Flyktningkatastrofen vi ikke snakker nok om

• Dette er en kommentar. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Gutten ble 15 måneder. Første nyttårsdag 2021 fløt han i land på Karmøy. Tidligere denne måneden ble han identifisert; Artin Irannezhad druknet sammen med hele sin familie i Den engelske kanal i oktober i fjor. I tre måneder fløt han i retning Norge. Familien hadde vært på flukt siden august 2020.

Dette må vi ta inn over oss; når dette skrives er 807 mennesker bekreftet druknet eller savnet på flukt over Middelhavet, bare i år, ifølge FNs høgkommissær for flyktninger (UNHCR). Dette er de 807 vi kjenner til. I tillegg kommer alle de som forsvinner på havet, men som vi aldri hører om.

82 millioner mennesker er på flukt i verden, dette er en økning for niende år på rad, meldte UNHCR og Flyktninghjelpen fredag 18. juni.

Redaktører og journalister i norske medier må forklare hvorfor vi ikke dekker denne situasjonen tettere og bedre. Hvorfor snakker vi ikke mer om fluktkatastrofen før den når vår egen kyst?

Vi som jobber i mediene må erkjenne og forklare utviklingen de to siste tiårene:

21. august markerer vi at det er 20 år siden MS Tampa og kaptein Arne Rinnan ble tatt imot som en helt etter å ha reddet 433 flyktninger fra en synkende båt, 75 nautiske mil nord for Christmasøya i Det indiske hav. Saken fikk massiv oppmerksomhet i mediene, og Dagbladet kåret Rinnan til «Årets navn» i 2001.

For sin prinsippfasthet om å redde mennesker i havsnød ble kaptein Rinnan også utnevnt til ridder av Den Kongelige Norske Fortjenesteorden, han ble kåret til «Årets kaptein» av den britiske shipping-avisen Lloyds List og Nautical Institute i London, og Rinnan ble sammen med mannskapet på MS Tampa hedret med Nansenprisen av UNHCR i 2002.

Siste skip lagt til kai

Det er en skandale at det ikke er ett eneste redningsskip på Middelhavet akkurat nå. Det norske skipet Geo Barents drives av Leger Uten Grenser, og har nylig lagt til kai i Augusta på Sicilia etter å ha vært det eneste redningsskipet på Middelhavet de siste ukene.

At det nettopp er Leger Uten Grenser som får TV-aksjonen til NRK i 2022 er derfor høyst fortjent.

Hva har skjedd med vårt syn på båtflyktninger i løpet av disse to tiårene? Hvorfor ettergår ikke landets største redaksjoner årsaken til at ingen sender redningsskip ut for å hjelpe, når vi vet at folk drukner, akkurat nå?

Avisenes dekning av flyktningkrise har endret seg: Vi dekket helten Rinnan for 20 år siden, den «flyktningkrisen» som får mest oppmerksomhet her hjemme nå, er om Norge må ta imot flere flyktninger.

Får ikke medieoppmerksomhet

Når man leser norske aviser og hører på norske politikere, får man inntrykk av at alle verdens flyktninger står ved våre grenser. Faktum er at 86 prosent av verdens flyktninger har blitt tatt imot av sine naboland, dette er land som også befinner seg i kriseområder og ofte defineres som lav- eller mellominntektsland.

Nylig publiserte Flyktninghjelpen sin årlige oversikt over verdens ti mest glemte fluktkriser. Åtte av de ti landene på listen er land i Afrika. De to andre er i Latin-Amerika. Mangel på medieoppmerksomhet er et vesentlig kriterium for Flyktninghjelpens indeksering.

De tre mest neglisjerte fluktkrisene finner vi i Den demokratiske republikken Kongo, Kamerun og Burundi.

300.000 mennesker har flyktet fra Burundi og oppholder seg nå i et naboland. Burundi har blitt rammet hardt av de økonomiske konsekvensene av koronapandemien, mange har måtte forlate hus og hjem på grunn av klimaendringer.

