Drapet i Irpin: – Ja, det kunne vært meg. Jeg er krigsfotograf

Norske redaktører har trukket alle fotografer og journalister ut av krigsområder i Ukraina. Den norsk-brasilianske fotografen og journalisten André Liohn (48) er uavhengig. Han oppsøker fronten i Kyiv hver dag.

Selv om det er farlig, anklager han norske redaktører for å drive uansvarlig dekning av krigen, fordi de publiserer bilder og saker fra byråer andre aviser.

– Jeg synes det er etisk og journalistisk uforsvarlig å ikke sende egne folk.

Journalisten intervjuet Liohn via telefon denne uken, under portforbudet i byen tirsdag til torsdag morgen.

– Jeg har det bra. Jeg er veldig, veldig sliten, men har det bra, sier Liohn.

Inn med DN

Han dro inn i Ukraina for Dagens Næringsliv med journalist Eskil Engdal lørdag 26. februar. De var i Lviv og Odessa, før DN trakk ut Engdal.

André Liohn valgte ikke bare å bli igjen, han reiste fra forholdsvis rolige forhold i Odessa og inn til Kyiv.

– DN vurderte det som for farlig for oss å være her, men jeg er frilanser, og velger selv. Jeg tok toget 7. mars. Det var nesten helt tomt. Jeg var alene i togvognen min, sier Liohn.

Han skriver en ukentlig spalte for den brasilianske storavisen Folha. Hans ordinære, norske oppdragsgivere - VG og DN - har ikke villet kjøpe stoff fra ham fra krigsherjede Kyiv.

– Jeg har levert til DN stoffet som var til saken fra Odessa, forteller Liohn - men så har det vært stopp.

– Begge avisene har vurdert Kyiv som for farlig. Vi har diskutert dette, og begge har nå kommet tilbake til meg, og sier de vil vurdere det på nytt. Men det er ikke bare meg som sliter med levering. Journalister og fotografer fra de amerikanske storavisene har også et helvetes styr for å få redaktørene sine til å tillate dem å jobbe, sier han - og legger til:

– Det er enklere å overbevise en militsleder om å la meg passere enn å overbevise en redaktør i Oslo, New York, Sao Paolo eller hvor det skal være, til å la meg gjøre jobben min. Men det er jeg som er her, det er jeg som kan vurdere hva som er trygt. Men for mange av oss har det blitt et helvete i felten.

– Men det er farlig, og det er kanskje ikke rart avisene ikke vil utsette noen for arbeidet?

– Ja, de sier vi ikke skal sende noen til Kyiv fordi det er for farlig. Samtidig bruker de bilder og tekst fra AP, Reuters og andre aviser. Alle disse utsetter sine reportere og fotografer for fare, for at de skal produsere stoff. Hva er forskjellen på å kjøpe et bilde eller artikkel fra et stort byrå eller kjøpe det fra meg? Jeg har jo gjennom mange år bevist at jeg vet hva jeg gjør. At det jeg gjør har journalistisk kvalitet, at det er viktig å være her. VG og DN har nå begge sagt at de ønsker å finne en måte å bruke meg på, så det er veldig positivt.

Hotell fullt av journalister

Onsdag kveld var det roligere under portforbudet. Liohn oppholder seg på et hotell midt i byen, med 30-40 kolleger.

– Hele hotellet er besatt av journalister, det er langt over 30 i alle fall. Men folk kommer og drar hver dag. Jeg vet ikke.

– Kan det ikke være farlig med så mange journalister på ett sted?

– Det er farlig, men også betryggende. Du vet at Putin kan bruke deg som et mål. Samtidig vet du at det å skulle gjøre en så ond handling sitter langt inne. Så jeg tenker ok, du forventer ikke at det blir gjort, sier Liohn, som også er opptatt av at de sammen har tilgang til mye informasjon.

– I 2012 ble Marie Colvin drept da Assad bombet det lille huset i Homs, hvor hun var alene, så jeg tror ikke det er bedre.

– Men det er farlig...?

