Enya Wu (til høyre) går tur til en park i nabolaget sammen med storesøsteren. Enya er yngst av fire søsken, og den eneste av dem som er uregistrert. Foto: Evelyn Pecori
Enya Wu (til høyre) går tur til en park i nabolaget sammen med storesøsteren. Enya er yngst av fire søsken, og den eneste av dem som er uregistrert. Foto: Evelyn Pecori

Forteller om følgene av ettbarnspolitikken i Kina

Sammen med avgangsklassen ved Fotojournalistutdanningen har Evelyn Pecori lagd reportasje fra Kina. Bildene stilles ut på fotofestivalen DOK17.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

- Hvem er du, Evelyn Pecori?

- Etter å ha holdt på med foto i endel år, er jeg nå snart fotojournalist! Jeg oppdaget at å fotografere er en god unnskyldning for å være nysgjerrig på folk, og komme tett på situasjoner jeg ellers ikke ville vært i. Ellers vokste jeg opp i Svolvær i Lofoten, men jeg er halvt italiensk og flyttet fra Italia til Norge da jeg var fem år gammel.

- Du har vært på syv ukers feltarbeid i Kunming i Kina sammen med tredjeårskullet ved Fotojournalistutdanningen. Hva gjorde dere der?

- Turen var en del av semesterkurset i utenlands-reportasje. Da vi kom til Kina hadde vi først en workshop, som ble ledet av de kinesiske fotografene Li Hui Bao og Yan Cong. Vi kunne fotografere fritt, enten begynne på hovedprosjektet eller gjøre små prosjekter for å bli litt kjent. Selv lagde jeg en portrettserie med mennesker med ulik religion – kristne, muslimer og buddhister. Jeg var nysgjerrig på om man kan se på folk hvilken religion de tilhører, i et land der dette kontrolleres strengt av staten.

- Hovedprosjektet ditt var en reportasje om jenter som ble født under ettbarnspolitikken, både registrerte og uregistrerte. Hvorfor valgte du dette temaet?

- Jeg var nysgjerrig på hvordan det er å være født inn i et samfunn som favoriserer gutter i så stor grad. Som en følge av ettbarnspolitikken, er det mellom 30 og 60 millioner uregistrerte barn i Kina i dag, de fleste er jenter. Foreldre som fikk flere enn et barn, risikerte høye bøter, de kunne miste jobben eller bli tvangssterilisert. På landsbygda var det tillat med flere barn dersom den førstefødte var jente. Mange valgte å ikke registrere jentebarn i håp om å få en sønn neste gang. Selv om ettbarnspolitikken opphørte i 2015, må foreldre likevel betale bot når de registrerer et barn født før 2015.
 

Enya Wu (4 1/2) får et glass vann av moren gjennom vinduet. På veggen ved siden av har noen tegnet et hjerte og skrevet «vær så snill», på kinesisk. Foto: Evelyn Pecori
Enya Wu (4 1/2) får et glass vann av moren gjennom vinduet. På veggen ved siden av har noen tegnet et hjerte og skrevet «vær så snill», på kinesisk. Foto: Evelyn Pecori


- Hva slags konsekvenser har det for et barn å være uregistrert?

- Det finnes ikke i noen systemer. Barna har ikke rett til helsetjenester, gratis skolegang, ikke får de identitetspapirer, eller kan reise med tog eller fly på lovlig vis. På landsbygda var det likevel nokså vanlig å ha flere barn under ettbarnspolitikken, og mange klarte seg bra uten å være registrert. Mange rike familier sendte bare uregistrerte barn på privatskoler og fikk tak i falsk ID. Det er komplekst.

- Hva er historien til den lille jenta på bildene, Enya Wu?

- Familien til Enya kommer fra landsbygda, men har flyttet til Kunming for å jobbe. Enya er fire og et halvt år, og yngst av fire søsken. Det eldste barnet er registrert på vanlig måte og de to mellomste er registrert gjennom et smutthull i loven. Enya er den eneste som er uregistrert. Foreldrene er redd for at folk skal oppdage at de har et ekstra barn. Om et år skal Enya egentlig begynne på skole. Men foreldrene er bekymret for boten, i tillegg har ikke Enya fødselsattest, og dermed må de ta DNA-prøve for å bevise foreldreskapet. Det blir dyrt, og familien lever allerede fra hånd til munn.

