbeid ligger til grunn for true crime-serien «Drapet i Holmenkollen», som hadde premiere på TVNorge forrige uke.

Teamet som har jobbet fram serien, ledet av produsent Kelly Christiansen Lillesund ved produksjonsselskapet Monster, har gjort innspillinger i Norge, Spania, Argentina og USA, og har totalt gjort rundt 60 intervjuer av politifolk, vitner, pressefolk, pårørende og andre som var nært på situasjonen rundt drapet på Anni Nielsen Iranzo i 1974.

Selv om en amerikansk kvinne ble tiltalt for drapet, ble hun aldri offisielt begjært utlevert til Norge fra USA, der hun fortsatt bor. Foreldelsesfristen gikk ut i 1999.

Sporet opp datteren i Argentina

For tre år siden var historien om det uoppklarte drapet fra 1974 en idé Dagbladet-journalist Bernt Jakob Oksnes spilte inn til Sandra Hafsahl i Monster Format, som utvikler nye konsepter.

Hafsahl festet seg umiddelbart ved idéen, men forteller at hun fort innså at det var uaktuelt å fortelle historien om drapssaken uten samtykke og samarbeid med Annis datter, Maria Iranzo.

I 1974 var Maria Iranzo fire år gammel, og det eneste vitnet til angrepet som førte til morens død.

Ved hjelp av researchere i Danmark, der Anni Iranzo kom fra, fikk Monster sporet den nå voksne datteren opp i Argentina, der hun bor med familie. Det var Hafsahl som gjorde den første, innledende telefonsamtalen til Maria Iranzo i Argentina.

– Hun hadde blitt kontaktet av andre aktører om saken tidligere, for flere år siden. Men da jeg ringte, hadde hun nok kommet til et sted i livet der hun hadde veldig lyst til å få noen svar. Hun sa: «Det er egentlig helt utrolig at du ringer meg akkurat nå», sier Hafsahl.

Det bekrefter Iranzo selv:

– Jeg sa ja til å samarbeide med dem fordi de tilbød noe helt utrolig. Det var som en reise tilbake i tiden, en mulighet til å konfrontere spøkelsene mine. Jeg tror det var en grunn til at dette hendte, og jeg sa ja straks de tok kontakt, skriver Iranzo til Journalisten.

Også Marias far, Enrique Iranzo, deltar i serien.

Velvillige vitner

Produksjonen fikk tilgang til alle politiavhørene som ble gjort i tiden etter drapet.

Der fant de en rekke navn de ønsket å ha med som vitner i tv-serien.

– De første telefonene vi tok, var nok litt nervøse. Hvordan ville folk reagere på å bli bedt om å hente fram 45 år gamle minner? Men det har nesten utelukkende vært veldig positive opplevelser. Folk har vært veldig villig til å dele de delene av informasjon de selv har sittet med, og med svært få unntak har alle vi har kontaktet sagt ja til å fortelle det de vet, sier produsent Kelly Christiansen Lillesund.

– Mange annerledes minner

Velvilje til tross: En sentral utfordring da intervjuene var i gang, var den store avstanden i tid.

– Det er ikke til å legge skjul på: Folk husker veldig mye annerledes 45 år senere. Ofte fant vi store sprik mellom det vitnene sier de kan huske nå, og det de har uttalt at de husker i avhør etter drapet, sier Lillesund.

Hun forteller at vitner noen ganger kommer med beskrivelser av utseende, bekledning og samtaler som ikke samsvarer med det de sa i avhør. De kan ha beskrevet en høy, tynn kvinne den gangen, mens de 45 år senere er sikre på at personen de så er kvinnen som ble tiltalt for drapet – uten at de sa det til politiet den gang.

– I slike tilfeller har vi basert oss på det som kan støttes opp av avhørene fra 1974. I mange tilfeller har vitnene også fått lese sine egne avhør, sier Lillesund, som blant annet har bakgrunn som krimjournalist i Bergens Tidende og redaktør for TVNorge-programmet «Krimkommisjonen».

