Debatt:

Landets statsminister sanker stemmer ved Akvariet i Bergen i 2017. Klikk, klikk!
Landets statsminister sanker stemmer ved Akvariet i Bergen i 2017. Klikk, klikk!

Pressen må selv ta en stor del av ansvaret for strømmen av kleine, arrangerte bilder

Alt for fotografen.

Publisert Sist oppdatert

Kyss, klapp og klem med sjøløver blir en del av jobbintervjuet når du stiller til valg som landets statsminister. Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og resten av landets politiske maktelite stiller mer eller mindre villig opp på alskens krampeaktige sprell og påfunn for å beholde jobben. Eller i et forsøk på opprykk. Velkommen til valgkamp.

Alt handler om tillit. Ingen tillit, ingen jobb. Når politikerne i valgkampen gjør ting de ikke kan, er hensikten å skape mest mulig tillit hos flest mulig velgere. Oppskriften er å framstå som folkelig. Som deg og meg. Som hvem som helst.

Det er selvsagt ikke et særnorsk fenomen, men det finnes knapt noe annet sted i verden der folkelighet er viktigere enn i likhetslandet Norge. Selv ikke statsministeren er bedre eller viktigere enn andre folk. Du vinner ikke valg ved å være en arrogant snobb eller en innesluttet tenker. Vil du ha stemmer, må du være kul og leken. By på deg selv.

Både politikere og presse er avhengige av tillit. Det kan derfor virke litt snodig at begge parter tilsynelatende mister alle hemninger og stiller opp på kleine fotoseanser foran hvert eneste valg. Pressen inviteres til å fotografere partiets kandidater i uvanlige, gjerne litt festlige, omgivelser. Sammen med søte barn, sjarmerende dyr eller i hyggelig prat med eldre på et sykehjem. De som bygde landet. Og pressen stiller opp.

Statsministerkandidat Jonas Gahr Støre (Ap) leker gjemsel under et besøk i Haugesund turistforening og barnehage i 2017. Kanskje litt for barna, men mest for fotografen. Klikk!
Statsministerkandidat Jonas Gahr Støre (Ap) leker gjemsel under et besøk i Haugesund turistforening og barnehage i 2017. Kanskje litt for barna, men mest for fotografen. Klikk!

Ute blant folk

Her er det naturligvis bildene som er viktige. En skrivende journalist kan snakke med partilederen hvor som helst, men fotografene nøyer seg ikke med et traust kontor. Ikke politikerne heller, for den saks skyld. Bildene må tas ute blant folk. I dyrehagen, om bord i et skip eller i en barnehage.

Valgkamp er merkevarebygging. Politikerne ønsker å framstå som folkelige, joviale, rause og troverdige. Men også som handlekraftige ledere. Partilederen i front, ute blant folket, med en hale av rådgivere og partikolleger. Vinke, håndhilse, smile og klemme. Klikk, klikk, klikk!

Norske fotojournalister, i likhet med skrivende kolleger, jobber etter pressens Vær varsom-plakat, der det blant annet står følgende: «Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk.»

Det siste handler om manipulasjon. Om fiksing og triksing i Photoshop. Der går grensen. Journalistiske bilder skal være en presis gjengivelse av motivet som befinner seg foran kameraet når bildet tas. Pressefotografen står fritt til å korrigere eksponering, kontrast og farger, men vi fjerner ikke rynker og kviser. Vi fikser ikke skeive tenner eller gjør folk slanke og solbrune. Dette er fagets udiskutable fundament. Vi manipulerer ikke bildene våre.

Fra valgkampen 2013. Bildet er i NTB-arkivet merket med følgende tekst: «Høyreleder Erna Solberg gjør alt for å tilfredsstille ivrige pressefotografer når hun driver valgkamp på hjemmebane i Bergen.» Klikk, klikk, klikk!
Fra valgkampen 2013. Bildet er i NTB-arkivet merket med følgende tekst: «Høyreleder Erna Solberg gjør alt for å tilfredsstille ivrige pressefotografer når hun driver valgkamp på hjemmebane i Bergen.» Klikk, klikk, klikk!

Vi lar oss manipulere

Likevel lar vi oss manipulere. Vi møter opp med penn og kamera på arrangementer og hendelser som sannsynligvis aldri ville funnet sted, eller i det minste hadde sett helt annerledes ut, dersom pressen ikke var tilstede.

Hvordan verner vi om det journalistiske bildets troverdighet i møtet med PR-kåte politikere, profesjonelle medierådgivere (ofte tidligere journalister) og en konstruert virkelighet? Skal vi la være å ta bildet av statsministeren som kliner med sjøløver eller partilederen som leker at han leker gjemsel bak et tre i skogen? Kanskje, noen ganger, men svaret er ikke opplagt.