Evelyn Pecori (24)

• Fra Svolvær
• Utdannet ved Fotojournalistutdanningen ved HiOA og Bilder Nordic School of Photography
• Ansatt som digital markedsfører i Vårt Land
• Aktuell med boken og gruppeutstillingen «Meanwhile» på Dok17 i Fredrikstad, som åpner 9.juni på Blomstertorget.


-Hvordan jobbet du for å få kontakt og tilgang i en fremmed kultur?

- Jeg begynte slik jeg vanligvis gjør når jeg jobber hjemme i Norge. Jeg kontaktet organisasjoner som arbeider med å hjelpe disse menneskene. Men det var ingen som ville uttale seg eller mene noe på epost. De var redde for å si ting over internett. Da jeg kom til Kina, anbefalte kontaktene mine at jeg bare oppsøkte en bydel med mye interne migranter, fordi det ofte er de som har uregistrerte barn. Det var lettere sagt enn gjort. Jeg hadde ingen oversetter, og folk var skeptiske til meg som en fremmed. Det er et følsomt tema. Men så møtte jeg en amerikansk restauranteier. Gjennom han fikk jeg direkte kontakter i en organisasjon. Da begynte det å løsne. De fant en familie som var villige til å møte meg. Først besøkte jeg dem med en representant for organisasjonen, og så dro jeg tilbake fot å fotografere sammen med tolk.

Evelyn Pecori.<br>Foto: Maud Lervik Grøttland 
Evelyn Pecori.
Foto: Maud Lervik Grøttland 


-  Opplevde du å få tillit hos familien?

- Å få tillit var vanskelig. Når all kommunikasjon må gjennom så mange ledd, forsvinner små ting i oversettelsen. Jeg mistet mye av den personlige kontakten med dem jeg fotograferte. Men jeg forsto at de var litt skeptiske. De er nok ikke vant til den type journalistikk. De leser kanskje ikke aviser, og har ikke internett. Etterhvert forsto jeg at foreldrene ikke ønsket å være med på bilder, men at jeg kunne fotografere barna. Da gikk det bedre og barna ble tillitsfulle etterhvert.

- Hvor lenge var du hos familien til Enya?

- Jeg besøkte dem flere ganger, for å prate, vise bilder osv. Men selve fotograferingen skjedde i løpet av en dag. Jeg ville ikke tvinge meg på. Derfor måtte jeg bare rendyrke følelsen, og det som skjedde da jeg var der. Jeg kunne ikke planlegge motivene og tenke at jeg kom tilbake i morgen. Det var litt uvant at selve fotograferingen var så kort, når det var så mye arbeid rundt. For å utvide prosjektet og utnytte tiden, valgte jeg å inkludere andre jenter i prosjektet som er født
under ettbarnspolitikken, men som er registrert.

- Hva lærte du?

- Jeg har blitt mer uredd i måten jeg jobber på. Ofte er det så mange hindre før man kommer ordentlig i gang. Men mye løser seg når man bare banker på døra og møter opp personlig. Etter å ha jobbet i Kina, tenker jeg at research her i Norge må gå mye lettere! Jeg har også lært å sette pris på kommunikasjon, alt er enklere når man kan kommunisere.
 

Kinesiske salmer strømmer ut av høyttalerne, og Naomi (25) er sekunder unna å sovne. Etter en krise i familien har hun besluttet å studere teologi i USA. Foto: Evelyn Pekori
Kinesiske salmer strømmer ut av høyttalerne, og Naomi (25) er sekunder unna å sovne. Etter en krise i familien har hun besluttet å studere teologi i USA. Foto: Evelyn Pekori


- Du har fotografert mange hverdagshistorier fra hjemtraktene i Lofoten og Vesterålen tidligere. Ser du etter noe annet når du fotograferer et sted fjernt fra «ditt eget»?

