- Journalister hetset i sosiale medier bør få psykologhjelp

Noen ganger kan det føles feigt å be om hjelp.

- Dette er en kjempebelastning som mediehusene gjør for lite med, sier generalsekretær Kjersti Løken Stavrum. Hun vil ha bedre oppfølging av journalister som utsettes for hets i sosiale medier.

- Journalister som utsettes for hets burde få psykologhjelp. De kommer i en så ekstremt utsatt posisjon hvor de fort blir frontfigur for mediet de jobber for. Det er veldig belastende og ikke for alle å håndtere, sier Stavrum. 

Kan være tøft

Sosiale medier, sier hun, er fortsatt såpass nytt at medieledere ennå har en del å lære. Generalsekretæren mener det er slik at ikke alle fullt ut forstår hvor tungt det er å bli angrepet i sosiale medier. 

Samtidig forventes det at journalistene skal være til stede i sosiale medier og delta i dialogen. Som navngitt journalist. Og selv om man ikke er på for eksempel Twitter, så vil man lett bli dratt inn og angrepet.

 - Det er altfor liten åpenhet rundt hvor tøft det kan være. Veldig mange redaksjoner har apparatet som skal hjelpe journalister når de har vært ute og opplevd tøffe ting, og det er lettere å be om hjelp når du har utøvd yrket i felt. Men når du blir angrepet i sosiale medier kan det være at du ikke opplever deg selv, eller blir sett på av andre, som tøff nok når du ber om hjelp. 

Sykemeldes

NJ-rådgiver Trond Idås er enig med Løken Stavrum om at journalister bør få hjelp også når de utsettes for angrep i sosiale medier. Han forteller at erfaringen etter å ha fulgt opp journalister som er blitt utsatt for trakassering og trusler, er at det kan føre til sykemeldinger hvor angst, utbrenthet og depresjon er har vært konsekvenser. I ett tilfelle er diagnose posttraumatisk stresslidelse (PTSD) stilt.

Idås forteller at problemet er langt større enn man tidligere har vært klar over. Dette kommer av at journalister er blitt atskillig mer tilgjengelig gjennom sosiale medier. Mens de som ville skjelle ut tidligere måtte ringe redaksjonen, er journalistene nå tilgjengelig døgnet rundt. Det spiller ikke lenger noen rolle om det er fritid eller ferie. 

- For de som er midt oppe i situasjonen, er det viktig å oppleve solid støtte fra ledelse og kolleger. Mange tar ikke problemene opp på jobben av frykt for å bli opplevd som pysete og uegnet for tøffere oppdrag. Det er viktig å huske at vi reagerer svært ulikt på sjikane og trusler og at reaksjonene også avhenger av livssituasjonen vi er i og tidligere erfaringer.

Dessuten, sier Idås, er journalister livredd for å få en «diagnose». Dette er en utfordring for ledelse, arbeidsmiljøutvalg og bedriftshelsetjenesten. Å sørge for at ingen medarbeidere tar skade av hets. 

Han forteller at det er varierende hvor flinke mediehusene er til å følge opp medarbeiderne sine i slike tilfeller. 

Kan bli bedre

- Hun har et godt poeng. Og jeg tror det blir gjort en del nå. Det er høyere bevissthet rundt dette nå enn bare for et år siden. Likevel tror jeg det er langt igjen før vi er gode på å håndtere problemet, sier sjefredaktør Espen Egil Hansen i Aftenposten.

I hans avis er dette blitt drøftet med lederne og med klubbene. Men han sier han er usikker på om de også der er gode nok i situasjoner hvor enkelte medarbeidere utsettes for stort press. 

 I tillegg kompliseres slikt av at medarbeiderne håndterer situasjonene forskjellig. 

- Kanskje er det mer summen av mange meldinger på ett tidspunkt som er problematisk enn enkeltmeldinger. For én og én melding kan være enklere å avvise. 

