I en kommentar i Journalisten under tittelen «Hva mener du egentlig Espen Egil Hansen?», stiller Dag Beværfjord en rekke spørsmål. Bakgrunnen er at Agderpostens Erik Holand ble tildelt Sørlandets Pressepris 2013 for et bilde så etterbehandlet at kritikken bruker ord som «fake» og «juks».
La meg få tre grunnleggende misforståelser ut av veien først som sist.
• Et sentral premiss i kommentaren synes å være at jeg var juryleder. Det premisset er rett og slett feil. Jeg var ikke juryleder, men et ordinært menig jurymedlem.
• Det er heller ikke riktig at Erik Holand fikk prisen for bildet med den hvilende Andreas Raaum. Han fikk prisen for en hel bildeserie om Norges eldste, fortsatt aktive lærer. Bildet som diskuteres er ett av mange bilder i serien.
• Det påstås at jeg har gjort meg utilgjengelig for kommentar. Det riktige er at jeg var utilgjengelig rent generelt, da jeg var på en to ukers ferie i Vietnam. Det oppfatter jeg ikke spesielt problematisk, all den tid jeg altså hadde ferie, ikke var på nett og heller ikke hadde en rolle i juryeringen som krevde en spesiell kommentar fra meg. Men det var spesielt å koble seg opp igjen på tampen av ferien og oppdage at tyfonene som herjet der, var som krusninger i vannglass å regne mot den presseetiske stormen som hadde herjet i Norge samtidig.
Når jeg nå likevel kommenterer – de feilaktige premissene til tross – er det fordi Dag Bæverfjord stiller noen spørsmål direkte til meg.
Det er i ettertid lett å se at det omtalte bildet er kraftig etterbehandlet. Men da vi var samlet til jurymøte i begynnelsen av oktober så verken jeg eller resten av juryen dette. Grunnen tror jeg er at Holand ikke hadde sendt inn noe til bildeklassen. Det aktuelle bidraget var sendt inn som en helhetlig reportasje til featureklassen.
I forkant av vurderingen av bidragene i bildeklassen, hadde juryen studert hvert av bidragene nøye. I featureklassen var vi derimot mest opptatt av helheten – tekst, bilder, utforming og dramaturgi.
Men da vi vurderte bildeklassen kom det fort fram at vi syntes de innsendte bidragene ikke helt holdt til topp-plassering. Derimot var vi svært begeistret for bildene i noen av featurbidragene, og spesielt serien som portretterte Raaum. Dermed bestemte vi oss for å benytte oss av juryens mulighet til å flytte bidrag over i en annen klasse.
Det er mulig å stille spørsmål om juryen ikke burde vært mer aktpågivende da vi endret klassen for Holands innsendte bidrag. For egen del er det lett å si at det burde jeg selvsagt ha vært.
Så til spørsmålene jeg oppfatter blir stilt meg, direkte så vel som indirekte.
Ville jeg manipulert bilder på samme måte selv?
Nei. Jeg mener bildebehandlingen endrer motivet for mye. Den er dessuten helt unødvendig. Selv hadde jeg kanskje endret kontrast, fargebalanse og –metning for å se om jeg kunne tone noe opp eller ned for å forsterke hovedmotivet. Jeg ville ikke brukt slike filtre.
Hadde jeg som redaktør godkjent Holands bilde?
Nei. Hadde jeg blitt forelagt det omtalte bildet og vært oppmerksom på hva som hadde blitt gjort med det, ville jeg frarådet og stoppet publiseringen. Men først og fremst ville jeg som redaktør brukt anledningen til en diskusjon om hva som er god eller dårlig redigering og etterbehandling av bilder. I alle redaksjoner oppnår vi en høyere journalistisk bevissthet ved å ha løpende diskusjoner.
Vil jeg innføre nye regler for elektronisk bildebehandling/manipulasjon når jeg tiltrer som redaktør i Aftenposten?
Nei. Jeg mener vi skal være varsom med å innføre plattform- og verktøyspesifikke regler, fordi vi står oss på å ha retningslinjer som gjelder for selve journalistikken – ikke verktøyene eller hver enkelt fortellerteknikk. Jeg mener de retningslinjene vi har er dekkende nok. Våre viktigste rettesnorer er nedfelt i Vær Varsom-plakaten, Redaktørplakaten og i videre presiseringer i interne retningslinjer.
I Aftenpostens interne retningslinjer står det allerede i dag at «Bilder skal aldri manipuleres eller innhold endres». Det er en god og klar regel, men enhver regel har godt av diskusjon. Det er helt legitimt å gjøre elektronisk mørkeromsarbeid, men det må ikke gjøres på en slik måte at innholdet endres slik at leserne føres bak lyset. Jeg vil derfor sammen med medarbeiderne drøfte hva vi legger i dette.
Hva så med Erik Holand – er han en «faker» eller «jukser»?
Jeg tror Holand når han sier han ønsket å tone ned det på utsiden av vinduet for å få større fokus på det som var det journalistiske poenget, nemlig den sovende Raaum. Det vi kan være enige om, er at han i etterbehandlingen av bildet gikk for langt.
Når Dag Bæverfjord derimot skriver at «Det er grunn til å minne om at det i amerikanske aviser er praksis at fotografer som manipulerer sine bilder får sparken», går også han for langt.
Det litt større bildet er nemlig at Holand fremstår som noe så sjeldent som en 63 år gammel pressemann som har beholdt den journalistiske gnisten. Lesere og kolleger kjenner han som sannhetssøkende, entusiastisk, kvalitetsbevisst og profesjonell – en bildejournalist med en fabelaktig fortellerglede. Det har Agderpostens lesere nytt godt av i mer enn 40 år.
Siden ingen av kritikerne tilsynelatende har tatt seg bryet med å lese juryens begrunnelse, kommer den i reprise her:
“Han kaster aldri inn håndkleet. Gjennom Erik Holands fotoreportasje av Norges eldste lærer, Andreas Raaum, får vi oppleve en fantastisk historie. Bildene, i en glimrende layout, og en perfekt presentasjon, skildrer en mann med overskudd og troverdighet. Gjennom disse bildene blir vi kjent med en fargerik person vi gjerne skulle hatt som lærer selv. Dette er en mann du gjennom bildene blir nysgjerrig på, og bildene driver historien fremover.
Fotojournalistikkens Grand Old Man på Sørlandet har gjort det igjen: Erik Holand er vinner av årets bilde 2013 for fotoreportasjen om Norges eldste lærer, Andreas Raaum.”
Og det var dette vi la merke til i juryen. Erik Holands bilder var representert og stod ut i alle innsendte klasser. Det var faktisk også dette vi premierte. Ikke et enkeltbilde, men et livsverk og en bildeserie som til sammen skapte et portrett av høy kvalitet.
Juryen burde selvsagt ha oppdaget etterbehandlingen selv. Det kan kritiseres. Men står reaksjonen i forhold til det Holand faktisk endret i bildet? Se – også det kan diskuteres.
Selv nekter jeg å tro at bønder i Froland og lærere på Tromøya nå hytter med nevene og roper juksepave når reportasjebilen hans kjører forbi. Du overlever rett og slett ikke en mannsalder som pressemann i et så lite fylke som Aust-Agder uten bunnsolid troverdighet.
Og troverdigheten har Erik Holand i behold, selv om det gikk litt fort i svingene og resultatet ble en liten ripe i lakken i akkurat dette tilfellet. Mener jeg.
Espen Egil Hansen
Jurymedlem i Sørlandets Pressepris
Påtroppende sjefredaktør i Aftenposten