Kamerun har tatt imot over 320.000 flyktninger fra nabolandet Den sentralafrikanske republikk, og landet sliter selv med en konflikt nordøst i landet, hvor Boko Haram er involvert. Denne volden har medført at 700.000 skoleelever nå ikke får gått på skole.

Det er mange og høye tall - og de er svimlende - om vi klarer å ta dem inn over oss. 6,7 millioner syrere og 5,9 millioner palestinere levde i fjor på flukt. Tyrkia er i særklasse det landet som har tatt inn flest, 3,7 millioner flyktninger.

3.000 kvoteflyktninger til Norge er altså et så lite tall i denne sammenhengen, at det alene er verdt mer oppmerksomhet fra norske medier.

Vær varsom i omtalen

Hvordan omtaler norske medier folk på flukt? Mennesker som legger ut på den ekstremt farlige reisen over Middelhavet gjør ikke dette uten å være i desperat nød.

Vær varsom om du som journalist omtaler flyktninger som migranter. En flyktning har rettigheter etter FNs flyktningkonvensjon som ble vedtatt i 1951, mens migrasjon reguleres etter FNs migrasjonsavtale som ble vedtatt i 2018.

Vær varsom-plakaten forteller at vi skal unngå «bruk av begreper som kan virke stigmatiserende». VVP forteller også at vi skal unngå forhåndsdømming. Det er med andre ord avgjørende for menneskers rettsvern at vi tilstreber å bruke riktige ord. Ordet migrant har fått et omstridt innhold på norsk. Omtal mennesker i nød som flyktninger. Båtflyktninger på Middelhavet er nettopp det, flyktninger.

Vær varsom med hvordan du fremstiller mennesker i nød. Ikke underslå menneskers behov for hjelp.

Pressens integritet og troverdighet når det gjelder dekningen av den pågående katastrofen på Middelhavet svekkes om vi ikke er tettere på. I gjennomsnitt drukner mer enn fire mennesker på Middelhavet, hver eneste dag. Kjennskapen til katastrofen på Middelhavet og verdens glemte fluktkriser er forsvinnende lav. Vi i mediene må erkjenne at vi altfor sjelden løfter tematikken på våre morgenmøter.

70 år med FNs flyktningkonvensjon

Det er 20 år siden Dagbladet kåret Arne Rinnan til årets navn. I juli markerer vi 70 år med FNs flyktningkonvensjon, vedtatt av FNs generalforsamling 28. juli 1951. Flyktningkonvensjonen ble vedtatt rett etter andre verdenskrig, det var krigens flyktningkonvensjon. Man må fortsatt krysse en landegrense for å defineres som flyktning med rettigheter.

I dag - 70 år etterpå - er det en helt annen verden. Det er andre fluktruter, konflikter som skaper flyktninger innad i land (såkalt internt fordrevne). Og vi kommer garantert til å høre mer om klimaflyktninger.

Flyktningkonvensjonen er bunnplanken i det internasjonale rettsvernet som vi har gitt verdens flyktninger. Flyktninger har rett til å ikke bli sendt tilbake til et land hvor de frykter tortur eller forfølgelse. Det er et avgjørende prinsipp i konvensjonen. Likevel er Norge med på å finansiere libysk kystvakt gjennom EU, en kystvakt som har som jobb å sende båtflyktninger tilbake.

Medienes samfunnsoppdrag krever at vi dekker denne pågående katastrofen bedre og tettere. Vi må bruke 70-årsjubileet til kritisk å spørre om Flyktningkonvensjonen fortsatt har en verdi for våre myndigheter. Eller vi må melde fra at konvensjonen bare har blitt en unnskyldning, at myndighetene ikke respekterer dens innhold.

Vi har en jobb å gjøre. Og den må starte før flere døde barn skyller opp på våre strender.

I går, søndag 20. juni var det Verdens flyktningdag.

LES OGSÅ:

– Helvete er et sted der vi lar barn drukne