Norsk Journalistlag har alltid vært en litt sær fagforening. De er skeptiske til gode, eksterne fordeler for medlemmene sine. De har medlemsregler som blir vedtatt av en annen organisasjon.
Og en del prater fortsatt stolt om da de kastet ut informasjonsarbeiderne på 90-tallet, og glemmer å nevne tragedien i at hundrevis av mennesker plutselig fikk sparken fra sin egen fagforening.
Kanskje skal det være sånn, fordi journalister skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Men det skaper en del problemer for organisasjonen med puritanisme for syns skyld.
Føler seg ikke velkommen
Først: Et utvalg satt ned av NJ fant ut at mange ikke føler seg velkommen i fagforeningen. De har kanskje ikke fasiten, men de gjorde et modig forsøk på å finne den. De foreslo et nytt navn, for slik å inkludere flere som føler seg utenfor. De foreslo også at NJ burde vedta egne medlemskriterier som blant annet kanskje, kanskje ikke, inkluderer andre ansatte i mediehusene. Det inkluderer dem som lager innholdsmarkedsføringen. Ingenting er vedtatt. Det er bare et forslag.
Men navneforslaget startet et lite jordskjelv blant konservative journalister i Medier24-gruppen «Norske journalister» på Facebook. Enkelte kolleger mener journalistnavnet gir en spesiell troverdighet, og kom med konstruktive tilbakemeldinger som «æsj», «pressens VY», «håper det er noen voksne hjemme som stanser tøvet», «aprilsnarr», «slutt å tull», «idiotisk», og «elendig forslag» - og oppfordret Dusteforbundets leder til å melde seg.
VGs Sven Arne Buggeland frykter at å inkludere kollegene som jobber med innholdsmarkedsføring, som allerede er med i hundretalls, betyr at vi skal «selge sjelen» for penger. Vi «skal åpenbart kvitte oss med ryggraden». Det er et «meningsløst forslag», ifølge han.
Sterke ord. Ja, da har utvalget fått høre det. Bare å legge fra seg pennen. En mann med 30 års erfaring som tillitsvalgt i NJ sier dette er meningsløst.
Heldigvis er det ikke slik. Det har mening. Det har skapt debatt, selv om den kanskje fort ble nesten like polarisert som debatten om statuer av gamle, hvite menn.
Medieforbundet er et godt forslag
Fordi navnet Medieforbundet, og de tilhørende forslag om medlemskap, er gode forslag. Men de kan selvsagt bli enda bedre, fordi følelsen av utenforskap i Norsk Journalistlag er reell – og det kan det gjerne snakkes mer om.
Som tidligere aktiv tillitsvalgt i NJ Frilans møtte jeg ofte flere ytterpunkt blant medlemmene. Du har dem som mener at folk som tar seg dårlig betalt er «svikere» som forråder de andre. Og du har dem som blir utnyttet av redaktører i mediebransjen, med elendig lønn og dårlige arbeidsvilkår. Du kan gjette hvem som snakker med høyest stemme.
Frilansundersøkelsen viser at halvparten tjener under 250.000 kroner i året og nesten ikke tar ut ferie. Samtidig går NRK går til streik fordi bransjelønnen er over det dobbelte.
Mange av disse frilanserne spør seg selv hvorfor de skal betale tusenvis til en fagforening, som egentlig er svært begrenset i å hjelpe dem med direkte honorarforhandling.
Du har også dem, som selvfølgelig ønsker å ha råd til et sted å bo, og som ikke vil sulte ihjel, som tar på seg oppdrag i reklamebransjen – noe som ofte kan være to til fire ganger bedre betalt enn journalistikken.
Nesten 39 prosent av frilanserne kombinerer journalistikk med oppdrag innen informasjon, kommunikasjon/PR eller innholdsmarkedsføring, ifølge Frilansundersøkelsen.
Sparke medlemmer?
Det betyr at Norsk Journalistlag, ut ifra det som er sagt av Buggeland & Co, bare kan begynne jobben med å sparke noen hundre medlemmer til.
Eller ikke.
Retorikk, og hvilke ord vi bruker, er sentralt i hvordan vi diskuterer fremtiden til Norsk Journalistlag. Mange ikke føler seg ikke hjemme i Norsk Journalistlag, og det gjelder ikke bare frilanserne.
Vi har også behov for de fast ansatte teknologene, regissørene, produsentene, fotografene, klipperne, illustratørene, animatørene, grafikerne, researcherne, kommentatorer, teknikerne og utviklere som jobber med journalistikk.
Som NRK-kollega Stian Presthus skriver: «Vi er medarbeidere som i høyeste grad produserer redaksjonelt og relevant innhold, vi forholder oss til våre redaktører, etiske retningslinjer og VV-plakaten.»
Han poengterer at hvis NJ skal være åpen og inkluderende, så må det skje i førsteinntrykket – og ikke som en kontinuerlig forklaring og definering.
Kanskje trenger vi også å samarbeide om lønns - og arbeidsvilkår med innholdsmarkedsførerne, reklamefolkene og kommunikatørene også.
Guro Istad, redaktør i Publicis Shift og tidligere journalist, har i dag ingen fagforening å gå til. «Vi jobber – i likhet med journalister – mye overtid, ofte til ugunstige tider og har ansvar for innholdet som leveres,» skriver hun, og etterspør solidaritet fra journalistene.
Ingen fagforening å gå til
Jeg frykter at hun ikke er alene om å ikke ha en fagforening å gå til, og at det kan bety dårligere lønns- og arbeidsvilkår for oss alle til slutt.
Et forslag for å oppnå samarbeid, uten at det skal gå utover den faglige integriteten til dagens medlemmer, er å søke å opprette en større organisasjon sammen med andre forbund innenfor mediefaget. En større paraplyorganisasjon, hvor den faglige selvstendigheten i hvert forbund fortsatt opprettholdes.
Det vil gi oss større makt i lønnsforhandlingene og bedre fordeler for medlemmene. Selv om en slik paraplyorganisasjon, hvor «Medieforbundet» kanskje er et passende navn, inkluderer reklamefolk og kommunikasjonsfolk – så vil fortsatt de og Norsk Journalistlag, eksistere som selvstendige profesjonsorganisasjoner.
Som utvalget så har jeg ingen fasit. Men forslaget om «Medieforbundet» er det beste forslaget på lenge, siden vi kan begynne å diskutere hvorfor mange som jobber med journalistikk, ikke føler seg hjemme i Norsk Journalistlag.
Det er viktigere enn hvilket navn vi har.
For ordens skyld: Eskil Wie Furunes har tidligere jobbet som journalist i Journalisten.
