Norsk Redaktørforening arrangerte tirsdag rundebordsmøte om endringer i Pressens Faglige Utvalg.
Norsk Redaktørforening arrangerte tirsdag rundebordsmøte om endringer i Pressens Faglige Utvalg.

Redaktører roter til presseetikken

PFU bør etter min mening konkludere med «brudd» eller «ikke brudd».

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Redaktørene vil gjøre konklusjonene i Pressens Faglig Utvalg (PFU) enklere og mer forståelige. Basert på diskusjonen blant redaktørene nylig, risikerer de det motsatte. De risikerer dessuten å bli beskyldt for å ønske endringer for å beskytte seg selv.

Vær varsom-plakaten består av 42 regler for presseetikk, som de fleste norske medier strekker seg for å overholde. Personer, bedrifter og organisasjoner som opplever at et eller flere av disse punktene er brutt kan klage til PFU.

Utvalget har i dag ikke mindre enn fire mulige konklusjoner de kan velge blant. Betegnelsene «brudd» og «kritikk» er begge brudd på god presseskikk. Forskjellen er at «kritikk» er et mildere brudd. «Frikjennelse» og «etter en samlet vurdering» er ikke brudd. Forskjellen er at det ligger en mild kritikk i sistnevnte.

Forvirret? Ikke rart, for dette er unødvendig komplisert. Det har pressen også selv innsett, og derfor har Norsk Presseforbund tatt et prisverdig initiativ til en diskusjon om færre konklusjoner. På møtet blant redaktørene nylig var alle enige om å kutte den mildeste formen for kritikk, den de kaller «etter en samlet vurdering». Men inn fra sidelinjen kom VG med et overraskende forslag.

De foreslo å beholde kategorien «kritikk», men at «kritikk» ikke lenger skal være å regne som et brudd på god presseskikk. I realiteten beholder man da en mild form for kritikk, men omdøper kategorien fra «etter en samlet vurdering» til «kritikk». Det er vanskelig å skjønne hvordan dette skal gjøre det lettere for folk å forstå konklusjonene i PFU. Men man kan kanskje skjønne at VG har lyst til å beholde en mellomposisjon betyr frikjennelse, og kutte ut mellomposisjonen som gir fellelse.

Man kan på sett og vis skjønne at det er bekvemt å ha en mellomposisjon mellom brudd og frikjennelse. Det kan sikkert gjøre det lettere for utvalget å konkludere i en del saker.

Men det gjør det ikke lettere å kommunisere hva konklusjonene egentlig betyr. Og man kan også mistenke at ønsket som ligger bak er å redusere antallet fellelser. Aftenposten hadde slik sett et godt poeng når de trakk fram ubalansen man får når to kategorier skal bety frikjennelse, mens en betyr brudd.

En av redaktørene kom med et hjertesukk og «ba på sine knær», som han uttrykte det. Hvis man skulle beholde en tredje kategoritype burde den ifølge ham i alle fall ikke få navnet «kritikk». Han hadde selv, etter å ha jobbet mange år som redaktør, fortsatt ikke skjønt kategoriene i PFU sine konklusjoner. Avisa han jobbet for hadde fått konklusjonen «kritikk». Han var overbevist om at det var en frikjennelse helt til han gjorde et googlesøk, fortalte han med et glimt i øyet.

PFU bør etter min mening konkludere med «brudd» eller «ikke brudd». Da forstår alle om god presseskikk er brutt eller ikke.

Mellomposisjonene roter det til, og vi trenger dem heller ikke. PFU sin konklusjon følges alltid av en begrunnelse. Der vil man få fram nyansene: Om det er et stort eller lite brudd, om det er en soleklar frikjennelse, eller om det er en frifinnelse med kritiske bemerkninger.

Erik Molland er seniorrådgiver i Hill+Knowlton og tidligere redaksjonsleder i TV 2 hjelper deg

Powered by Labrador CMS