Når LO styrer avisene

A-pressen har kjøpt Edda Media – og vil med en slik overtakelse eie de fleste lokalavisene i Norge utenom regionavisene i storbyene.

Sett fra et medieindustrielt ståsted er dette et helt riktig grep i den utviklingen Medie-Norge er inne i, med noen få store mediekonsern. 

Problemet ligger ikke der – det store problemet ligger i forhold til om  fagbevegelsen og et politisk miljø skal få dominere holdningene i norske lokalaviser? Videre hvordan avisene med sin store påvirkningskraft vil påvirke de ulike lokaldemokratiene.

A-pressen, tidligere Norsk Arbeiderpresse eies i dag 44 prosent av Telenor og 3 prosent av institusjonen Fritt Ord, 45 prosent av LO med ulike fagforbund og 8 prosent av A-pressen selv. Selskapet er tuftet på arbeiderbevegelsens verdier. I konsernets formålsparagraf heter det blant annet «selskapet bygger på arbeiderbevegelsens tradisjoner og verdier».

Makta rår

Alle norske aviser forholder seg til både Redaktørplakaten og Vær  varsom-plakaten. Redaktørens frie og uavhengige rolle er en selvfølgelighet i vårt samfunn i dag – også i A-pressens aviser.

Hvordan kan da et slikt eierskap være et problem. Jo – det er makta  som rår. Den fungerer enkelt sagt slik: Det er eierne (LO/fagbevegelsen)  som forvalter selskapets formålsparagrafer og hvem som velges inn i konsernstyret. Deretter hvem de ansetter som konsernsjef og hvem denne  velger til å sitte i de ulike avisenes styre. Dette utpekte styret ansetter ansvarlig redaktør i lokalavisene. Lenger har man ikke i dag inngripen – men lenger trenger man heller ikke å gå.

De enkelte avisenes holdninger preges av grunnsynet og formålsparagrafene til disse mediene. Men også hvilke verdier den enkelte  redaktør står for og hvordan denne redigerer avisen sin. Redaktøren har stor makt og innflytelse i redaksjonene og er derfor den viktigste premissgiver for det redaksjonelle innholdet i avisene.

Det er kjent gjennom reportasjer i Dagens Næringsliv at Jens  Stoltenberg og Jonas Gahr Støre (Arbeiderpartiet) hadde samtaler med daværende styreleder Knut Brundtland og styremedlem Stig Eide Sivertsen når det skulle ansette ny konsernsjef i A-pressen etter Alf Hildrum.

DN skriver 13. januar 2008; «To av landets mektigste menn, statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre sitter hjemme hos advokat og styregrossist Knut Brundtland i Oslo. Brundtland er styreleder i  A-pressen og målet med møtet er å avgjøre hvem som skal ansettes i en av de viktigste mediejobbene i landet». LOs kandidat var Jan Erik Larsen, redaktør i Tidens Krav, og det var denne kandidaten Stoltenberg og Støre  ønsket i jobben.

Tidligere Telenordirektør Stig Eide Sivertsen bekreftet seinere overfor Aftenposten at han ikke lot seg presse. Even Nordstrøm fikk jobben og Jan Erik Larsen ble «i stedet» utnevnt til statssekretær ved Statsministerens kontor høsten 2008. Dette eksempelet viser at det er ønske og vilje i det politiske miljøet til å utøve makt og dermed påvirke holdninger.

Partibok

Om dagens konsernsjef Thor Gjermund Eriksen, skriver Wikipedia; «Han har sin politiske bakgrunn i SV og var flere år medlem av sentralstyret i SVs ungdomsorganisasjon, men har nå meldt seg inn i Arbeiderpartiet. Han har vært pressesekretær på Stortinget for SV og blant annet personlig  rådgiver for Erik Solheim og tidligere byrådssekretær for miljø- og samferdselsbyråd Raymond Johansen i Oslo». Thor Gjermund Eriksen er en dyktig mediemann, men han har også partiboka i orden.

Vi har i dag en medieeierskapslov hvis formål er å sikre et mediemangfold i Norge – på det nasjonale plan, men også regionalt. I tillegg har vi pressestøtten som også bidrar til mediemangfoldet i Norge. På den ene siden vil man unngå at vi får monopolistiske tilstander i mediene rent industrielt – men på den annen side så bidrar disse begrensningene til at vi også har et mangfold i forhold til hvem som «eier» meningene. I denne sammenhengen er dette det viktigste.

A-pressen vil med en overtakelse av Edda Media eie ca. 100 av de viktigste region- og lokalaviser i Norge. Lokalavisene har i dag en svært  viktig rolle i lokalsamfunnene sine – og er kanskje den viktigste opinionsformidler for sine lesere. Vi må verne om troverdigheten til at alle synspunkt og holdninger skal kunne bringes til torg i avisene – og at disse også redigeres av en redaktør som er ansatt på et fritt grunnlag. Det er ikke redaktøren og dennes personlige integritet det er tvil om – tvert imot står norske redaktører fjellstøtt. Men, spørsmålet ligger på hvem som velger ut og ansetter denne personen.

Jeg mener at fagbevegelsen og politisk miljø ikke skal eie de fremste meningsbærende mediene våre. Det er viktig i denne sammenheng at vi verner om våre demokratiske verdier som vårt samfunn er tuftet på – og at vi kan ha medier som vil være troverdige for leserne. Mine forventninger er derfor at formålsparagrafen til A-pressen endres og at LO trekker seg
ut som dominerende eier. 

Jon Kristiansen er administrerende direktør i Gudbrandsdølen Dagningen.