Det blir nok ikke slik at bedriften kan ha oversikt over det medarbeidere til enhver tid opplever i sosiale medier. Men litt søkende må bedriften være, samt at den ansatte må kunne si i fra.

Dialektforakt

Stine Hommedal opplevde publikums reaksjoner. Både i sosiale medier, per telefon og epost da hun jobbet for NRK i Tromsø. Hvorfor? Fordi hun snakker og skriver nynorsk. Hun er kalt kråke og bedt om å pakke sakene og dra sørover igjen.

Enkelte hevdet sågar de ble kvalme av å høre henne snakke. 

- Først ble jeg overrasket. Da jeg kom til Tromsø hadde jeg arbeidet som journalist i både Oslo og Bergen og hadde aldri hørt at nynorsk var et problem, men her var det plutselig et problem. Så ble jeg oppgitt, spesielt på grunn av tonen de som klaget anla. De var ikke direkte høflige, forteller Hommedal.

Hun forteller at det var lettere å håndtere at det var språket hennes, ikke henne som person kritikken var rettet mot. Og at hun fikk stor støtte både fra kollegene i redaksjonen og ledelsen. 

- Jeg opplevde en massiv støtte.

Fra første stund var ledelsen tydelig på at dette var usaklig kritikk. Hommedal tror det uansett ville vært langt vanskeligere om hun var yngre og mer uerfaren som journalist. 

- På grunn av måten det ble håndtert på, følte jeg meg trygg i redaksjonen.

  I skrivende stund arbeider Hommedal som vikar i TV 2 Bergen. Hun understreker at flyttingen ikke handlet om klagernes ønske om at hun skulle pakke sammen, men eget ønske om å jobbe innenriks i Bergen.

Emosjonell refleks

Psykolog Hedvig Montgomery har i flere år fulgt opp deltakere i realityprogrammer, programledere og andre som er eksponert i media. Hun har også journalister blant sine klienter. Hun forteller at alle journalister som kommer til henne, begynner alltid med å si de ikke hadde trodd de skulle komme dit. 

- Det sitter langt inne å strekke ut hånden for å få hjelp. For langt inne i mange tilfeller. 

Montgomery forteller at mange journalister nok stenger inne problemene. Medieeksponering kan utløse krisesituasjoner som leder til at man spiser dårlig, sover dårlig eller har problemer med å konsentrere seg. 

Journalister, som lever av å eksponere andre, kan tenke at de derfor klarer å takle det selv. Men slik er det ikke, det er en stor emosjonell belastning å bli utsatt for kraftig kritikk. 

Brenner inne

- Glem aldri at journalistikk er et konkurransepreget fag, man er aldri bedre enn det siste man gjorde. Derfor er man også opptatt av hva man viser utad, så jeg tror det er veldig vanlig å brygge på problemene, sier hun.

Når kritikken kommer, uventet og kanskje også urettferdig, er det en emosjonell refleks som trer inn. 

Det er en forsvarsmekanisme som minner om affekt. Ifølge Montgomery reagerer den lenge før personen har rukket å reflektere over det som skjer. Og derfor håndteres situasjonen, som når man har havnet i en storm i sosiale medier, på en måte man vanligvis ikke ville gjort. 

Psykologen forteller at mange av dem hun samtaler med er overrasket over at det emosjonelle er stå sterkt. Når de for eksempel snakker med kollegene om måten de svarte i sosiale medier, er de mer opptatt av å forsvare sine egne handlinger fremfor å be om råd. 

- Når den emosjonelle responsen slår inn, er det viktig å snakke med dem som vil deg vel slik at det blir mulig å reflektere. 

Montgomery sier hun er imponert over at Vær Varsom-plakaten har tatt høyde for menneskers reaksjoner på journalistenes påtrykk, men det er ikke nødvendigvis slik innad. 

- Dette er en bransje hvor man har språk og kunnskap om det, men å skjønne hvor emosjonelt det er, er ikke lett å ta inn over seg.