Fr. Martinsen er blogger.
Fr. Martinsen er blogger.

Nærmere døden

(INNSPILL): Fr. Martinsen om hvordan det oppstår identifikasjon med fremmede.

Publisert Sist oppdatert

For oss som vil banne hver gang vi tenker på døden, kan det å lese om den i avisen være en måte å komme i kontakt med faenskapet på betryggende avstand. Vi betrakter andres død og effekter av den mens vi selv fortsatt lever. Det foregikk med en annens kropp denne gangen, et annet sted, men nærme nok til at jeg identifiserer meg.

Døden passer til nettaviser. Den blir plutselig kjent. Vi får følelser. Vi får lyst til å klikke for å se på det livet som var, inntil for noen timer siden.

I tillegg til de profesjonelle mediene møter jeg døden på andre nettsteder: Gjennom kreftsyke mennesker som deler de siste månedene av livet sitt gjennom en blogg, eller mennesker som bruker nettfora til å snakke om sitt forestående selvmord, som filmer selvmordet sitt.

Den svenske tvitreren just_tea levde den 22. november 2009. Hun hadde 356 følgere og på ettermiddagen re-tvitrer hun en melding om en bok. Tre kvarter senere dør hun og et barn i en trafikkulykke. Jeg fulgte strømmen av twittermeldinger tiden etter og så hvordan meldingene fulgte en klassisk døden-dramaturgi i reaksjoner og uttrykksformer.

Fra å være to anonyme døde i en knapp avisartikkel, viser det seg at det er en twitteridentitet, den døden vi leste om morges blir enda mer relevant: Läste om olyckan imorse och ble väldigt ledsen, nu visar det sig att det är @just_tea.

Det kommer mange uttrykk for vantro, erkjennelsen av hvor skjørt livet er: «Känns märkligt att @just_tea inte kommer att svarene på fler tweets. Aldrig nånsin».

Som alltid hermer internett det ikke-internettlige livet. Eller, vi kan si: Internett er bare et redskap der vi mennesker gjør noenlunde det vi alltid gjør, bare med andre mennesker, bare i et litt annet språk.

«Kände henne inte. Tyvärr. Borde ha gjort det, mer än en gång stött på ett RT från henne” “Jag kände inte @just_tea och har inte följt henne eller liknande, men kollade hennes timeline precis. Det är inte okej att hon är borta».

En fremmed-men-ikke-helt-fremmeds død blir en måte å nærme seg døden på. Andre bruker denne perifere døden som en videre bearbeiding av det dødsfallet de har vært nærmere tidligere.

Mediespesifikt språk tas i bruk. For Just_Teas del ble det delt spotifylister med musikken hun pleide like. Mange tvitret at de tente lys for de to døde, det å gjøre det får en egen tag: #ljusförtea. Å logge ut blir et uttrykk for sorg: “Tänder ett ljus för @just_tea och loggar ut en stund”. 

Følelsene man deler kan gjøre at man syns det å være i twitterstrømmen sin ligner det å være ikke-nettlige fellesskap. Twitter oppleves som et sosialt fellesskap som virker: «Det känns så fint att vi samlas och sörjer tillsammans. Twitter är vår minneslund för @just_tea».

Just_Teas død avsluttes for de fleste ved at bypresten inviterer til minnestund i kirken. De som ikke kunne komme, kunne sende e-post med tanker eller dikt til presten. Faren til det overlevende barnet begynte å blogge.

Nylig kom antologien «Döden i medierna. Våld, tröst och fascination» ut i Sverige. Den viser hvordan ulike medieformat håndterer døden og hvilken funksjon disse presentasjonene har i livene våre.

Redaktøren og medieforskeren Anja Hirdman refererer til sosiologen Zygmunt Bauman som mener at det nå for tiden fins to moderne livsstrategier som vi bruker til å håndterer kunnskapen om at vi mennesker er dødelige.

Den ene gjør at vi kjemper mot truende sykdommer og livsfarer. Den andre strategien er lengselen etter udødelighet. De som trøster seg med reinkarnasjon i ulike varianter. De som vil klatre opp på en topp for å kunne leve videre i det kollektive minnet vårt. Eller bare å komme på tv, kunne jeg tilføye: Det kan gjøre et passe snobbete mediehjerte mer medgjørlig overfor dem som leter etter udødeligheten med å briske seg med øyebryn og fakebrun hud på ulike medieplattformer: Bli sett, bli kjent, bli husket.

– Men framförallt ser Bauman denna längtan i våra försök att göra livet till en oändlig repetition av vanor och beteenden, där allting börjar om och om igen, vilket döljer det oundvikliga slutet.

Powered by Labrador CMS