TENK OVERKOSEKVENS: Journalister bør tenke mer på hvilke konsekvenser det de skriver kan få, mener filosofiprofessor Dagfinn Føllesdal. Foto: Birgit Dannenberg
TENK OVERKOSEKVENS: Journalister bør tenke mer på hvilke konsekvenser det de skriver kan få, mener filosofiprofessor Dagfinn Føllesdal. Foto: Birgit Dannenberg

– Journalister bør tegne brannforsikr ing

Mens Harald Eia og Willy Pedersen havnet i åpen forskningskrangel, slår filosofiprofessor Dagfinn Føllesdal et slag for brannforsikring.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Journalister kan påvirke opinionen og bør spørre seg hva slags konsekvenser en artikkel kan få. Hvis de kan være alvorlige og negative, er det lurt å følge «føre-var-prinsippet». Det fungerer som en brannforsikring, sier Dagfinn Føllesdal.

Filosofiprofessoren, med lang fartstid ved Stanford University i USA og Universitetet i Oslo, karakteriserer norsk forskningsjournalistikk som veldig ujevn. Han mener mange journalister er «mer opptatt av å vekke oppsikt enn av å skape innsikt», og på viktige områder kan dette være en farlig vei å gå.

Føllesdal trekker fram klimajournalistikk som eksempel.

Klimaskeptikere

– En god journalist skal selvsagt følge objektivitetskriteriet, som tilsier at man ikke skal utelate noe vesentlig. Men blir uenighet og faglig usikkerhet presentert og formidlet på en uheldig måte, så kan det bidra til at den politiske beslutningskraften svekkes. Og i klimaspørsmålet er det lov å spørre om vi har råd til det? Når det store flertall forskere mener at klimaendringene er menneskeskapt og at det haster å gjennomføre tiltak, tør vi da ta sjansen på å la være? Klimaskeptikernes syn bør fram, men vi må tenke nøye over hvordan vi presenterer det og mulige konsekvenser av dette.

Føllesdal peker på føre-var-prinsippet som en fornuftig journalistisk rettesnor og sammenligner det med en brannforsikring.

– Sannsynligheten for at huset ditt skal brenne er svært liten. Men de aller fleste tegner uansett brannforsikring, fordi konsekvensene er så store hvis huset likevel skulle brenne. En slik konsekvensanalyse kan med fordel brukes også i journalistikken.

Eias hjernevask

Forholdet mellom forskere og journalister er nok en gang kommet i fokus. Med journalisters (manglende) kompetanse, forskeres troverdighet (hvem kan vi stole på?) og formidling av forskningsstoff som tre naturlige stikkord. Og ikke minst: med en åpen feide mellom hele Norges moromann (og sosiolog) Harald Eia og sosiologiprofessor Willy Pedersen før jul som tabloid underholdningselement.

– Det er to hovedårsaker til at vi kom skjevt ut. Dels hadde vi som journalister for stor respekt for autoritetene da vi inngikk avtale med Pedersen om å ikke snakke om genetikk. Og da vi fikk reaksjoner i utlandet på uttalelser fra Pedersen, ble han konfrontert med disse på direkten. Det opplevde han som et angrep, og jeg har ingen problem med å forstå hans reaksjon. Det var en uheldig framgangsmåte fra oss, innrømmer Harald Eia.

– NRK sviktet på flere punkter, men da de fikk kritikken snudde de seg rundt veldig raskt. NRK-redaksjonen viste både storsinn og modenhet, kommenterer Pedersen, som dermed omgjorde sitt nei til «Hjernevask»-deltakelse til et ja.

Mandag ble det første av syv programmer i NRKs nye forskningsserie «Hjernevask», med Eia som programleder, sendt. Programserien tar for seg forskning på temaer som kjønn, sex og vold, og grepet er å sette to ulike tilnærminger opp mot hverandre. Mer presist: kultur/miljø mot arv.

– Vi har ønsket å få til en slags «battle of ideas». Hva vet vi, og hva kan vi egentlig si med sikkerhet?, oppsummerer Eia i korte ord serien med.

Ingen fasit

Kanskje ikke så mye, vedgår forskerstanden vedrørende hva vi kan si med sikkerhet. De mener spørsmålet mer handler om hvordan denne usikkerheten skal komme til syne og hvilken vekt «dissidentene» skal tillegges.

– Du finner alltid noen som mener at jorda er flat. Da bør du være forsiktig med å spisse saken og glemme forbeholdene, bemerker Pedersen og fortsetter:

– Det største problemet er likevel at mange journalister går til forskere for å få et endelig fasitsvar. Det er betenkelig, siden forskerstemmene kan være uenige og stå for ulike syn.

