Da Marie Simonsen jobbet i VG fikk hun håndskrevne brev med hets, skrevet på akkurat samme måte som hetsen i dagens kommentarfelt.
Da Marie Simonsen jobbet i VG fikk hun håndskrevne brev med hets, skrevet på akkurat samme måte som hetsen i dagens kommentarfelt.

Marie Simonsen om hetsen: – Kommer aldri til å bli borte

På 40 år i bransjen har hun opplevd teknologiske framskritt, også innen sjikane.

Publisert

– Da du kontaktet meg, tenkte jeg at jeg i grunnen ikke har fått så mye hets i det siste, men hva er det som har skjedd i det siste? Det har ikke vært metoo, eller masseinnvandring, det har kun vært pandemi. Og det utløser jo ikke så voldsomt mye hets.

I snart 40 år har Marie Simonsen jobbet i mediebransjen. Hun startet karrieren i Dagens Næringsliv, før hun ble leder for kommentaravdelingen i VG, og deretter politisk redaktør i Dagbladet. Nå jobber hun som kommentator i samme avis.

Med lederskap og meningsbærende journalistikk følger motargumenter som i Simonsens tilfelle ofte - og fortsatt - ender i trakassering og trusler.

Selv om mye av hetsen ikke alltid er så alvorlig at det følges av en dom, kan det være slitsomt å stå i det i lengden.

Kjønn og alder

Simonsen har litt motvillig sagt ja til å bli intervjuet denne oktoberdagen. For hun er klar på at mye hets og trakassering handler om kjønn og alder, og tenker at vi heller burde intervjue yngre kvinnelige journalister til saken.

Hun bestiller en «dobbel flat white» før hun setter seg ned i det ene hjørnet av bakerilokalet på Kampen.

– Jeg fikk veldig mye mer hets da jeg var yngre. Da var det heller ingen oppmerksomhet rundt det. Plutselig var det en veldig synlig dame der som fikk mye hets.

Nå, forteller hun, prøver trollene å fornærme henne fordi hun har blitt eldre.

– De tenker nok at det verste de nå kan si til meg er: «Du begynner å trekke på åra». Først skulle de voldta meg, og plutselig var det: «Jeg vil ikke engang voldta deg». Da skjønte jeg at jeg var «over the hill»! At jeg måtte innse at en epoke var over, sier hun og ler.

Menn mottar også grove trusler, særlig de som jobber med krim. Det kan være direkte farlig for noen, men for kvinner er hetsen generelt mye mer aggressiv, mener Simonsen.

– For kvinner går mye av hetsen på kjønn, på utseende, og på om du er voldtektbar eller ikke. Og så er det riktig som flere påpeker, og som jeg tror ikke menn tenker så mye på når vi diskuterer disse tingene:

– Kvinner har en annen type trusler mot seg enn menn, de vet av erfaring at de er sårbare, og kan bli voldtatt. Kvinner har jo erfart at slike trusler er reelle.

– Troll sprekker ikke i solen, men de sprekker litt for deg selv når du snakker om det. Om du kan le av det, eller om kollegaen din sier «fy faen for en drittsekk», sier Marie Simonsen til Journalisten.
– Troll sprekker ikke i solen, men de sprekker litt for deg selv når du snakker om det. Om du kan le av det, eller om kollegaen din sier «fy faen for en drittsekk», sier Marie Simonsen til Journalisten.

Ignorér mest mulig

Simonsen ser på seg selv som innvandringsliberal. Hun blir kategorisert som «ganske sentrum» av venstresiden, og som blodrød kommunist av andre. Å bli båssatt av leserne, synes hun etter hvert er mer slitsomt å forholde seg til enn selve hetsen.

– Det blir veldig altoverskyggende og gjennomgripende. Nå har jeg skrevet ganske mye om innvandring og likestilling, det er temaer som er ekstremt følelsesladet.

– Det henger ofte igjen når jeg skriver om andre ting: «Ja, hun elsker jo innvandrere. Derfor gjelder ikke det hun sier her.»