– Vært to som vet alt

Lillesund har satt sammen og ledet en redaksjon som har variert i størrelse siden oppstarten.

– Vi hadde tidlig et seminar med Madeleine Baran, som står bak den undersøkende podcasten «In the Dark». Hun anbefalte at noen få i teamet burde «vite alt», mens andre researchere har mer spissede prosjekter. Hos oss ble vi to som hadde oversikt over alt materialet, regissør Ingrid Wevang og meg, som har vært med helt fra start. Det er en stor fordel å ha med seg totaloversikten inn i etterarbeidet, og faktasjekken blir mer effektiv, sier Lillesund.

Også Pia Lykke har regi på serien, og i tillegg til researchere på Monster-kontoret i Oslo har produksjonen hatt reseachere i Spania og USA. Tidligere politioverbetjent Harald Engøy har bidratt som konsulent.

Flere av researcherne har journalistbakgrunn:

– Jeg er alltid glad for å ansette journalister i redaksjonen, og vi ser etter mennesker som kan utfylle hverandre. Noen er gode på detaljer og på Excel, mens andre har sin styrke i å snakke med folk, og kaster seg raskt over telefonen , sier Lillesund.

– Ser du på deg selv som journalist?

– Ja. Journalistdelen av meg er veldig sterk, og i etiske vurderinger er det journalistikken som sitter i ryggraden.

• LES OGSÅ: Lager true crime om drap på diplomatfrue i Holmenkollen

– Skulle ikke framstå som noe annet enn det var

Av etiske vurderinger som har stått sentralt, nevner Lillesund håndteringen av potensielle spor som ikke ble fulgt opp av politietterforskningen den gangen, som kunne pekt mot andre mulige mistenkte.

– Vi har vært opptatt av å ikke ende med å kaste mistankens slør over folk som ikke har noe med saken å gjøre, og å lukke eventuelle dører som blir åpnet. Og så har vi vært opptatt av at informasjon skal få komme fram fra alle sider, sier Lillesund, og legger til:

– Vi har også jobbet for at prosjektet ikke skulle framstå som noe annet enn det var, og at alle er blitt intervjuet på riktige premisser. Premisset har hele tiden vært: «Familien ønsker svar, vi vil finne så mange svar til dem som mulig, og vi følger prosessen dokumentarisk».

Iranzo: – Godt ivaretatt

Maria Iranzo, i dag 48 år gammel, har besøkt Norge flere ganger i arbeidet med serien og inntar en sentral rolle i oppnøstingen av minner og tråder. I første episode av serien besøker hun huset der familien bodde i 1974, og der hun ble vitne til at moren ble drept.

Lillesund forteller at produksjonen har vært seg ansvaret bevisst, og sørget for at Iranzo fikk både profesjonell oppfølging og fikk ha kjente rundt seg, som hun kunne snakke med i fortrolighet og som kunne si fra for henne hvis prosessen ble for tøff.

– Det var naturlig for alle at hun fikk en sentral rolle i serien. Maria er en varm person som får god kontakt med mennesker, og vi opplever at hun føler seg styrket som menneske av denne prosessen. Det er veldig fint, sier Lillesund.

Iranzo selv skriver til Journalisten:

– Samarbeidet med Monster har vært storartet. Jeg har til enhver tid følt meg veldig godt ivaretatt på denne emosjonelle reisen, som hadde vært umulig å gjennomføre uten dette positive forholdet.

– Jeg har så avgjort blitt sterkere. Man blir alltid sterkere av å forholde seg til virkeligheten. Det å flykte fra den, nekte å konfrontere den, det er det som gjør deg svakere.

LES OGSÅ:

Orderud-dokumentar kan endre norsk krimjournalistikk

Har fått fullt innsyn i etterforskningsmateriellet.