– Man kan ikke følge protokoll til punkt og prikke, da hadde vi ikke vært i Kyiv i det hele tatt

Dagen før den amerikanske reporteren Brent Renaud ble skutt og drept i Irpin, nord for Kyiv, var Expressens team samme sted.

– Jeg kan ikke bedømme om det var rett eller feil. Men vi kalkulerte mange ganger. Vi er et helt team. Vi snakker med alle, tar inn alt. Det gikk bra den dagen. Det gikk ikke bra dagen etter, da Brent var der. Vi jobber hele tiden med balansen mellom samfunnsoppdraget og vårt arbeidsgiveransvar, sier redaksjonssjef Magnus Alselind i Expressen.

– Man må være til stede der det skjer. Det er umulig å gjøre jobben hvis ikke.

Alselind tar et oppgjør med forsiktighetslinjen svenske medier har fulgt siden 2014, da Svensk Radios journalist Nils Horner ble drept i Kabul.

Expressens linje i krig er også markant forskjellig fra norske medieledere, og i dette intervjuet forklarer han hvorfor.

Inn i Kyiv da de norske reiste ut

Da Russland gikk inn i Ukraina, hadde Expressen allerede et team på plass i Kramatorsk i østlige Ukraina. Da VG og Aftenposten evakuerte sine journalister fra Kyiv, gikk Expressens medarbeidere inn (de to norske avisene er nå tilbake i byen).

Mens den forsiktige linjen fra norske aviser har gitt standups fra Lviv, har Expressens rapporter fra Mykolajiv gått verden rundt. Reporterne var Magnus Falkehed og Niclas Hammaström, som i 2013 ble kidnappet i Syria.

LES OGSÅ:

Hun er en av få norske pressefolk i Kyiv: – Kan ikke la overgriperen ta kontroll over narrativet

– Akkurat nå har vi bare to i Kyiv, men totalt har vi hatt seks, og på det meste fire. Vi prøver å være to i team. Helst vil vi ha to som er nær striden, mens to andre kan lage saker på konsekvensene for landet, sier Alselind.

Han sier avisens satsing er basert på tidlig tilstedeværelse. Han viser til at deres fastlanser Magda Gad rapporterte tre år i Afghanistan, og sto klar da Taliban rykket inn i Kabul, likens hadde avisen flere team i januar og februar i Ukraina før krigen kom.

– I Expressen tror vi mye av nøkkelen for å lykkes i vår utenrikssatsing er å ha vært på plass god tid i forkant. Vi legger mye ressurser i å være på plass når det ikke er så spennende. Det kan av og til være utfordrende å forsvare, for vanlige utenrikssaker blir ikke så mye lest. Da gjelder det å være konsekvent. Man kan ikke bare omstille seg fra den ene dagen til den andre, sier Alselind.

Ikke nødvendig med balkongrapporter

Han har lite til overs for dem som reiser med sikkerhetsteam og leverer standups fra en balkong i Lviv.

– Å reise inn med et sikkerhetsteam og gå inn i en pansret bil - og så bli fraktet til et sikkert sted. Nei. Da leverer du en tv-rapport fra en balkong. Da tenker jeg sånn, at da behøver du ikke reise ned i det hele tatt.

Svaret fra Alselind er å bruke penger i forkant.

– Du må skaffe deg erfaring, egen kunnskap og masse kontakter. Det kan du bare skaffe deg på plassen. Det er vanskelig, og dyrt, og krever mye tålmodighet. Derfor kunne vi dra inn i Kyiv da mange evakuerte. Derfor kunne vi også være i Mykolajiv i sørlige Ukraina etter missilangrepet forrige. Derfor kan man være på plasser andre ikke reiser til, sier Alselind.

– Ja, det er farlig

Han er opptatt av at redaksjonsledelsen og journalistene har et tillitsforhold, i en personlig relasjon, hvor man må stole på hverandre.

– Vi bryr oss om våre journalister. De bryr seg om egen sikkerhet også. Vi vil ikke at de skal skades, kidnappes, pågripes eller forulykke. Samtidig er ikke journalistikk en jobb som alle andre. Det finnes mange farlige jobber. Det er farlig å være politi. Det er farlig å være bygningsarbeider, og det er farlig å være journalist. Det vet vi fra denne krigen. En håndfull vestlige journalister har allerede omkommet, sier redaksjonssjefen.

LES OGSÅ:

Drapet i Irpin: – Ja, det kunne vært meg. Jeg er krigsfotograf

Han viser til at de fleste journalister som hvert år dør som regel er lokale journalister i land med lav pressefrihet og høy grad av korrupsjon.

