London-frilanser Nina Rangøy jubilerer med utstillinga «Being British», som hun tar med til Norge

Temmelig nøyaktig 30 år er gått siden østfoldingen Nina E. Rangøy ble frilanser i London. Nå feirer hun seg selv med utstillingen «Being British» på Fotografiens Hus fra 8. august, der hun viser portretter av representanter for 17 britiske subkulturer.

– Jubileet gjorde meg litt reflekterende, sier Rangøy (52) til Journalisten.

Mange «lag»

– Jeg begynte å tenke over hva arbeidet mitt faktisk dokumenterer av det engelske livet. Jeg lette i arkivet mitt, fant litt «plukk» her og der, men ingenting som ga mening som en samlet historie.

Vendepunktet kom da hun ble kjent med amerikaneren Joel Grimes’ serie om Harley Davidson-motorsyklister.

– Bildene hans er veldig sofistikerte, med mange «lag». Ideen min var direkte inspirert av hvordan Grimes jobber teknisk, forteller hun.

– Jeg bestemte meg for å låne teknikken hans for å dele min historie om det britiske samfunnet. Neste skritt ble å finne de riktige skikkelsene eller rollefigurene. Kriteriet var at de måtte være fra et miljø som jeg har hatt kontakt med i tiden min her borte – og at miljøet måtte være levende og operativt i dag.

Sammenvevd story

Ergo mobiliserte Rangøy pønkeren, rojalisten, fotballsupporteren, revejegeren, skredderen, bobby-politikonstabelen og et titall andre «arketyper». Samtlige presenteres gjennom tre sammenvevde («stitched») bilder, skutt i 2/3-figur.

– Jeg har brukt 50 mm-objektiv på alt. Der en arkitekturfotograf ville brukt en «tilt-shift lens», har jeg i stedet brukt et gimbal-stativ med skinner. Dette gjorde meg i stand til å finne nodalpunktet, eller senteret for perspektivet på linsen, forklarer hun.

– Etter å ha funnet midtpunktet, tar du et bilde. Så tipper du kameraet og tar nok et bilde – og så et bilde til – som et vertikalt panorama. Når du så monterer de tre bildene i Lightroom, rettes vinklene opp uten at du får parallaksefeil.

Selv om hun mener hovedjobben lå i å finne de konkrete objektene – særlig pønkeren Stefano Severini skal ha vært vond å be – har Rangøy også investert mye i etterarbeidet.

– Jeg har fotografert, stort sett på location, mot en bakgrunn av 50 prosent grått, som fungerer på samme måte som en greenscreen. Siden har jeg lagt på en tekstur og «penslet fram» personen gjennom den. Sånn sett befinner prosjektet seg et stykke fra nyhetspressefotoet jeg jobber med til daglig.

Åpnet fotosjappen

Siden vi snakker om hennes første soloutstilling, har Rangøy alliert seg med eksterne krefter for å sette prikken over i-en. Mens Oslo-selskapet ICArt vil stå for trykkingen – inkludert av åtte motiver på aluminium – har londoneren George Lewis hatt en finger med i selve behandlingen.

– George ferdigstilte bildene til en utstilling om svarte skuespillere kalt «For the Record», som var helt sånn «wow». Og på dette nivået ville jeg ha den hjelpen, vedgår Rangøy, og sammenligner med hvordan plateartister sender innspillingen sin til mastering etter miksing.

– Jeg er veldig god i Photoshop, men ikke perfekt. George er det. Det handler om å få bakgrunnen 100 prosent lik, å kalibrere for trykk – sånne ting. Da blir ikke den stakkarslige laptopen min bra nok, og etter halvannet års innsats føler jeg at prosjektet fortjener topp kvalitet.

– Har du beveget deg så langt bort fra nyhetspressefotoet at det blir etisk problematisk?

– Nei, etter min mening har jeg bare funnet en måte å heve portrettkvaliteten på. Istedenfor å skyte mot en bestemt bakgrunn har jeg satt den inn postoperativt. Derimot har jeg verken manipulert eller alterert menneskene som sådan. Dette koker ned til en god og gammeldags portrettstudie. For å si det sånn: Jeg har ikke lagt til noe som endrer historien.

• LES OGSÅ: Fotografene Nina E. Rangøy og Jørn Tomter skilter med 50 års frilanserfaring fra Storbritannia. Nå skal de lære bort «portrettregi»

Ser kontraster

Spørsmålet gjenstår:

– Hva innebærer «Being British»?

Rangøy legger inn en pønskepause på Marylebone High Street – før hun griper til en annen amerikaner, forfatteren og filosofen George Santayana.

– «England er paradiset for individualitet, eksentrisitet, kjetteri, uregelmessighet, hobbyer og morsomheter,» siterer hun.

– For meg handler det britiske om kontraster. Det er både korrekt og ukorrekt, innafor og utafor, regulerende og fritt, på samme tid. Ironisk nok – med klisjeer som «stiff upper lip» og alt det der – opplever jeg britene som mye mindre uniforme og konforme enn oss nordmenn. Skjønt, det kan jo ha endret seg hjemme – jeg har tross alt bodd ute en stund.