– Krigsjournalistikk har bestandig vært en veldig spesiell type journalistikk. Det er veldig spesifikt. Det har alltid vært en type mennesker som vet hva slags risiko de tar, som vet hvor viktig arbeidet deres er, og som faktisk gjør det fordi det må gjøres. Ofte tenker folk: Er det verdt å risikere livet sitt for dette? Og svaret er selvfølgelig nei. Det er absolutt ikke verdt det.

– Samtidig er det mange ting i livet vi som samfunn må gjøre, uansett om det er verdt livet eller ikke. Som en brannmann, som kommer til en bygning i brann. Hvis brannmannen spør seg: Er det verdt å risikere livet mitt for å se om det er mulig å redde folk? Svaret er «selvfølgelig er det ikke verdt mitt liv. Men jeg gjør det likevel. That's it».

Han fortsetter:

– Journalistikk er en samfunnstjeneste. Jeg vet det jeg sier høres ut som en klisjé, og det er faktisk en klisjé. Journalistikk er en samfunnstjeneste. Men det handler ikke bare om at det er verdt å gjøre det. Det må være forsvarlig trygt.

Vet ikke hvor bombene faller

– Hvordan er du i stand til å ta vare på deg selv i Kyiv og ta slike vurderinger. Du vet ikke hvor bombene faller?

– Selvfølgelig vet jeg ikke det. Det eneste jeg kan gjøre er å ta best mulig hensyn. Men det fines forhold du ikke kan beregne. Jeg kan ikke si at det ikke plutselig kan komme et flyangrep og ødelegge hele hotellet.

Denne uken har flere journalister blitt drept i og rundt Irpin nord for Kyiv, nærmere de russiske styrkene. Liohn var der like før den amerikanske fotografkollegaen Brent Renaud ble drept.

– Kunne det vært deg?

– Ja, det kunne vært meg, selvfølgelig kunne det vært meg. Jeg var der like før Brent kom til sjekkpunktet. Han ble for øvrig ikke drept av russere. Det er alle vi her overbevist om. Det var ingen russere der da han ble drept. Det var ukrainsk milits som drepte ham, sier Liohn.

Den overlevende kollegaen, Juan Diego Arredondo, fortalte på sykehuset hva som skjedde.

Milits største fare

Liohn skriver på en tekst for den brasilianske avise om hvor farlig militsen gjør arbeidet.

– Militser er den største faren for meg, de har kontrollen over mange checkpointer. Jeg treffer dem hele tiden. Det er mye mer sannsynlig at jeg kommer i en farlig situasjon med militser enn en russisk soldat, som jo står på den andre siden av linjen. Men det er klart: Jeg har ikke lyst å treffe en russisk soldat.

– Er ikke militsen under kontroll?

– De er sivile. De har ikke samme hierarki, følger ikke hærens protokoll og mange mangler erfaring. De er redde og veldig uforutsigbare. De er overarbeidet, står i kulden, har blitt separert fra familiene og ville heller vært hjemme på jobb. Nå står de der med gevær i hånda, hardt presset, sier Liohn.

– Jeg reiser med skuddsikker vest og hjelm, og bruker selvfølgelig det når jeg går inn i Irpin, men ikke når jeg kjører herfra til Irpin. Jeg ønsker ikke bli sett i en bil av militser med vest og hjelm. Da vet du ikke hva som kan skje.

Et annet problem er at han opplever at han blir avkrevet lojalitet.

– Vi er sivile, men her forventer de at journalistene skal være på ukrainsk side og støtte dem moralsk i den ukrainske kampen mot imperialisme. Jeg kaster ikke bort tiden min på å forklare at jeg er her for å sjekke fakta.

Krigsfotografier

– Så hva gjør du? Tar bilder i gatene av bomber som faller?

– Jeg ser på meg selv som en krigsfotograf. Det som er viktig i krigsfotografi er å vise frem det aller verste krigen kan føre til. Det kan føre til at krigen kan stoppe. Da må jeg være veldig nær disse grusomme konsekvensene, når de blir gjort.