– Det dør ikke så mange journalister som drar inn og rapporterer fra en hotellbalkong eller en del av landet hvor man venter på et angrep. Men det er klart: Om du skal nærme deg hvor det virkelig skjer, da er det farlig. Det en balanse vi jobber med hele tiden. Man får ikke utsette seg for altfor stor fare, men samtidig er hele vårt oppdrag å fortelle. Om ikke vi er på plass, hvem skal da fortelle? For det må man være, det er helt umulig uten. Alle arbeidsgivere som sier at «vi utsetter ikke våre ansatte for noen fare»: enten lyver de, eller så gjør de ikke jobben sin, sier Alselind.

Dyr satsing

Han sier de heller ikke jager krigen.

– Å være journalist i et krigsområde er ikke hvilken jobb som helst. Det betyr ikke at vi jager bomber, angrep og skuddveksling, men det er en del av det å fortelle.

Han vedgår at satsingen er dyr.

– Det er dyrt å være forberedt, og det er dyrt å være på plass. Det koster altfor mye. Det er det eneste jeg kan si. Men det går ikke an å sette en pris på denne rapporteringen.

Oppgjør etter forsiktighetslinje

Etter at Nils Horner ble skutt og drept i Kabul i 2014, bredte det seg en forsiktighetslinje i svensk media, som Alselind nå tar et oppgjør med.

– Etter drapet på Horner var mentaliteten at redaksjonen skulle bestemme. Jeg forstår uroen og sorgen. Man skulle være så enige, ha retningslinjer og utveksle informasjon. Sorgen og sjokket etter drapet skapte en forsiktighet som gjorde at man ikke har vært nok på plass, sier Alselind.

– Selvsagt er jeg for å dele erfaringer. Men det finnes også en risiko for at man gjør samme saker, og at alle tenker likt. Da driver man mer med det man ikke skal gjøre, i stedet å skaffe seg informasjon og kunnskap. Oppdraget er mot publikum, og fortelle så mye som mulig.

Konsekvensen for Expressen har de siste årene vært å gå en annen vei.

– Vi har lært oss å høre mer på våre medarbeidere de siste årene. Hvem bestemmer i et forhold? Det gjør man sammen, man må finne den balansen, og man må stole på hverandre og være ærlige med hverandre, sier Alselind.

– Selvsagt skal redaksjonen ta et arbeidsgiveransvar og medarbeideransvar. Men om man skal gå til høyre eller venstre i en krigssone, eller om det er sikrere å bli enn å ta seg ut må man høre om med personen på plassen. Denne har ører, øyne, og har lært seg aller mest. Det finnes dyktige arbeidsledere i Expressen og hos andre, og det finnes sikkerhetsselskaper som er dyktige på jobben sin, men sikkerhetsselskaper har også sine interesser, og det er ikke ytringsfrihet, bekjempe propaganda og spre det frie ordet.

Dermed har Alselind gått bort fra de strenge protokollene, som ville ført til at deres tidlige tilstedeværelse i Irpin, Kyiv og Mykolajiv ville vært «no go»-soner, som de har vært for norske journalister og fotografer.

– Jeg har gjort samme tabben selv som arbeidsleder, ikke hørt nok på medarbeidere, og kjent meg låst av noe skal være slik og slik, at man må følge protokoll. Det er en feil som jeg har lært av, fastslår den svenske medielederen.

– Man må lytte. Men man kan ikke følge protokoll til punkt og prikke, for da hadde vi ikke vært i Kyiv i det hele tatt. Da skulle man rapportert fra en hotellbalkong langt borte eller ikke reise i det hele tatt. Da overlater man oppdraget til ulike staters propaganda, eller ulike særinteresser fra nettsteder man ikke kan kontrollere, gjennom telefonsamtaler og så videre

Expressens team har klart seg bra, men han vil helst ikke snakke om det.

– Ja, vi har levert sterk journalistikk. Men bank i bordet, jeg har ikke lyst til å snakke om at det har gått bra hittil. Vi vet at det er farlige oppdrag. Vi vil at de skal komme hjem i god behold.

– Er du forberedt på at jobben kan koste dine medarbeidere den høyeste prisen?

Alselind blir lenge stille før han svarer.

– Jeg vil helst ikke svare på det spørsmålet. Vi gjør alt vi kan for ikke å sette oss i den situasjonen. Samtidig prøver vi i disse historiske dagene å gjennomføre oppdraget vårt. Vi jobber med balansen hver dag, så mye kan jeg si.

LES OGSÅ:

Ukraina har gjort dypt inntrykk på NRK-fotografen: – Ingen smiler her