– Jeg vet hvem det er, personen satt sånn da jeg gikk forbi

– Jeg har lagt merke til at dere stort sett har bilder av mennesker som står og stirrer inn i kamera, så jeg har tatt med meg hunden min for anledningen. Jeg vet hvordan det er å stå der med nok en person som ikke gjør noe, så jeg tenkte Kirby kunne tilføre noe. En visuell karamell, sier Knut Egil Wang idet han setter seg ned på den kalde steintrappa.

Vi møter Årets bilde-vinneren og hunden Kirby på Briskeby i Oslo. Den lille hvite hunden var også med da han tok Årets bilde en vårdag i 2020.

Alltid med kamera

Wang er frilans fotojournalist og da alt stengte ned i mars i fjor forsvant alt av oppdrag. Istedenfor å sitte og vente på jobb begynte han å gå turer, alltid med kamera og alltid på jakt etter en situasjon verdt å forevige.

I ekte gatefoto-ånd fotograferer han mennesker, ofte i litt merkelige situasjoner. Det kan være et par som bærer en seng, en mann med en katt på hodet eller pensjonister på sydentur.

– Noen ganger spør jeg først, andre ganger etterpå og noen ganger spør jeg ikke i det hele tatt, sier han, og legger til:

– Det er jo ofte et lite dilemma når jeg ikke spør, men når folk er i det offentlige rom tenker jeg at den sjansen må jeg ta. Om jeg skal sikre meg mot at ingen som er synlig i bildene bor på hemmelig adresse, kan jeg nesten ikke ta bilder ute.

Wang er utdannet fotojournalist. Han var faktisk en del av det aller første kullet fotojournalister som ble uteksaminert ved Høgskolen i Oslo – nå Oslo Met – i 1997. I begynnelsen av karrieren bodde han i Bergen og frilanset for Bergens Tidende.

Det var kanskje der han lærte seg viktigheten av god tid og tålmodighet i jakten på det gode bildet.

– BT på 90-tallet og tidlig 2000-tallet var en god skole for meg som ung fotojournalist. Godt, klassisk reportasjefotografi sto høyt i kurs, illustrasjon av journalistens nyhetspoeng var det slutt på. Det var en tro på at virkeligheten kunne by på mer enn man kunne tenke seg til. Og så var det en kultur for å holde høy håndverksmessig kvalitet, som siktet langt over det som var «nødvendig» for å lage avis, forteller han.

Blå boblejakke

Du har sikkert sett det, bildet av mennesket i blå boblejakke, sittende på en stein med ryggen til og med en laptop på fanget. Det er så surrealistisk at den første tanken som slår deg når du ser det, er at det er arrangert.

– Jeg vet hvem det er, personen satt sånn da jeg gikk forbi, sier Wang og smiler.

Bildet er en del av serien «Standstill», en serie som nesten skriker av stillhet og kjedsomhet. Prosjektet er støttet av Fritt Ord og har hele tiden vært ment å stå på trykk i Morgenbladet.

– I den tida gikk jeg turer, så mye som mulig, på kryss og tvers. Mye er tatt på veien til og fra kontoret eller ute på tur med hunden. Jeg har tatt mange omveier, og brukt alle transportetapper som små ekspedisjoner, forteller han.

Wang fotograferer alt som appellerer visuelt. Også småting som busker og grener tar han bilde av på turene sine. Han har stort sett alltid med seg kamera. Det har han i dag også.

– Jeg har av og til gått ut uten kamera, da må jeg konsentrere meg om å bare gå på butikken og ikke noe annet. Ofte går jeg hjem og henter det igjen, for jo mer jeg tenker på det, desto større er sjansen for at det faktisk skjer noe som kan bli et bra bilde.

– Skjønte du at du hadde tatt et bra bilde da du foreviget personen i den blå boblejakka?

– Ja, jeg visste jo det da, svarer han.

– Det var en såpass fin situasjon, det sa jeg også til personen jeg tok bildet av.

Wang var ute og gikk tur med sønnen og hunden da mennesket i boblejakka dukket opp, men det første bildet han tok, var han ikke helt fornøyd med.

– Jeg fikk en liten følelse av at det ikke var så bra som det kunne bli. Vi gikk en liten runde og kom tilbake, personen satt der fortsatt, men hadde snudd seg noen grader til venstre. Jeg tok et nytt bilde og kjente med en gang at alt falt på plass.

Kuer i sikte

Selv om det siste året har vært tøft, har han ingen planer om å gi opp karrieren som fotojournalist. Nå er han i gang med et nytt prosjekt, denne gangen er det kuer som skal fotograferes.

Da det var stille i fjor høst, skrev han søknader. Men selv om prosjektene hans ofte får støtte, er det lite å leve av i lengden. Mange av stipendene dekker bare utgifter til prosjektet, og er ikke nok til å dekke lønn til fotografen.

– Jeg har brukt mye tid på å skrive stipendsøknader, men den tiden jeg bruker på å skrive søknader får jeg jo ikke betalt for heller. Jeg har tenkt at jeg vil gjøre det jeg vil gjøre, det har vært viktig for meg. Folk har jo forskjellige prioriteringer i livet, og hvis det er viktig å tjene penger må du kanskje ta en jobb hvor du tjene penger, da velger du ikke fotojournalistikken, sier han og legger til:

– Jeg er bekymra for framtida til bransjen, det er jeg, men jeg tenker at jeg har mer erfaring enn noen gang, så det er jo dumt å gi seg nå.

LES OGSÅ:

Årets bilde 2020, se alle vinnerne

– Et unikt bilde som skildrer den universale følelsen av året 2020