– Vi har en bil som jeg noen ganger kjører. Andre gangen kjører andre. Eller vi får noen til å kjøre oss. Men det er best å kjøre selv. De som ikke er redde for å komme til fronten er der allerede for å kjempe mot russerne. De synes det er bedre å hjelpe Ukraina med våpen i hendene enn å hjelpe journalistene. De som kan hjelpe oss til fronten er skremt som faen.

– Så hvis jeg skal ha noen til å kjøre meg til fronten, er det første som skjer er at han stikker av ved første, vanskelig situasjon og forlate meg… Nei, da foretrekker jeg å kjøre selv, så jeg vet jeg kan dra ut når jeg vil.

Hver dag oppsøker han fronten. Den finner han hver dag i appen Liveuamap.

– Fronten i Ukraina er veldig forskjellig fra andre steder. Jeg har vært i Irak, Libya, Somalia, Syria. Her er det mye mer artilleri og bombekastere fra lang avstand. Vi venter på at ting skal skje. Jeg bruker appen. Med en gang vi hører det har skjedd, reiser vi umiddelbart ut. Vi gjør jobben vi må gjøre, og kommer tilbake så fort vi kan.

Om kvelden er det bare å jobbe videre.

– Norske redaktører må sende folk

– Jeg bare jobber. Jeg er fotograf, men jeg må også skrive. Jeg må ta video, redigere video, redigere bilder. Jeg må være på radio, jeg må være på tv, jeg må alt. Jeg må skrive artikler hver dag. Den jobb som i alle fall to skulle gjøre, i dag gjør jeg alt alene. Det er helt utmattende.

André Liohn er opptatt av at samfunnet har en forpliktelse til å sende journalister til fronten.

– Jeg synes det er etisk og journalistisk uforsvarlig å ikke sende egne folk. Norske redaktører må sende folk som føler seg klar for dette. Hvis de ikke har den personen, så må de finne det. For det er viktig.

– I dag har ukrainerne for eksempel kameraer i trafikklys som filmer alt. Hendelser er på internett ikke lenge etter. Men dette er ikke journalistikk. Det forteller ikke hva som skjer eller hvordan folk føler seg, viser ikke frem de menneskelige konsekvensene, og dét er journalistikken, fastslår Liohn.

– Selv er jeg født i Brasil og har bodd mange år i Norge. Norge kan ikke bare kjøpe artikler fra andre. For å forstå hva som virkelig skjer her, må det være nordmenn her som rapporterer til Norge. Å bare kjøpe fra byråer blir som å gå på McDonalds.

For tiden pågår det også en stor diskusjon mellom journalistene i Kyiv og myndighetene.

– Akkrediteringen sier vi skal få lov å jobbe også under portforbud, men de har forandret det. I en tid med sosiale medier og kameraer i trafikklys som kommer nærmere enn oss journalister, trenger de oss ikke lenger. De kan bruke egne bilder til å overbevise folk over hele verden om at de må støtte den ukrainske kampen mot imperialisme. De kan legge hva de vil selv på Facebook, sier han.

Et enda større problem var at en ansvarlig, ukrainsk presseoffiser onsdag la på Facebook ut beskjed om at alle på russisk side med skuddsikker vest og er skiltet «press», kan skytes. «De er ikke journalister, bare propagandister, og de kan bli skutt».

– Det kom fra presseoffiseren i den ukrainske hæren, og er selvsagt veldig skummelt. Vi har tatt sterk avstand fra det, og forventer en korrigering og unnskyldning, sier Liohn.

Slik svarer VG og DN

VG og Dagens Næringsliv i forelagt kritikken fra Liohn.

– Det var aldri planen å være i Ukraina kontinuerlig mens krigen pågår, svarer sjefredaktør Amund Djuve i DN. VGs sjefredaktør Gard Steiro sier avisen er tilbake i Ukraina, men ikke i farlige områder.

– Det er viktig at det er internasjonal, uavhengig presse til stede og rapporterer om grusomhetene. Samtidig må jeg som arbeidsgiver også ta hensyn til medarbeideres sikkerhet. Jeg er enig med Liohn om at erfarne reportere og fotografer med et stort kontaktnett blant kolleger i området vil kunne ha bedre forutsetninger enn ledere i Oslo, til å vurdere risikoen der og da. Men det er likevel jeg som har ansvaret og som må beslutte, skriver Djuve i en epost til Journalisten.