Hun har valgt å være åpen og har ved flere anledninger snakket ut i media om hetsen hun har mottatt, om anmeldelser som har endt i dom.

– Jeg føler på en måte at jeg klarer å gjøre det uten å stille meg selv i en offerrolle. Det er jo ubehagelig å bli stakkarsliggjort.

– Troll sprekker ikke i solen, men de sprekker litt for deg selv når du snakker om det. Om du kan le av det, eller om kollegaen din sier «fy faen for en drittsekk».

– Ellers er det min hovedanbefaling å ignorere mest mulig.

Store bokstaver og utropstegn

Hun har vært med gjennom år med stor teknologisk utvikling i bransjen, men språket for hets har overlevd.

Da hun jobbet i VG fikk hun håndskrevne brev med hets, skrevet på akkurat samme måte som hetsen i dagens kommentarfelt.

– Det startet med «Kjære Marie Simonsen», så ble det mer og mer utropstegn, og flere og flere store bokstaver. Min yndlingsgreie var en dame på vestlandet som avsluttet brevet med «FITTE FITTE FITTE DET DU TRENGER ER JESUS», sier hun og ler.

Selv om det er alvorlige temaer vi snakker om, virker det som Simonsen følger sitt eget råd om å le av hetsen. Av og til, om dagsformen er god, tar hun igjen. Av og til blir hun bare lei seg.

– Men jeg er jo ganske krigersk av meg og tar ofte igjen og sier: «Hva faen driver du med?»

Fordommer og misforståelser

Simonsen mottar også mye tyn for å være fra Oslo. «Du er fra Oslo, hold kjeft», kan titt og ofte dukke opp i kommentarfeltene.

Det er én av diskusjonene hun har bestemt seg for å alltid gå inn i.

– Jeg aner ikke hva som skjer på bygda, svarer jeg da.

– Hvor er flat whiten min liksom? spør hun retorisk og refererer til «kaffelatte-debatten. Den etter hvert så kjente og polariserende debatten hvor de «kaffelatte-drikkende menneskene på Grunerløkka» får tyn for å være nettopp dét, har hun skrevet mye om.

Hun lar seg irritere av åpenbare fordommer og misforståelser.

– Latte er jo noe de drikker på bensinstasjonen på bygda, det er ingen som drikker latte i byen lenger. Bestiller du en latte avslører du at du er fra bygda.

Debattklimaet har blitt tøffere på de årene Simonsen har vært på vakt. Hun mener redaktørene må være oppmerksomme på det, i hvert fall når det gjelder de unge kvinnelige journalistene.

– Det er nettopp fordi du kan gå på en smell, og så ødelegger det hele karrieren din rett og slett. Det pågår en evig kamp om ytringsfrihet. Det er selvsagt viktig å være mest mulig åpne og tillate meninger, men klimaet er blitt så hardt.

Selvsensur

Hun kjenner seg igjen i det som blir beskrevet i rapporten: «Trakassering, trusler og vold mot redaktører og journalister» om selvsensur.

Har hun en dårlig dag, merker hun at det er vanskelig å skrive om temaer som innvandring og likestilling. Hun vet at det er en mulighet for at det følger både krenkende kommentarer og hets i kjølvannet av kommentarene hun skriver, og selv med mange års erfaring kan hun føle på at det kan bli slitsomt å stå i det.

– I begynnelsen hadde vi en naiv forhåpning om at vi skulle oppdra befolkningen, at det skulle gå bort, men det kommer aldri til å bli borte, det kan vi bare glemme. Men så tror jeg at de unge som vokser opp nå er litt tøffere og håndterer dette litt bedre enn mange eldre, sier hun før hun avslutter:

– De har vært gjennom noen runder i tenårene, så de lar seg kanskje ikke så lett vippe av pinnen. Jeg tenker at det viktigste for politiet er å ta de som går løs på de unge, de som er mye mer sårbare, for dette er kommet for å bli.

Powered by Labrador CMS