Etikk under press gir stress

Etiske dilemmaer har vært vanskeligere å takle for tsunami­journalister enn vitneopplevelser i katastrofeområdet.

Publisert Sist oppdatert

Det går fram av masteroppgaven i jour­na­li­stikk som NJ-med­ar­bei­der Trond Idås ny­lig le­ver­te til In­sti­tutt for me­di­er og kom­mu­ni­ka­sjon ved Uni­ver­si­te­tet i Oslo. Opp­ga­ven er en un­der­sø­kel­se av hva jour­na­lis­te­ne som dek­ket tsu­na­mi­ka­ta­stro­fen i 2004 opp­lev­de. Hvor be­las­ten­de opp­le­vel­se­ne var, og hvor­vidt be­skyt­tel­ses­fak­to­rer og mest­rings­me­to­der på­vir­ket gra­den av stress­re­ak­sjo­ner.

Opp­ga­ven ba­se­rer seg på en spør­re­un­der­sø­kel­se Na­sjo­nalt kunn­skaps­sen­ter om vold og trau­ma­tisk stress gjen­nom­før­te blant uli­ke grup­per per­so­nell ca. 10 må­ne­der et­ter tsu­na­mi­en. Drøyt 100 jour­na­lis­ter fra 22 re­dak­sjo­ner reis­te til ka­ta­stro­fe­om­rå­de­ne.

Mo­ralsk stress

– Det mest in­ter­es­san­te fun­net er at de etis­ke og mo­ral­ske di­lem­ma­ene jour­na­lis­te­ne kom opp i var en vik­ti­ge­re for­kla­ring på stress­re­ak­sjo­ner, enn eks­tre­me inn­trykk de fikk som vit­ner. Det gjel­der både re­ak­sjo­ner mens de var på ste­det og tre­kvart år et­ter­på, sier Idås.

Det in­ne­bæ­rer ikke at det jour­na­lis­te­ne så var av li­ten be­tyd­ning, pre­si­se­rer han. Jour­na­lis­te­ne ble ster­ke­re eks­po­nert for san­se­inn­trykk enn and­re yr­kes­grup­per som job­bet i ka­ta­stro­fe­om­rå­det, og fikk også fle­re stress­re­ak­sjo­ner. Vik­ti­ge fak­to­rer var også at jour­na­lis­te­ne opp­holdt seg len­ge i om­rå­det, i gjen­nom­snitt to uker. Og at de job­bet eks­tremt lan­ge øk­ter. And­re yr­kes­grup­per har et inn­ar­bei­det sy­stem for å få nok hvi­le.

Van­ske­li­ge på­lag­te opp­ga­ver

– Men jour­na­lis­ter opp­lev­de også til­leggs­be­last­nin­ger som å bli bedt om å ut­fø­re opp­ga­ver i strid med per­son­li­ge ver­di­er el­ler yr­kes­etis­ke stan­dar­der. Samtidig var det man­ge van­ske­li­ge av­gjø­rel­ser. De møt­te hardt ram­me­de folk som i sjokk gjer­ne snak­ket og snak­ket. Å fin­ne ut hva man fak­tisk kun­ne pub­li­se­re var en stor ut­ford­ring.

– Hva slags på­lag­te opp­ga­ver opp­lev­des som van­ske­li­ge?

– Av­stan­den til hjem­me­re­dak­sjo­nen var stor. En del fikk be­stil­lin­ger fra sine ar­beids­le­de­re som vis­te at de ikke for­sto mye av hva jour­na­lis­te­ne sto over­for. Man­ge opp­lev­de det som pro­ble­ma­tisk å ta kon­takt med på­rø­ren­de i dyp for­tvi­lel­se for­di det var i strid med de­res per­son­li­ge ver­di­er. Den na­tur­li­ge re­ak­sjo­nen er hel­ler å gi om­sorg enn å lage sa­ker, sier Idås.

– Så det hand­ler om at de vil­le hjel­pe?

– Ja, et grunn­leg­gen­de di­lem­ma for jour­na­lis­ter er at de ikke kom­mer til ka­ta­stro­fe­om­rå­der for å hjel­pe de ram­me­de, men for å rap­por­te­re. Trygg­het i for­hold til den­ne yr­kes­rol­len er vik­tig for hvor­dan man mest­rer opp­ga­ven. Man­ge had­de dår­lig sam­vit­tig­het når de reis­te hjem, de føl­te de ikke had­de gjort nok for å hjel­pe til.

Ta­bu­be­lagt

Idås tror noe av for­kla­rin­gen på tsu­na­mi­jour­na­lis­te­nes re­ak­sjo­ner er at det er let­te­re å snak­ke med kol­le­ger om det gro­tes­ke man har sett enn etis­ke vur­de­rin­ger, som er mer in­di­vi­du­el­le.

– Er man ukom­for­ta­bel med for­vent­nin­ger om å skul­le lete opp fa­mi­li­er som har mis­tet barn el­ler ek­te­fel­ler, er det van­ske­lig å ta dis­ku­sjo­nen. Det­te er fort­satt litt ta­bu­be­lagt, me­ner Idås, som trek­ker en pa­ral­lell til den ak­tu­el­le de­bat­ten rundt Fai­za-sa­ken. 

– Di­rek­te kon­takt med på­rø­ren­de i sli­ke si­tua­sjo­ner gir en del jour­na­lis­ter re­ak­sjo­ner et­ter­på. De sli­ter med dår­lig sam­vit­tig­het.

And­re van­li­ge stress­re­ak­sjo­ner er in­va­de­ren­de min­ner, flash­backs søvn­pro­ble­mer, uro og kon­sen­tra­sjons­vans­ker og at man ikke vil snak­ke el­ler lese om hen­del­sen.

For er­far­ne, mod­ne re­por­te­re er det selv­sagt let­te­re å stå imot for­vent­nings­press fra hjem­me­re­dak­sjo­nen. Men man­ge av de som reis­te et­ter tsu­na­mi­en gjor­de det for­di de had­de ju­le­vakt. De had­de ikke er­fa­ring fra krig el­ler ka­ta­stro­fer, som er nød­ven­dig for å være noen­lun­de for­be­redt til den­ne ty­pen job­ber. Det er ikke nok å ha dek­ket van­li­ge ulyk­ker.

– En vik­tig lær­dom er at det er vik­tig å sen­de er­far­ne med­ar­bei­de­re sam­men med uer­far­ne. 

Trond Idås bru­ker opp­ga­ven i kurs­virk­som­het og han opp­le­ver at det er stor in­ter­es­se for te­ma­et.

– Selv om tsu­na­mi­en var unik kjen­ner man­ge igjen pro­blem­stil­lin­ge­ne fra and­re ty­per opp­drag.

Powered by Labrador CMS