Denne artikkelen er over tre år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
– Kan det passe å komme til Stortinget fredag for å intervjue Erna på kontoret hennes? Setter i så fall av kl. 12.00 - 12.15. Kom til hovedinngangen på Løvebakken, si at du har en intervjuavtale med Erna.
Det føles litt som å være hos fastlegen. Først sender du en forespørsel om time, får bekreftet timen som er ti dager senere, blir plassert i et venteværelse og når legen - eller Erna i dette tilfellet - endelig dukker opp, ti minutter for sent ute til de oppmålte femten minuttene du har til rådighet, håper du bare så inderlig at du ikke glemmer hvorfor du er der.
Erna (vi skriver Erna, vi er vel på fornavn nå) har etter hvert god erfaring med journalister, og denne tilmålte tiden, forsinkelsen og rutinen kan nok virke stressende på mange.
For hvor mye får du som journalist og fotograf egentlig gjort på et par minutter? Hva tenker Erna om journalistene hun har levd, og lever, så tett på? Og hvor opptatt er hun egentlig nå som hun ikke lenger leder landet vårt?
Ganske opptatt, skal det vise seg.
– Den litt store veggen av...
Erna har akkurat fullført et nettmøte. Kontoret er akkurat så rotete som forventet- både fordi hun tidligere har vist oss rotet sitt, men også fordi hun nettopp har flytta tilbake på Stortinget.
Nå er hun stortingsrepresentant og for ordens skyld medlem av fire stortingskomitéer og vara i en femte. Samtidig er hun er jo fortsatt leder av Høyre.
– Du kan sitte der, sier hun og peker på en stol bak et stort ovalt bord. Hun og en medarbeider setter seg ved siden av, og ettersom klokka allerede er 12:09 er det ikke tid til småprat.
Hun påstår at hun merker at medietrøkket har blitt mindre etter at Jonas tok over som statsminister.
– Nå er det en ny regjering, og da er jo folk mest opptatt av hva de kommer til å gjøre, så jeg skjønner jo at det der er der nyhetsinteressen ligger. Men det er fortsatt en del medier som vil ha kommentarer fra meg.
Det virker Erna fornøyd med.
– Det er lettere å få løpende kommentarer for journalister her på Stortinget enn når du sitter i regjeringsapparatet, og forbi den litt store veggen av...
Hun fullfører aldri setningen, men tar en liten tenkepause før hun konstaterer:
– Så det er fortsatt interesse, men akkurat nå er interessen først og fremst på den nye regjeringen.
– Er det greit?
– Det er helt naturlig. Møter de forventningene eller ikke. Det er ikke så spennende med oss som har sittet i åtte år og som kommer til å svare noenlunde det samme om sakene og retningen på tingene, svarer hun.
Annonse
– Andre ting i livet enn å svare journalister
De faste politiske journalistene, medlemmene av presselosjen, de hun møter i hverdagen, har hun et godt forhold til. Her på Stortinget stikker de hodet inn om de lurer på noe, det gjorde de aldri da hun var statsminister.
– Jeg savnet jo litt det da jeg satt i regjering, sier hun og utdyper:
– Jeg opplever at de journalistene skjønner mye av hvordan og hva som er en politikers arbeid, og de forstår at du ikke alltid kan hoppe.
– Jeg har mer utfordringer med lokalavisene som har en sak som brenner, og som mener at du må svare på ti minutter. Det er jo andre ting å gjøre i livet enn å svare journalister. Det opplever jeg at de faste journalistene skjønner, at de må ta kontakt med rådgivere først, og at det kanskje tar litt tid før du får svar.
Det hender at journalister går litt over streken, sier hun. Når de forsøker å intervjue henne i begravelser, eller når de kommer med krasse kommentarer og hun har en masse unger rundt seg. Det liker hun ikke, da sier hun ifra.
Gå etter konsekvensene av politikken
Hun bruker litt tid før hun kommer til det endelige svaret på spørsmålet om hun har opplevd at journalister har gått for langt.
