Forsker vil ha flere dumme spørsmål

Førsteamanuensis Hornmoen ved Høgskolen i Oslo er medieforsker med forskningsjournalistikk som et av sine spesialfelt. I en ny forskningsrapport har han sett på utviklingen forskningsjournalistikken har gjennomgått siden 1960-tallet.

For å ta slutten først, så mener Hornmoen at dagens forskningsjournalister bør innta en mer kritisk holdning overfor forskere og forskningsmiljøet.

Alle har agenda

– Forskernes kunnskap er viktig for å belyse temaer, men jeg savner at journalister tør stille de kritiske spørsmålene de gjerne stiller til andre autoriteter fra andre deler av samfunnslivet. Også forskere har jo en agenda, og spesielt når det gjelder ny forskning med nye teorier, så er det alltid stor uenighet innad i forskermiljøet, hevder Hornmoen.

Han mener at journalisten som våger å stille «dumme, kritiske spørsmål» fra et annet ståsted enn forskerens kan utfordre autoriteter og deres oppfatninger.

– Det vil kunne gi spennende brytninger og et større spenn i denne journalistikken. Dessuten bør journalister vokte seg for å bli for mye «top-down». Det er viktig å bringe inn andre stemmer, og man kan med fordel bruke publikum og deres «sunne fornuft» i større grad enn det gjøres i dag. For her er journalister ikke flinke nok, dekningen er fortsatt litt vel monologisk.

Stor utvikling

Om få dager publiseres hans utvidete forskningsartikkel «Førti år i forskningens tjeneste», hvor han har gransket forskningsrelaterte artikler i Aftenposten og VG i henholdsvis 1966, 1986 og 2006.

– Når man i dag leser forskningsstoff i VG fra 1966, så tror man nesten ikke det man ser er sant. Den gangen var journalistene veldig vitenskapstro og viste så stor ærbødighet overfor vitenskapens talemåte at man kunne bruke vitenskapens egne artikkelstrukturer fremfor den omvendte pyramiden. Med lange titler og omstendelige ingresser. Sikkert i samsvar med forskernes egne ønsker, men man kan jo spørre seg hvor mye det faktisk ble lest, kommenterer Hornmoen med et smil.

Et av de mest markante utviklingstrekkene i denne førtiårsperioden har vært at mens forskningsjournalistikken i de to avisene i 1966 var mye preget av selve forskningsprosessen og forskning som opplysningsprosjekt, så er dagens journalistikk mer preget av salgsvennlige appeller og bruk av forskere som ekspertkommentatorer.

– Nyhetskriteriene virker mye sterkere, og i dag brukes gjerne uttrykk som «oppsiktsvekkende», «gjennombrudd» og «ny forskning viser» for å selge inn artikler overfor leserne. Men også dagens journalister kan ha et ønske om å opplyse, selv om det gjøres på en helt annen måte, presiserer Hornmoen.

Bombastiske titler

Mens journalistikken i 1966 var sterkt preget av vitenskapens talemåte, mener Hornmoen at den i dag er «splittet».

– Titler og ingresser er ofte veldig kategoriske, mens det kommer fram forbehold i selve brødteksten. Dersom folk leser hele saken, får de med seg den modifiserte helheten, men svært mange nøyer seg med å lese introduksjonen til saken, og da får de ofte et feilaktig bilde av hva «ny forskning viser», sier Hornmoen.

Han påpeker samtidig at forskningsjournalistikk i stor grad forholder seg til få kilder og at journalister i større grad tyr til forskere som «ekspertkommentatorer».

– Journalister trenger forskeruttalelser for at sakene skal framstå som mer sannferdige. Men samtidig virker det som om journalister gjerne henter inn ekspertuttalelser som kan bekrefte det man ønsker å få bekreftet, og det er påfallende hvor ofte journalistene nøyer seg med denne ene telefonen. Det kan jo være hendig å slippe å ta den ekstra samtalen som kan svekke saken, bemerker Hornmoen og tilføyer:

– Nettets inntog og den evige deadline som mange må forholde seg til i dag, har nok også bidratt til at mange ikke tar den andre telefonen de vel burde tatt.

Kunnskap ikke alt

Med jevne mellomrom dukker det opp kritikk mot «kunnskapsløse» journalister som dekker komplekse temaer. Hornmoen vil ikke stille seg ubetinget bak kritikken.

– Jeg ser kunnskapspoenget, og selvsagt er det verdifullt med god innsikt i noe man jobber med. Men det er viktig å ikke glemme at journalisten har et annet mandat enn forskeren og at en annen bakgrunn kan være viktig for å få fram flere sider ved en sak. Det går jo an å være reflektert uten å være spesialist. Dessuten foreligger det ingen empiri på at spesialiserte journalister er mer kritiske enn andre, kan snarere være at de kan miste et «utenfor»-perspektiv i denne prosessen, påpeker Hornmoen.

Som stikkord for utviklingen fra 1966 via 1986 til 2006 kan begrepene «vitenskapstro», «nytte» og «godt stoff» passe inn.

– Funnene fra 1966 speiler den sterke posisjonen forskning hadde på det tidspunktet. Man levde i en optimistisk tidsalder, hvor forskning nøt stor autoritet som framtidens kraft. Det vises i spaltene også gjennom at man ikke bare var opptatt av resultatene, men både forskningspolitikk og selve forskningsprosessen fikk mye plass, forteller Hornmoen.

20 år seinere kan det synes som om litt av fascinasjonen for forskningsstoff i VG og Aftenposten var blitt mindre. Det ble skrevet omtrent like mye om forskning og forskningsrelaterte temaer, men tyngdepunktet hadde forflyttet seg.

– På 1980-tallet kom nyttejournalistisk formidling av forskningsresultater i fokus. Det gjenspeiler tidsånden av det å se hvordan vitenskapen kan bidra til å hjelpe oss i hverdagen.

Nytt oppsving

Hornmoens analyse viser også at mens forskningsjournalistikken i 1966 gjerne var tro mot vitenskapens egen talemåte, er den i dag tydelig journalistisk bearbeidet og tilpasset journalistiske krav til vinkling og godt stoff.

– I denne prosessen har vi også fått større krav til salgbarhet, samtidig som forskerne er blitt flinkere til å variere sin retorikk. Der de i vitenskapelig ånd gjerne er usikre internt, kan noen av dem framstå som mer kategoriske i mediene. Offentlig image betyr tross alt en del for noen forskere, og en som er synlig og profilert i mediene kan også bli mer attraktiv i kampen om sponsormidler, framholder Hornmoen.

Både tall fra en studie av flere norske aviser som Hornmoen er veileder for og andre undersøkelser som omfatter andre medier tyder på at forskningsomtalen har fått et kvantitativt oppsving de siste årene. Hornmoen tror forklaringen kan ligge i kombinasjonen satsing på magasiner og bedret teknologi.

– Vi har fått bedre muligheter til å illustrere forskning og forskningsresultater og gjennom grafer og layout gjør man stoffet lettere tilgjengelig. Så mens teksten i 1966 gjerne var full av kompleks fagterminologi, gjenfinner vi i dag dette i illustrasjonene. Der kan man tillate seg å bruke vanskelige faguttrykk, mens teksten er holdt i en enklere form. Det er ingen tvil om at forskningsjournalistikken er blitt mer leservennlig i løpet av disse 40 årene.