– Det var aldri planen til DN å være i Ukraina kontinuerlig mens krigen pågår. Selv om vi i forrige uke ba vårt team i Odesa om å forlate Ukraina, kan det likevel være at vi velger å reise tilbake til landet på et senere tidspunkt, forsetter han.

Steiro sier at VG er tilbake i Lviv, men ikke for å reise til hotspots. Han understreker også sin store respekt for Liohn.

– Jeg synes han er veldig god journalist og fotograf. Motet han viser i denne andre situasjoner har jeg dyp respekt for. Hans refleksjon om at vi bør være til stede og rapportere direkte fra krigen, er jeg helt enig med han i. Men det er dilemma, sier Steiro.

Han forklarer at avisen veier det journalistiske opp mot sikkerheten, og at vurderingen er lik ansatte som frilansere.

– Vi, VGs og mange andre vurderinger er at det er moralsk vanskelig å sende inn frilansere inn eller gjøre avtaler med dem, på steder hvor vi mener risikoen er for høy til å sende inn fast ansatte. Dét har ikke med kvalifikasjoner å gjøre. Vi har medarbeidere som har alle de kvalifikasjonene som skal til for å være i de områdene. Om vi sender inn en frilanser, må vedkommende få samme backing som fast ansatte, med forsikringer, evakueringsmuligheter og et apparat som kan bistå, sier Steiro.

– Men AP engasjerer frilansere som Evgeniy Maloletka, og dere kjøper bildene?

– AP og byråene har profesjonelle organisasjoner som gjør sikkerhetsvurderinger, og har forsikringer for dem som jobber for dem. Det gir en trygghet for oss. Deres fotografer blir ivaretatt. Om vi gjør avtaler direkte med frilanserne, ligger ansvaret på oss. Da måtte vi gjøre disse sikkerhetsvurderingene, svarer Steiro.

– Fotografer opplever dette vanskelige. De sier: «Jeg er på stedet, jeg kan vurdere sikkerheten, dette er yrket mitt»?

– Når vi gjør våre vurderinger, lytter vi til våre folk. Deres vurdering veier utrolig tungt. Når Harald Henden er på tur, lytter vi naturligvis mye til ham. Det kommer ikke på tale å sende noen inn i et område der han mener det ikke er forsvarlig. Men vi har et arbeidsgiveransvar. Vi må gjøre en vurdering av risikoen, og til sjuende og sist er det vårt ansvar som redaktører her.

– Stemmer det at dere har snudd, og nå vil benytte ham?

– Vi har sagt at vi i hovedsak vil benytte byråer på grunn av sikkerheten, og vil ikke inngå avtaler om eksklusive oppdrag for VG. Men en del fotografer publiserer på egne plattformer. Da får vi ta stilling til det som kommer etter hvert.

– Er ikke det å vaske hendene, hvis man kjøper etterpå, uten avtale om eksklusivitet?

– Hvis folk tenker at «da drar jeg inn, og så selger jeg de bildene eksklusivt til VG, så får jeg nok betalt etterpå»…, det går ikke. Derfor vil vi ikke inngå avtaler med noen når de reiser inn.

– En frilanser må planlegge økonomien, og tenker kanskje at hun kan selge til flere etterpå?

– Det er ikke sånn at vi aldri kommer til å kjøpe et bilde fra en frilanser som er inne i Kyiv nå. Jeg vil ikke være så hard på det, men vi ønsker ikke at folk tar sjanser, og tenker at om bare bildet er godt nok så kommer nok VG til å kjøpe det. Det er jo det vi ønsker å unngå her. Vi føler virkelig at vi har et ansvar for de vi kjøper tekst og bilder fra i konfliktområder. Derfor ønsker vi ikke benytte oss av frilansere i disse områdene, sier Steiro.

LES OGSÅ:

Dagbladet har ansatt tolker til krigsdekning: – Hastet å få inn kompetansen