«Man blir ikke inhabil av å ta en øl med noen», skriver Dagbladet-kommentator Martine Aurdal.
Illustrasjonsfoto: Torstein Bøe / NTB
DEBATT:
Et forsvar for nachspiel og pølsefester
Journalister som ikke snakker med kilder i uformelle settinger, gjør ikke jobben sin.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
- Teksten ble først publisert i Dagbladet. Gjengitt med tillatelse.
Skandale-nachspielet på Fremskrittspartiets landsmøte har vært hovedsak i alle medier de siste dagene. Lars Petter Solås har lagt seg flat, beklaget og søkt behandling, men prosessen i Frp kan likevel ende med politianmeldelse og ekskludering av mannen som står øverst på partiets liste i hovedstaden foran høstens valg. Miljøpartiet De Grønnes Eivind Trædal sier han snakker på vegne av «folk flest» når han stiller spørsmål ved om politikere og journalister egentlig bør være på nachspiel sammen.
Samtidig anklager Nettavisens politiske redaktør andre journalister for å drive kampanjejournalistikk for en fløy i Arbeiderpartiet, motivert av at de skal være venner eller sterke tilhengere av Hadia Tajik. «Beviset» for konspirasjonsteorien er at disse journalistene var blant de mange gjestene på den mye omtalte «pølsefesten» som var eks-journalist Kristian Skards bursdag.
Nachspiel og pølsefest er ord med spesiell klang. Som Trædal sa i Dagsnytt 18 mandag kveld, det gir assosiasjoner til utagerende festing: «Nachspiel er liksom veldig tett innpå, da er det venner, da er det ikke bare skuldrene som er nede, det er av og til buksene også.»
Derfor er det på sin plass med et forsvar for nachspiel og pølsefester. Journalister er ofte i uformelle settinger med kildene sine, men de lar ikke buksene ryke av den grunn. Politikere og journalister er politikere og journalister hele døgnet, og det er de fleste av oss svært bevisste på.
Jeg snakker av erfaring. På Fremskrittspartiets landsmøte var jeg også på nachspiel – dog verken involvert i eller øyevitne til de omtalte hendelsene. Jeg var også på den herostratisk berømte pølsefesten – men har aldri drevet kampanjejournalistikk for noen av politikerne som var der.
Jeg har også vært på Senterparti-nachspiel der verten har laget provisorisk badstu på badet, danset med Carl I. Hagen og Jens Stoltenberg, jeg har drukket vin med Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og Erna Solberg. Og mange flere politikere fra alle partier, mange ganger.
Alle disse vet godt at jeg kan skrive kritisk om dem dagen etter. Dette har vi nemlig helt klare kjøreregler for.
Vi lager ikke saker der vi siterer direkte fra samtaler i en bar en sen kveld eller på nachspiel, men opplysningene vi får i slike sammenhenger kan føre til gode saker seinere. Dette er en uskreven regel, men den er ikke uten unntak. Vi er ikke venner, vi er journalister og kilder. Politikerne vet godt at hvis de sier eller gjør noe nyhetsverdig, ligger journalistens lojalitet alltid hos publikum og ikke politikeren – slik Lars Petter Solås nå smertelig har fått erfare.
Å være på samme fest som kilder gjør journalister til bedre journalister.
I 2012 preget nachspielet på Lorry etter NHOs årsmiddag nyhetsbildet i lang tid. Hva daværende nærings- og handelsminister Trond Giskes sa eller ikke sa ble politisk håndtert på øverste nivå, og nachspielet ble rekonstruert på TV.
Oftest blir likevel det som sies i festlig lag håndtert som bakgrunnsinformasjon for videre journalistisk arbeid.
Å være på samme fest som kilder gjør journalister til bedre journalister. Hvis man skal vite hva som skjer i politikken, kan man ikke bare forholde seg til den sannheten som presenteres på pressekonferanser. Man må snakke uformelt med politikere på ulike fløyer, lytte til hva de er opptatt av og på den måten lære hvor konfliktlinjene går i et parti og hvem som er sentrale aktører. Det kan skje over en øl eller kopp kaffe, i en gang på et partiarrangement eller et kontor på Stortinget.
Som Trygve Aas Olsen fra Institutt for journalistikk sa tirsdag i NRKs Nyhetsmorgen: Journalister bør være tilstede alle steder hvor de kan få informasjon.
Og som Presselosjens leder Marie Melgård sa det i Dagsnytt 18 kvelden før:
- Vi havner ikke på nachspiel fordi det er så utrolig gøy å drikke med politikere. (...) For oss handler det om at vi skal drive maktkritisk journalistikk, for å få vite hva som foregår i kulissene, hvordan politikk blir til og hvordan makt utøves.
Uformelle samtaler er også nyttige for kildene. Det er lettere å nå fram med en sak eller et perspektiv når du kontakter en journalist du har møtt, enn via en generell tips-innboks. Og når du skal fortelle om glade eller krevende saker, er det lettere å gjøre det til noen du har snakket med før. Politikere er også avhengige av journalister for å nå fram til velgerne.
Derfor er det lange tradisjoner for uformell omgang mellom journalister og politikere. På utestedene Tostrup og Presseklubben hadde vi egne arenaer for dette, nå skjer det mer i åpne rom og i organiserte anledninger.
Man blir ikke inhabil av å ta en øl med noen, men noen ganger liker man dem såpass godt at forholdet utvikler seg til vennskap eller kjæresteri. Dette finnes også klare kjøreregler for, da blir journalisten inhabil og kan ikke lenger dekke eller reportasjelede saker som involverer den nære forbindelsen.
Etter 20 år i pressen har jeg selv meldt meg inhabil en rekke ganger. Dette er normalt, en regulert del av presseetikken og noe alle redaksjoner har faste rutiner for. Det skulle da også bare mangle. Men uten godt kildearbeid blir den politiske journalistikken tannløs og servil.
