Prisdryss
(LEDER) «Prisene gir pynt i knapphull og diplomer på redaksjonsveggene, samt glade oppslag i mediene som blir premiert.»
Våren er journalistprisenes vakreste årstid. Blomstringen startet forleden på Skup, og da var allerede Årets bilde, Oslo-redaktør og beste språkbruker kåret. Den fortsetter med Lokalavisenes mange priser i starten av mai, MBLs bransjepriser under Mediedagene i Bergen, Den store presseprisen som i år deles ut på NJs landsmøte og avrundes med Fagpressens priser før måneden er over.
Prisene gir pynt i knapphull og diplomer på redaksjonsveggene, samt glade oppslag i mediene som blir premiert. Sånn sett ligner de på mange andre bransjepriser. De har også det til felles at det nesten uten unntak er kolleger som belønner hverandre for godt arbeid, et utgangspunkt som gjør det vanskelig å få andre til å legge stor vekt på hvem og hva som feires.
Det er mye bra med disse prisene, og med dem som utdeles blant redaktører, nynorske medier, tidsskrifter, tv-stasjoner, kvinnenettverk og ikke minst på de regionale og lokale journalistkonferansene. Alle steder kan man anta at juryene anstrenger seg for å finne det beste blant det innsendte, ut fra spesifikke kriterier.
Ved årets Skup-konferanse reiste Journalisten en diskusjon om den norske graveprisen legger overdreven vekt på skriftlige kilder og metoderapporter. Kritikken kan sikkert nyanseres. Det er uansett på tide med en debatt om evnen til å kommunisere med lesere og seere skyves i bakgrunnen til fordel for bindsterke rapporter som åpenbart kan skrives slik at de treffer juryene enda mer presist enn de beskriver det journalistiske arbeidets forløp.
Fotografmiljøet i Norge har demonstrert en beundringsverdig evne til å holde striden om kvalitet, bildespråk og priskriterier levende gjennom årviss og høyrøstet debatt. Det er sunt både for prisen og den faglige selvrefleksjonen.
Forhåpentlig kan diskusjonen om juryordning, priskriterier og kvalitet på vinnerarbeid vokse seg sterkere i flere miljøer. Bør lesere og lyttere inn i vurderingene av journalistisk kvalitet, slik allmennheten deltar når medienes etikk drøftes i PFU? Ender noen priser, slik det hevdes om Skup, ofte med å belønne saker som ikke finner sitt publikum?
Det er også interessant å spørre om premiedrysset sementerer journalismen som ideologi og belønner de rikeste redaksjonene. Medieforskeren Jan Fredrik Hovden spurte i 2008 også om systemet sikrer makt hos bransjens eliter.
Det mest maktpåliggende er likevel å drøfte hvordan medieprisene kan bidra bedre til å høyne kvaliteten i flest mulig kanaler. Da har forslagene om å se til amerikanske Pulitzer og svenskenes Stora journalistpris, der mange sjangre og medietyper samles, mye for seg.