– Journalistene bør i større grad enn i dag benytte seg av djevelens advokat, for å få fram perspektivmangfoldet i en sak. Det kan skape interessant uenighet, men når man blåser opp faglig uenighet og bruker forskning som underholdning kan man være på litt gale veier, mener Føllesdal, som også kurser i medieetikk, sammen med Aftenposten-pensjonist Per Egil Hegge.

Godtok ikke homobegrep

Eia ser problemet disse utfordringene, som de ulike rollene forskere og journalister representerer, innebærer i samspillet mellom partene.

– Min erfaring er at det kan være vanskelig å finne et møtested, selv om man snakker om det samme. Og ja, det kan være en motsetning mellom «godt stoff» og nøyaktighet. I programmet om homo- og heteroseksualitet spurte jeg for eksempel en forsker fra NTNU om hun mente at homofili er noe medfødt eller ei. Da fikk jeg til svar at det var umulig å svare på et slikt spørsmål, all den tid forskeren ikke godtok de implisitte teoretiske forutsetningene for begrepene «homofil» eller «seksuell legning». Når forskerne ikke godtar begrepene journalister bruker, så har vi et problem, kommenterer Eia.

Sensasjonslyst

Nina Kristiansen, redaktør i forskning.no, er likevel mer bekymret for sensasjonslysten som kan prege pressen.

– Det er fort gjort å sensasjonalisere, men det er ille når blodtørst overtar for kritisk sans. Becquerel, ozonlaget, sur nedbør, fugle- og svineinfluensa. Verden har ifølge journalister allerede gått under mange ganger, men det glemmer journalistene straks de værer en ny skremmende sensasjon, spissformulerer hun.

Syv år etter starten har nettstedet fått en sentral posisjon som journalistisk formidler av forskningsstoff, med 60.000 unike brukere ukentlig i januar.

Kristiansen innrømmer at de med hensyn til balanse har en klar fordel sammenlignet med de fleste andre medier, siden forskning.no ligger så tett på forskermiljøet som de gjør.

– En enkeltstudie sier lite, og det er viktig å følge forskning tett over tid. Og på dette punktet svikter norske medier, det blir for mye en-og-en-studier mens konteksten de hører hjemme i forsvinner. Her har norske medier mye å hente.

Tar ikke forbehold

Harald Hornmoen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo med forskningsjournalistikk som spesialitet, mener at et av de store problemene med dagens forskningsjournalistikk er at mediene, selv mot bedre vitende, melder «VIL skje» heller enn «KAN skje».

– Jeg kjenner meg nok igjen i kritikken. Journalister kan ha mye igjen for å bli flinkere til å synliggjøre kilder og tydeliggjøre forbeholdene som forskningen gjerne tar, vedgår Ingrid Synnøve Torp, journalist i Aftenposten. Hun er utdannet sivilingeniør, har bioteknologi som spesialfelt og er ansvarlig for mye av forskningsstoffet i A-magasinet.

Torp har inntrykk av at journalister har for stor respekt for forskere, samtidig som mange av dagens forskere er blitt veldig flinke til å selge inn sine saker.

– Og med det store stofftilfanget journalistene har, kan det nok være litt lett å lene seg tilbake, bemerker hun.

Vil ha sensasjon

Willy Pedersen framholder at han ikke er spesielt skeptisk overfor journalister, men innrømmer likevel at han gjerne siler de henvendelsene han får fra pressen.

– Når noen ringer, stiller jeg meg selv spørsmålet «er dette noen jeg stoler på?». Jeg holder bevisst litt avstand fra mediene og folk jeg ikke stoler på og er nok litt ekstra skeptisk overfor unge journalister. Ikke fordi de er unge, men fordi de har mer å bevise enn eldre kolleger. De jobber under press, de mangler tid til å gå inn i sakene og synes å mislike sterkt når saken de jobber med kanskje likevel ikke er en sensasjon.

Nina Kristiansen mener dette kan ha sammenheng med at journalister i for stor grad behandler forskning som et akademisk fenomen løsrevet fra omgivelsene, i stedet for som en del av samfunnet.

– Politikere plukker gjerne forskere som støtter deres syn i en sak og bruker deres forskningsresultater som en sannhet i sin politiske kamp. Utspillene får ofte stor mediedekning, men bare sjelden går noen inn og ser nærmere på om forskningsresultatene faktisk er så klare som politikerne hevder. Det er god grunn til å spørre hvorfor.

 

 

 

Powered by Labrador CMS