Svaret er ja.
– Det har vært mange diskusjoner om godene til politikere og mange har vært betimelige, og det har medført endringer, men spørsmålet er hvor langt du skal gå. Av og til kjøres noen saker for langt. Da kan de ha vært veldig gode i begynnelsen, men gå ganske langt etterpå.
– Du må være bevisst på at politikken også skal rekruttere fra allmenheten. At det ikke blir for skummelt, sier hun.
Så virker det nesten som om hun angrer seg litt:
– Nå mener jeg ikke at journalistene er hovedproblemet, det er det jo ofte sosiale medier som er, men det hender jo at overskrifter og titler kan bidra til at folk får ekstra mye press.
Erna er ikke nådig når det kommer til hva mediene kan bli bedre på. Hun mener det er tydelig at redaksjonene har blitt mindre, at flere journalister jobber som allroundere og at det er færre journalister som får tid og ressurser til å gå i dybden.
– Skal dere kalle dere den fjerde statsmakt må dere gå etter konsekvensene av politikken, hva den betyr, og ikke bare om den og den får en gratis middag, sier hun bestemt.
Annonse
– Stort sett tåler jeg det
Navnet til Erna er nevnt i 393.758 artikler de siste 20 årene, ifølge Retriver. Det ligger også over 30.000 bilder av henne i NTBs bildearkiv. Hun er med andre ord ganske så eksponert.
– Mange av disse sakene er jo folk som mener noe om meg, det må jeg jo nesten bare leve med når jeg har fått lov å være statsminister. Når det er så mange bilder, så finnes det noen som ser pene og noen som ikke er så pene. Stort sett så tåler jeg det.
– Du gir jo inntrykk av å være veldig trygg rundt journalister, har du et avslappet forhold til å ha journalister rundt deg?
– Jeg har det, så lenge de er reale. At du kan tøyse med noe som de skjønner er uformelt, og at det ikke plutselig står på trykk.
– Hvordan forholder du deg til å snakke «off-record» med journalister, å være ikke navngitt kilde? Er det noe du har drevet mye med?
– Jeg har ikke drevet mye med det, men når jeg snakker i kafeen eller restauranten på Stortinget hender det jo at jeg sier ting som «våre analyser om ting...»
– Alle vet jo at det er et sted du ikke siterer fra. Det er viktig for oss å si hva det er vi legger vekt på i saker uten å tenke at vi skal annonsere det i en avis. Det å annonsere er jo en politisk handling i seg selv.
– Jeg tror aldri jeg har vært en anonym kilde eller i hvert fall ikke som jeg kan huske. I så fall er det et rent uhell, sier Erna.
– «Dette får du ikke sitere meg på»
I én type situasjon passer hun på å sikre at hun ikke havner på trykk:
– Det er mest om jeg forteller en vits. «Dette får du ikke lov til å sitere meg på», har det hendt at jeg har sagt, men da er det som oftest en humoristisk sak. Ironien som for tyve år siden kunne stå på trykk, som de da skjønte var ironi, blir folk i dag bare sure for.
Erna skal snakke om forholdet til journalister også fra scenen under journalistkonferansen Hauststormen i Bergen i helga. Det har hun ikke helt i tankene ennå når Journalisten møter henne, åtte dager før opptredenen.
– Det er veldig lenge til. Om du tror at jeg har planlagt alt jeg kommer til si før den tid tar du feil. Jeg skal jeg ta imot flyttelass i Bergen, jeg skal til Forsvarets overkommando, i et fylkesmøte, og jeg skal snakke i Viken. Jeg har ikke kommet til hva jeg skal si på lørdag neste uke. Men jeg har en lang flytur på vei til Bergen, sier hun.
Intervjuet er over, vi fikk elleve minutter. Klokka nærmer seg 12.20 og Erna skal videre. Et par bilder knipses på vei ut av kontoret.
I bakgrunnen står medarbeideren og informerer om neste post på programmet: