Denne artikkelen er over tre år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Journalisters frihet var en av hovedgrunnene til at Etiopias statsminister Abiy Ahmed ble tildelt Nobels fredspris i 2019. Nå har frie journalister tydeligvis blitt en trussel for Ahmeds videre regime. I skyggen av den manglende mediedekningen av konflikten i Tigray, nord i Etiopia, foregår grove menneskerettighetsbrudd og hjelpeorganisasjoners sikkerhet trues.
Globalt medieblikk:
Dette er første artikkel i en serie fra Terje Karlsen, hvor han ser på internasjonale situasjoner og spørsmål, med et medieblikk.
Dette skjer i landet som ledes av fredsprisvinner Abiy Ahmed: 19. januar ble TV-journalisten Dawit Kebede Arayafunnet skutt i bilen sin i Mekelle, regionhovedstaden i Tigray. 8. februar ble Lucy Kassa, frilansjournalist for både norske Bistandsaktuelt og også L.A. Times, angrepet i sitt eget hjem i Etiopias hovedstad Addis Abeba. 1. mars ble journalister med tilknytning til BBC, AFP og Financial Times arrestert i Tigray.
Disse siste pågripelsene skjedde få dager etter at Ahmed, for første gang siden militæroffensiven startet 4. november, åpnet Tigray for journalister. Myndighetene hadde på forhånd advart om at det ventet «tiltak» dersom journalistene ikke levde opp til «etiopisk standard».
Bistandsaktuelts reporter i Etiopia ble slått ned i sitt eget hjem; Tre bevæpnede menn tok seg inn i boligen til Lucy Kassa i hovedstaden Addis Abeba og truet henne med døden dersom hun fortsatte å skrive om situasjonen i Tigray-regionen, fortalte Bistandsaktuelt 9. februar. Etter litt over en uke kom Kassa seg ut av landet, meldte Norads fagblad 10 dager senere.
Arrestasjonene og trakasseringen av journalister forsterker den internasjonale bekymringen rundt situasjonen for pressefriheten både i konflikten om Tigray og i Etiopia generelt.
Fredsprisvinner strammer grepet om journalistene
Abiy Ahmed ble valgt til Etiopias statsminister i april 2018. Allerede i juli 2018 stod han i spissen for en fredsprosess med nabolandet Eritrea. Ahmeds reformer nasjonalt i Etiopia, og hans fredsprosess overfor nabolandet Eritrea, var blant hovedbegrunnelsene til at han ble tildelt Nobels fredspris i 2019.
På hjemmebane løslot han politiske fanger og inviterte opposisjonspolitikere i eksil til å komme hjem. Han har sørget for at forbudet mot 250 medier ble opphevet. Flere titalls journalister ble løslatt fra fengsel.
Fredsprisen ble tildelt på feil grunnlag, ifølge Kjetil Tronvoll, professor ved Bjørknes høyskole. Han har i tre tiår fulgt situasjonen i Etiopia og Eritrea, og konflikten mellom disse to landene. Allerede i starten av 2019 ble situasjonen for Etiopias journalister igjen forverret.
– Det Abiy gjorde i 2018 er et godt nok grunnlag til å gi ham fredsprisen. Men utviklingen fra tidlig i 2019 og frem til Nobelkomiteen gjorde sin beslutning var så negativ at den ikke skulle ha blitt gitt. Prisen ga Abiy Ahmed et skjold mot kritikere, forteller Tronvoll.
Oppmykningen overfor landets medier i 2018 mener han var en «anomali», en midlertidig irregularitet i forhold til vanlig praksis overfor mediene i landet.
4. november 2020 satte Ahmed i gang den militære aksjonen mot Tigray People's Liberation Front (TPLF) i Tigray-regionen, etter et angrep på en militærbase. Med eskaleringen i Tigray så ser det ut til at situasjonen for landets journalister igjen forverres.
Reportere Uten Grenser (RSF) publiserer årlig en indeks som beskriver situasjonen for verdens pressefrihet. Etter at Abiy Ahmed tok over som statsminister i Etiopia har landet siden 2018 flyttet seg fra 150. plass (av 180 land som er med i indeksen) til 99. plass i 2020.
Når årets indeks lanseres i april/mai vil det overraske om ikke Etiopia faller tungt nedover på listen. RSF forteller at de er bekymret for at de siste månedenes rapporter om brudd på informasjons- og ytringsfrihet er tegn på en tilbakegang for medienes frihet i landet, bare vel et år etter at han mottok fredsprisen.
– Journalister er en kategori menneskerettighetsforkjempere som nå har det aller vanskeligst, både i Etiopia og i mange andre land verden over, forteller Aurora Nereid, daglig leder for Fellesrådet for Afrika.
Dokumenterte rapporter forteller om at eritreiske tropper nå står bak menneskerettighetsbrudd i Tigray. Det har vært forsøk på kommunikasjon med etiopiske myndigheter gjennom diplomatiske kanaler, men Ahmed ser på dette som en innblanding i nasjonale anliggender, forteller hun.
Annonse
Hjelpearbeidere under press
Lite informasjon har kommet ut av Tigray-regionen de siste månedene. Internett har vært stengt, journalister har hatt begrenset adgang. Uavhengig informasjon og dokumentasjon er vanskelig tilgjengelig. Mangel på informasjon medfører at menneskerettighetsbrudd ikke blir dokumentert. Eventuelle reaksjoner fra verdenssamfunnet forsinkes på grunn av dette.
Det etiopiske sivilsamfunnet er allerede svært svakt. Med telefonlinjer og internett stengt av så gjør myndighetene det vanskelig for mennesker å kommunisere og organisere seg. Mangelen på informasjonsflyt innad i, og ut av, Tigray og Etiopia gjør at mennesker i liten grad klarer å lage levedyktige sivile nettverk.
I arbeidet med denne artikkelen har jeg kontaktet både Leger uten grenser og Flyktninghjelpen. Begge organisasjonene er til stede i Tigray. Når jeg spør hjelpeorganisasjonene om de vil kommentere journalisters vilkår i landet eller komme med uttalelser om etiopiske myndigheter, så takker de nei. Deres mål er å hjelpe og beskytte folk på bakken, og uttalelser kan stå i veien for dette primære målet:
– Jeg forstår at hjelpeorganisasjoner ikke ønsker å kommentere dette. Skal de snakke om menneskerettighetsbrudd eller kritisere myndigheter så kan dette medføre at de ikke får tilgang til de områdene hvor de ønsker å hjelpe, sier Kjetil Tronvoll.
Leger uten grenser leverer ut informasjon om at tilgang på mat, rent vann, husly og helsehjelp i svært mange områder i Tigray er begrenset. De forteller om at helsesentre som ikke er i drift. Verdens helseorganisasjon (WHO) estimerer at kun 22 prosent av helsefasilitetene i regionen er funksjonelle. I januar ble flere av Flyktninghjelpens bygninger i Tigray ødelagt. Dette var fasiliteter som ble brukt til å gi grunnleggende nødhjelp til internt fordrevne flyktninger.
Fordi journalister har hatt ingen eller svært begrenset adgang til regionen så har Flyktninghjelpen benyttet andre midler til dokumentasjon: Den britiske analysegruppen DX Open Network leverte satellittbilder for å få oversikt over ødeleggelsene. Satellittbildene samsvarer med andre rapporter, som forteller at Flyktninghjelpens fasiliteter i flyktningleiren Hitsaats ble brent til grunnen en gang mellom 5. og 8. januar i år. En skole og en helseklinikk skal også ha blitt ødelagt.
Makt over media er makt over informasjonsflyten. Når informasjon ikke kommer ut av et konfliktområde så trues sikkerheten til både sivilbefolkningen og også de hjelpearbeiderne som forsøker å bidra.
En konflikt uten mediedekning
Konflikten i Tigray pågår uten at mediene har tilgang, noe vi ikke er vant til når så store land og regioner rammes, og med fare for at regionen påvirkes av store flyktningstrømmer og flere land involveres i konflikten.
– Dette er den første moderne krigen som utføres uten mediedekning. Norske og vestlige medier bryr seg ikke om Afrika, sier Tronvoll. Norske redaksjoners fravær i denne konflikten er et knefall, legger han til.
Norske og internasjonale journalister er fraværende i dekningen. Dette skyldes hensyn til sikkerhet. Men det er også snakk om prioriteringer, mener Tronvoll.
Han sier at det å ikke våge å reise til Etiopia nå er et knefall. NRK har én korrespondent i Afrika, men hun er plassert på den andre siden av kontinentet, i Sør-Afrika. Dette er snakk om prioriteringer, og Tronvoll utfordrer NRK:
– NRK leverer totalt under pari. Nå har vi data, video-dokumentasjon begynner å komme ut. Til og med hjemmedesken har materiale å jobbe med. Men uten spektakulære bilder eller gråtende barn så dekkes ikke Afrika, sier professoren.
Annonse
Måtte avlyse arrangement i Norge - etter trusler
Konflikten får konsekvenser for ytringsfriheten til organisasjoner også utenfor Etiopia: 3. februar måtte den norske organisasjonen Fellesrådet for Afrika avlyse et digitalt arrangement på grunn av trusler mot innlederne.
Arrangementet skulle ikke handle om Tigray-konflikten, men om en vannkraftutbygging i Etiopia. Tilfeldigvis var møtet var planlagt dagen etter at Abiy Ahmed sendte ut en melding om at kritikk mot regjeringen i Etiopia måtte møtes med reaksjoner.
Hans tilhengere både i Etiopia og i diaspora-miljøer verden over fulgte opp. På Twitter og Facebook kom det massive angrep, med svært grove påstander mot alle innlederne, samt mot Fellesrådet som organisasjon, fortalte Bistandsaktuelt.
– Når maktutøvelse i Etiopia er med på å begrense handlingsrommet i Norge så er ikke det noe vi bare må ta til etterretning. Individuell sikkerhet må prioriteres, og da har vi en helt annen situasjon, forteller Nereid fra Fellesrådet for Afrika. Hun forteller om et etiopisk diasporamiljø som er mangfoldig og konstruktivt, men at det også finnes ytterliggående elementer i dette miljøet.
Tronvoll forteller at han som har forsket på Eritrea og Etiopia: «Trusler har jeg måtte leve med i alle år. I 25 år fikk jeg trusler fra folk tilknyttet Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF) og andre. Men det er blitt mer intenst med framveksten av sosiale medier», uttalte Tronvoll til Bistandsaktuelt.
Tronvoll kan kanskje ha hatt mer rett han ønsket seg, da han i oktober 2019 uttalte dette på Twitter:
«Det er ingen korrelasjon mellom Nobels fredspris og styrkingen av fredsprosessen som den anerkjenner. Prisen kan til og med ha en negativ påvirkning på forholdet mellom Eritrea og Etiopia, avhengig av reaksjonene fra PIA, Isaias Afwerki og TPLF.»
Etiopia vil mest sannsynlig synke på årets pressefrihetsindeks fra Reportere Uten Grenser, når den offentliggjøres i april/mai. Flere har i år pekt på nettopp RSF eller Komiteen for beskyttelse av journalister (CPJ) som verdige vinnere av Nobels fredspris.
Journalisters frihet var en av begrunnelsene for Ahmeds fredspris. Konflikten i Tigray viser at det nå er på tide å gi Nobels fredspris direkte til journalistene - representert ved RSF og CPJ.