Håkon Mosvold Larsen har stor tålmodighet med «kjedelige» fotojobber, men en jobb på Svalbard gjorde ham euforisk og rørt

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene på e-post, til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Håkon Mosvold Larsen er fotograf i NTB.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Nesten alltid kaffe. Men når jeg en gang i blant drikker te så tenker jeg at te egentlig smaker bedre enn kaffe, og at jeg bør drikke te mye oftere, noe jeg av ukjente grunner allikevel ikke gjør.

– Hva har du på nattbordet?

– Jeg glad i skjønnlitteratur. Så foruten en vekkerklokke har jeg «Sang for 68 forrædere» av Gaute Heivoll som jeg leser nå, og så har jeg romaner av Trude Marstein og Markus Midré liggende i kø. Gode romaner gir meg en virkelighetsflukt jeg ikke får av noe annet. Min yngste sønn liker «Får jeg kikke i bleien din?» Så den ligger også på nattbordet. Det er ikke en roman, da. Mer en slags novelle med klaffer.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Jeg er litt a-menneskete av meg, så står opp rundt klokka 6 og har cirka en halvtime alene i våken tilstand. Da rekker jeg å bla gjennom NTB-appen, leser overskriftene i et par nettaviser og gå fort gjennom sosiale medier. Jeg leser Aftenposten på papir ved frokostbordet, slik man gjorde på 50-tallet. Og så har jeg en romantisk drøm om å samle hele familien rundt radioapparatet og lytte til Nyhetsmorgen og Politisk kvarter. Men barna foretrekker dessverre Elleville Elfrid og Kaptein Sabeltann over Lilla Sølhusvik og Ugo Fermariello, så ofte må jeg høre dette litt forsinket i NRK-appen på vei til jobb.

– Hvilket bilde skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Et bilde av en smørblid Espen Rostrup Nakstad som setter en godkjent og fungerende vaksinesprøyte i armen på en jublende Bent Høie under overskriften «Morna korona». De siste månedene har vært ganske koko, og det blir spennende å se hvilken retning samfunnet tar når vi etter hvert kan begynne å omgås slik vi gjorde før.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Jeg lager få egne saker, det er det knapt med tid til i en travel byråhverdag. Men jeg lar meg inspirere av fotografer som tør å gå sine egne veier. Innenfor sportsfoto skuler jeg ofte småmisunnelig bort på hva min favorittkonkurrent Vegard Grøtt i Bildbyrån får til. Jeg liker også å se hvordan internasjonale byråfotografer løser sine oppgaver. I så måte er norske Odd R. Andersen i AFP en inspirasjonskilde. Jeg inspireres egentlig av alle slags fotografer, i hele spekteret fra Sabine Weiss til David LaChapelle, selv om akkurat deres arbeid ikke er direkte overførbart til hvordan jeg selv jobber. Ikke for å skryte, men tror jeg har noen flere pressekonferanser på CV-en en dem, for å si det sånn.

– Vi har mange gode diskusjoner i fotoavdelinga, der vi til sammen har veldig mange års erfaring. Jeg vil og trekke frem generasjonen av unge fotografer som ser verden og virkeligheten med et friskt blikk, det er så mange flinke der ute. Om inspirasjonen viser seg i bildene jeg tar, er et annet spørsmål. Jeg har fortsatt til gode å vinne en gjevere pris enn 3. plass i en intern Natur og Ungdom-fotokonkurranse i 2001.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å portrettere og hvorfor?

– Portrettjobbing er kjempegøy! Særlig om man har litt tid og rekker å bli litt kjent med personen på andre siden av kameraet. Men mange av mine portrettjobber gjøres under tidspress. Jeg drømmer om å ha skikkelig god tid og kjenne at jeg virkelig når inn på en person. Kunne jeg klart å nå inn i sjela på for eksempel en mediesky personlighet som John Fredriksen om han satt av et par timer? Det hadde vært et interessant eksperiment. Han har i alle fall et kult utseende og sikkert mange sprø historier på lager.

– Om dette spørsmålet åpner for tidsreise, så hadde jeg reist bakover i tid og slått følge med Anders Beer Wilse på tur rundt i landet. Jeg har en idé om at folk var mer typete og hadde bedre tid i gamle dager. Wilse støtte sikkert på mange fantastiske personligheter.

– Hva er din viktigste egenskap som fotograf, og hvordan bruker du den?

– Jeg har stor tålmodighet med det mange fotografer anser som kjedelige jobber. Jeg har for eksempel ikke noe i mot å dekke pressekonferanser eller gjøre samlebåndsjobbing som 40 enkle portretter på en dag. Det er en nyttig egenskap for en NTB-fotograf. Jeg har også én superkraft, og det er at jeg (nesten) aldri blir starstruck. Så jeg liker å tro at jeg oppfører meg noen lunde likt i møte med kong Harald som med Jørgen Hattemaker. Jeg forsøker alltid å opptre vennlig og høflig, men har aldri som mål å bli kompis med folk jeg skal fotografere. Det føles mest ryddig.

– Hva har du i kamerabagen?

– Jeg har to nette Sony-kameraer med vidvinkel og telelinse, en blits og mac. Jeg liker å reise lett, gjerne på sykkel når det er mulig. Munnbind må dessverre også være med i bagen. Dessuten har jeg alltid med et lite førstehjelpskit, men har fortsatt til gode å bruke annet enn plaster - på meg selv - fra det. Ja, og matpakke! Å være sulten ute på jobb gjør meg både til en dårligere fotograf og et dårligere medmenneske.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben som fotograf?

– For noen år siden fikk jeg oppleve total solformørkelse i gnistrende vintervær på Svalbard - til alt overmål på min egen bursdag. Oppdraget var nøye planlagt sammen med tidligere kollega Jon Olav Nesvold. Vi hadde spesialbestilte filtere til objektivene, bensinaggregat for nok strøm i kulda, og vi målte solens og månens posisjoner i en nøye tilpasset tidsplan. Og alt klaffet! Da solen kom frem fra mørket igjen hadde vi klump i halsen og tårer i øynene og var helt euforiske av den mektige naturopplevelsen. Det minnet gir meg fortsatt hjertebank på den gode måten.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– A-magasinets reportasje om dødssyke Even på 4 år var sterke kost. Den typen historier setter hele livet i perspektiv og kan prege meg lenge etterpå. Jeg er stor fan av Paal Audestads bilder og evnen hans til å komme tett på i historiene han forteller.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Deler av mediebransjen er etter min mening blitt vulgær og litt fordummende. Vi burde ikke være så redde for litt real folkeopplysning. For visuell avdeling i NTBs handler hverdagen mye om å tilfredsstille kundene våre. Prioriterer vi rett? Er vi der vi skal være? Er kvaliteten god nok? Dette diskuterer vi hver dag, og jeg håper vi stort sett treffer.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Bilder får meg til å stoppe opp hele tida. I det siste har bildene av mennesker på flukt fra et nedbrent Moria vært som knyttneveslag i magen. Tenk om ingen hadde fotografert dette! Bilder er et så mektig språk.

– Når logger du av for kvelden?

– Mobilen er en avhengighetsskapende liten demon. Så jeg har laget en regel for meg selv om at klokke 22 skal den legges igjen på kjøkkenet. Men så er det dette med demoner, da - de følger ikke alltid regler.