- Alt er mer eksotisk når man er i et annet land. Men jeg prøver å se hverdagssituasjoner på samme måte. Jeg fokuserer mer på øyeblikk og situasjoner i bildene mine, og de kan jo være ganske like uansett hvor man er i verden. Det er mer tingene rundt som er annerledes.

- Klassen din skal har utstilling på DOK17 i Fredrikstad i juni. Da slippes også boken «Meanwhile». Hvordan er det å jobbe med utstilling og bok?

- Kjempeartig! Du må tenke annerledes i forhold til presentasjon av prosjektet. I boka kan jeg gå litt mer i dybden, mens utstillingen krever en annen type redigering. Å se hvordan de ulike prosjektene fungerer sammen, og har en slags visuell rytme både i bok og utstilling, er fint. Vi er jo ti fotografer, med ulik stil og forskjellige tema.

- Du har også gått to år på Bilder Nordic School of Photography. Hvorfor valgte du å studere videre på Fotojournalistutdanningen på HiOA?

- Jeg begynte på Bilder Nordic fordi jeg syntes det var gøy å ta bilder. Men jeg visste ikke hva jeg ville med det. To år er kort, og akkurat da jeg begynte å forstå hva jeg ville, var det over. Da jeg var yngre ønsket jeg å bli journalist. Så da tenkte jeg at Fotojournalistutdanningen var det riktige stedet. Der fikk jeg dybden jeg ikke hadde fått tid til på Bilder Nordic.  

- Hva skiller de to utdanningene fra hverandre?

- Det er mye. På Bilder Nordic var undervisningen mer teknisk, med blant annet mye lyssetting og bilderedigering. Jeg gikk på dokumentarfoto-fordypning, og det handlet om å fortelle historier. Men vi skrev aldri noe. På Fotojournalistutdanninga er vi mer opptatt av helheten. Vi jobber med foto, video og tekst, og produserer til ulike plattformer.
 

Wei Cheng Lin ser hun på en del av nasjonaldraktsamlingen sin. De færreste i Weis generasjon mestrer håndverket å sy draktene. Foto: Evelyn Pekori
Wei Cheng Lin ser hun på en del av nasjonaldraktsamlingen sin. De færreste i Weis generasjon mestrer håndverket å sy draktene. Foto: Evelyn Pekori


- Hva er det viktigste du har lært på Fotojournalistutdanningen?

- Jeg har lært å slippe meg mer løs som fotograf. Tidligere hadde jeg en liste over ting jeg måtte fotografere til en reportasje, men nå er jeg mindre korrekt. Jeg har også blitt bevisst på hvordan man kan jobbe med en historie og tilpasse den til ulike plattformer og formål.

- Du er snart ferdig med en bachelor i fotojournalistikk. Hva er planen videre?

- Jeg har fått fast jobb i Vårt Land som digital markedsfører. Så nå skal jeg prøve meg i en annen del av journalistikken. Jobben min blir sørge for at journalistikken når ut til nye lesere, og å få nytt stoff ut til faste lesere. For å få til det, skal jeg bruke sosiale medier, nyhetsbrev og nettsiden på en mer planlagt måte enn det gjøres i dag. Jeg ble kjent med Vårt Land i fjor da jeg hadde praksis der.  


- Hva gjør du om fem år?

- Fem år i et medieperspektiv kan være hva som helst, alt er jo så uforutsigbart. Men jeg ønsker å fortsette å jobbe med egne prosjekter, kanskje stille ut og lage bok. En balanse mellom fast jobb og egne prosjekter hadde vært fint.

- Hva er drømmen din?

- På sikt er det en drøm å flytte hjem til Nord-Norge og jobbe med et nisjeprodukt der. Jeg har skrevet og fotografert for Yderst (magasin for Vesterålen, red. anm.), og kunne tenke meg å arbeide med mindre publikasjoner i fremtiden. Det er spennende å jobbe i kulissene og være med fra start til ferdig produkt.

- Hva tror du skal til for å lykkes som fotograf i dagens marked?

- Jeg tror man må kunne balansere mellom kommersielle oppdrag, redaksjonelle kunder og egne prosjekter. Jeg tror ikke man kan være økonomisk avhengig av avisene.

Powered by Labrador CMS