Journalistikk er ikke matematikk. Her er ingen fasit, men alle som kjenner bransjen forstår at det ikke er enkelt å snu ryggen til statsministeren og returnere til redaksjonen uten det «fantastiske» øyeblikket alle konkurrentene har fanget på minnebrikken. (Det er forøvrig et paradoks at pressen, som ofte forteller politikerne hvor viktig det er med mediemangfold, gjerne løper i flokk og tar de samme bildene og skriver de samme artiklene.)

Jessica Dimson, politisk bilderedaktør i New York Times, oppfordret avisens fotografer til å ta sjanser under dekningen av fjorårets presidentvalgkamp. Til å ta annerledes bilder enn sine kolleger. Til å vende blikket motsatt vei. Og hun poengterte det åpenbare: alle vet hvordan kandidatene ser ut.

Kleine, arrangerte bilder

Det er grenser for hvor mange portretter av Trump, Clinton, Solberg og Støre vi trenger å se. De beste bildene oppstår gjerne i periferien. I detaljene og tilfeldighetene bare de dyktigste og våkneste fotografene får med seg.

President Barack Obama under valgkampen 2012. Folkelig med oppbrettede ermer og klissvåt skjorte ute i regnet. Handlekraftig og fryktløs. En sann leder. Amerikansk merkevarebygging av ypperste klasse. Alt for tv-kanalene. Obama ble selvsagt gjenvalgt. Klikk, klikk, klikk!
President Barack Obama under valgkampen 2012. Folkelig med oppbrettede ermer og klissvåt skjorte ute i regnet. Handlekraftig og fryktløs. En sann leder. Amerikansk merkevarebygging av ypperste klasse. Alt for tv-kanalene. Obama ble selvsagt gjenvalgt. Klikk, klikk, klikk!

Det er lett å kritisere politikere og medierådgivere, men pressen må selv ta en stor del av ansvaret for strømmen av kleine, arrangerte bilder. Fenomenet har ikke oppstått av seg selv. Politikerne ser jo hvilke påfunn som tiltrekker seg flest fotografer og får mest oppmerksomhet. Det er ikke rakettvitenskap.

Det er kanskje ikke like enkelt for pressen å få tilgang til toppolitikere som tidligere, men veien er fortsatt kort og tonen uformell. Folkelig. Det er i Norge lettere enn de fleste andre steder å spørre statsministeren om hun ikke bare kan ... Og norske politikere stiller vanligvis opp, i alle fall hvis rammen er kjekk og uskyldig. Alle blir fornøyd. Vinn-vinn og god stemning. Klikk, klikk!

Tidligere fikk villige politikere (og andre kjendiser) til og med en egen pris for å stille opp for pressen, men den såkalte Snill gutt/snill pike-prisen ble heldigvis avviklet i 2013. Begrunnelsen var både enkel og opplagt:

Avhengig av tillit

«Journalistikken er avhengig av full tillit fra leseren om en uhildet dekking av en nyhetshendelse. Kåringen av snill gutt/snill pike kan skape det inntrykk at journalistene (pressefotografene) og objektet har et nært forhold til hverandre, et inntrykk som ikke tjener fotojournalistikkens troverdighet».

inansminister Per Kleppe skjærer til beinet for å illustrere statsbudsjettet høsten 1978. Alt for Dagbladet. Klikk!
inansminister Per Kleppe skjærer til beinet for å illustrere statsbudsjettet høsten 1978. Alt for Dagbladet. Klikk!

I jakten på det oppsiktsvekkende, fiffige bildet har altså pressefotografene selv bidratt med banale påfunn. Det var kanskje spesielt utbredt på 1970- og 1980-tallet, der Dagbladets bilde av finansminister Per Kleppe som skjærer til beinet regnes som en klassiker. (Kleppe fikk Snill gutt-prisen i 1978.)

Slike pressebilder ser vi heldigvis ikke lenger. Det er i alle fall ikke vanlig. Men vi arrangerer fortsatt bilder. Hver eneste dag. Hver gang vi avtaler å møte en politiker eller et intervjuobjekt.

Hver gang en fotograf fra avisen dukker opp ute blant folk skjer det noe med menneskene som er til stede. Folk flest vil gjerne se best mulig ut når de skal i avisen. Det er både forståelig og uunngåelig, men fotografens mål må uansett være å fremstille verden mest mulig sannferdig og å bidra til ettertanke, forståelse og en smule klokskap.

Powered by Labrador CMS