Kommentaren ble først publisert hos Nettavisen. Gjengitt med tillatelse.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) kan være rare greier: Før jul mente flertallet i PFU at veldig små aviser ikke trenger å være så nøye med de etiske reglene i Vær varsom-plakaten.
Joda, du leste riktig:
Saken gjelder vesle Øksnesavisa i Vesterålen, en lokalavis med opplag på 1500 eksemplarer, og dens redaktør Hjalmar Martinussen.
Han er en aktiv herre, som blant annet har latt seg velge inn i en aksjonsgruppe kalt «Veigruppen for Nyksundveien», pluss at han flere ganger som privatperson har klaget til kommunen på dårlig vedlikehold av veien.
Og som om ikke det var nok, har han tatt på seg journalist-hatten og skrevet en redaksjonell sak om, ja nettopp: dårlig vedlikehold av Nyksundveien.
I lokalsamfunnet reagerte selvsagt mange på denne rolleblandingen, og før behandlingen av klagen var PFU-sekretariatet med leder Elin Flobrehagen i spissen krystallklare:
Ifølge fagbladet Journalisten pekte sekretariatet på punkt 2.2 i Vær varsom-plakaten (VVP), der det heter at man skal «unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»
– Utvalget [finner] det uakseptabelt at redaktøren skriver om forhold han er sterkt involvert i som privatperson, skrev sekretariatet i sitt forslag.
Da skulle det vel være greit?
Neida. I selve utvalget sitter nemlig tre toneangivende representanter fra tre av Norges største redaksjoner. Det er utvalgsleder Alf Bjarne Johnsen fra VG, nestleder Anne Weider Aasen fra TV 2, og Stein Bjøntegård fra NRK.
Og de syntes plutselig at det må være «forskjell på å være redaktør i Øksnesavisa og å være redaktør i Norges største avis». Ifølge Journalisten mente Alf Bjarne Johnsen at en fellelse etter punkt 2.2. nærmest ville være en instruks om at redaktøren enten måtte forlate veistyret, eller slutte å skrive om det.
Ja?
I stedet fikk altså de tre flertallet med seg på at avisen heller burde felles etter punkt 2.3, om at du skal vise åpenhet om bakenforliggende forhold. Altså at det ville vært greit dersom redaktøren gjorde oppmerksom på sine roller og engasjement som privatperson.
Og det er da vi lurer: Har de tre aldri jobbet i en lokalavis?
Det har jeg, og jeg kan forsikre mine kolleger i store redaksjoner om at er det ett sted du skal være nøye med dine roller og posisjoner, så er det nettopp i en lokalavis.
Selvfølgelig kan ikke en lokalavis-redaktør la seg velge inn i et aksjonist-styre for en veistubb, og deretter late som om han skriver en uavhengig, redaksjonell sak om den samme veien.
Så har da også en rekke lokalavisredaktører reagert kraftig på den uprinsipielle PFU-avgjørelsen.
Redaktør Geir Willy Haugen i Birkenesavisa i Agder skriver til Journalisten at både lokalpressen og PFU må ta dette med bindinger på høyeste alvor.
«For det er ikke mye annet som like fort skaper spekulasjoner og misnøye i et lokalsamfunn».
Redaktør Kurt E. Kleppe-Holm i Avisa Lofoten skriver at en lokalavisredaktør må være en formidler, ikke en deltager, enten det er 50 eller 500.000 innbyggere i avisens nedslagsfelt.
«Jeg vil tro at tilliten til en avis som ikke kan vise til en nøytral ledelse gradvis vil svekkes, og kanskje til og med forsvinne helt.»
Også en humorist i fagbladets kommentarfelt peker på en mulig konsekvens av PFU-vedtaket: «Dette var tidenes beste korkonsert. Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at reporteren selv var solist».
Utvalgsmedlem Liv Ekeberg, som selv jobber i Agderposten i Arendal, tilhørte mindretallet - og sa det åpenbart logiske på møtet:
«Hvis du er redaktør i en så liten avis, på en så liten plass, så bør du kanskje styre unna den type verv.»
Nettopp.
Eller, hvis vi skal være veldig liberale: Han kan til nød ha verv. Han kan kanskje også skrive om hjertesaken sin på kommentarplass, om han opplyser om vervet sitt. Men den journalistiske dekningen må han overlate til andre.
For å dra den prinsipielle problemstillingen ett steg videre for utvalgs-flertallet:
Hvor liten synes de en lokalavis bør være for at den skal slippe å følge Vær varsom-plakaten? Er VVP for vanskelig å rette seg etter om den har 5000 i opplag? Kanskje 10.000?
Saken kan virke som en bagatell. Men jeg mener Pressens Faglige Utvalg bør ta seg en ørliten tur i tenkeboksen etter «Øksnes-gate»:
Det minste problemet er at utvalgsflertallet mener at det er mindre viktig for små redaksjoner å følge VVP. En langt større utfordring på sikt er at toneangivende utvalgsmedlemmer rett og slett sitter på møtene og synser, uten hensyn til reglene.
De skal selvsagt utvise skjønn, men de kan ikke «mene» at et punkt i VVP ikke gjelder. Da mister PFU nødvendig respekt, og vil etter hvert kunne spille seg selv ut over sidelinjen.
