Om journalister og berøringsangst

Jeg er selv blant dem som ikke vil vike for prinsippet om uavhengig journalistikk. Men jeg har stått midt oppi diskusjonene om å inkludere frilansere som delvis må jobbe med informasjon for å betale husleia, og grensegangen mot «ekte journalistikk».

• Forklarer hvorfor NJ bør åpnes for flere: – Det er en åpenbar spenning her

Det vi ikke trenger, er nedlatende bemerkninger om «vi og dem», underforstått at det er uetisk å jobbe med reklame eller informasjon. Jeg har selv jobbet med begge deler, og vet at de etiske reglene er vel så viktige i de bransjene, og blir diskutert heftig. Men det er ikke de samme etiske reglene som for uavhengige journalister. Det er kanskje på tide å hoppe av lemmen og slutte å leke Tuppen og Lillemor.

LES OGSÅ:

NJ-leder ønsker medlems-debatten velkommen

Jeg har selv vært rammet av den berøringsangsten jeg ser hos mange kolleger når de hører om vår søsterorganisasjon i Danmark, DJ eller Dansk Journalistforbund. Der er som kjent flere tusen «kommunikatører» fullverdige medlemmer. Jeg har argumentert for at vi i Norge har valgt «den rene løsningen» i møte med danske kolleger, fra Mogens Blicher Bjerregård da han var «formand», til frilansere og andre dansker i «styrelsen» under nordiske og hjemlige møter. Og jeg har støttet de av våre danske kolleger som har vært skeptiske til å innlemme «kommunikatørene» i sitt forbund - selv om jeg selvsagt ikke har noe med hva de velger å gjøre der sør for Skagerrak.

Men tiden står ikke stille, virkeligheten endrer seg, også her. Norsk medieverden ser helt annerledes ut i dag enn på slutten av 1990-tallet, da det var viktig å kjempe mot sammenblanding av journalistikk og kommunikasjon (det er det fremdeles).

Det har tatt tid for meg å se at prinsippet om fri, uavhengig journalistikk ikke nødvendigvis må fravikes selv om man endrer organisasjonen. I Danmark er for eksempel kommunikatørene og journalistene til dels godt atskilt, primært fordi de ikke alltid har samme interesser og behov. På mange måter har DJ - med undertittelen «Medier og kommunikation» - flere medlemslinjer. Det er mange journalister der som er minst like opptatt som vi av den uavhengige journalistikken, og de blander ikke kortene.

Debatt:

Om yrkesgruppene jeg beskriver her egentlig ikke er ønsket, er det på høy tid at vi får beskjed om dette

Jeg skal ikke argumentere for at vi lager en like komplisert struktur her som i Danmark. Men jeg er kommet til, og dette utvalgets innstilling har klargjort, at det må være mulig og dessuten fornuftig, å senke guarden mot de kollegene som har en annen type oppdragsgivere, og finne en måte å samarbeide om bedre arbeids- og lønns-/honorarvilkåren hos arbeids- og oppdragsgivere.

Nå blir jeg sikkert beskyldt for både å ville selge sjelen og brekke ryggraden, men jeg mener det bør være mulig å ha to (eller tre) tanker i hodet på samme tid:

1. Samfunnsoppdraget som journalist og den uavhengige journalistikken.

2. Fagforeningsansvaret for medlemmene, både ansatte og frilansere.

(Den mulige tredje kan for eksempel handle om faglige og fagpolitiske interesser til innholdsprodusenter som også er medlemmer).

Hva med å se på om det kan være flere måter å være medlem på i NJ? Det er det for så vidt allerede, rundt 1/10 av medlemmene har ikke arbeidsgiver, og enda flere har ikke tariffavtale. Å vurdere ulempene opp mot fordelene ved å representere flere, både i forhandlinger og i arbeidet for den frie og uavhengige presse? (Tro meg, de som jobber med informasjon og kommunikasjon er minst like opptatt av skillet mellom journalistikk og reklame).

Jeg tror det er mulig, og samtidig kreve at JOURNALISTmedlemmer er forpliktet til å jobbe i tråd med VV-plakaten.

Toralf Sandåker er tidligere landsstyremedlem og tidligere styremedlem i NJ Frilans.

Debatt:

Ikke bare skal vi selge sjelen, vi skal åpenbart også kvitte oss med ryggraden