– Er det á Mona?
Tore Huuse Øwre buser ut med spørsmålet. Overrumpler politibetjenten og kjenningen Mathis Briskerud, som har bedt ham vente litt med å gå nærmere. De holder på å klippe løs personen i ulykkesbilen. Politimannen, som sjøl nettopp har ankommet, ser spørrende på Glåmdalen-journalisten.
– Jeg veit ikke, svarer han ærlig.
Huuse Øwre zoomer inn på bilnummeret. Vil sjekke det mot kjøretøyregisteret.
17. januar begynte som en helt vanlig mandag morgen. Huuse Øwre, som en uke er innholdsredaktør på Kongsvinger og de tre neste journalist på Flisa-kontoret, hadde snakket med hovedredaksjonen på Skype og skulle av gårde for å dekke formannskapsmøtet i Åsnes kommune. Men ved nitida ringte nettvakta Per-Erik Stømner og fortalte at det hadde skjedd en ulykke på riksvei 20 ved Namnå. Han veit ikke mer.
Huuse Øwre tar veien om ulykkesstedet for å sjekke hva det er. Underveis blir han oppdatert av nettvakta. En stor lastebil har frontkollidert med en personbil. Luftambulanse er på vei. Det er trolig alvorlig. Journalisten får en uggen følelse. Gruer seg. Hjernen jobber på høygir i løpet av den ti-elleve kilometer lange turen. Han tenker på hva som vil møte ham? Hvordan det vil se ut? Er det noen han kjenner? Det er høye odds for det. Trailer mot personbil gir dårlig prognose. Han forbereder seg på det verste, en dødsulykke.
På samme bane
Kanskje med folk han kjenner.
Det har han smertefull erfaring med fra før. Lenger nord på riksvei 20, ved Våler, mistet fire lokale gutter livet i mai 2002 på vei hjem fra russefest i Elverum. Ytterligere en døde av skadene en måned seinere. De var alle fotballspillere. Glåmdalen-journalisten, som den gang var 27-årig kaptein på Flisas A-lag, hadde trent dem tidligere. Nå spilte han sammen med flere av dem. Seinest en fotballkamp kvelden før. Det siste han så til dem var at de dro videre til russefesten.
Grytidlig morgenen etter ringer kollega Britt- Ellen Nymoen og forteller det hadde vært en ulykke med en russebil. Hun frykter sønnen til venner var med. Hvem andre er med, tenker Huuse Øwre og innser at halve laget kan ha vært i den bilen. Han rykker ut til Våler, men blir stanset av politisperringer langt unna ulykkesstedet. Ingen vil svare på spørsmål og han klarer ikke finne ut hva som har skjedd. Det er ekstremt frustrerende. Etter hvert får de nyss om at det er den russebilen de tror det er.
Via telefon fra en bekjent får journalisten greie på hvem som er med. Og den grusomme beskjeden om at fire av gutta hans er døde. Tre er hardt skadd. Kolleger kommer til og avløser Huuse Øwre. I dagene etterpå skriver han ikke ett eneste ord. Men han var på jobb tidlig og seint. Deltar i diskusjoner om dekningen og har tett kontakt med pårørende, venner og fotballmiljøet. Hjemme hos den daværende ungkaren er det åpent hus for alle som trenger å prate. Det ble mange samlinger. Tragedien har rammet lokalsamfunnet med voldsom kraft.
Ulykken på Namnå har skjedd i en lang slak sving med åpne jorder på begge sider. Nordfra er det en liten bakke som gjør at Huuse Øwre ikke ser noe særlig før han er på toppen. Han har ruslet det siste stykket. Nå skimter han enden på en blå Toyota. Mona Trandum, sportslederen i avisa, har en sånn, tenker journalisten. Hun er en nær kollega han har kjent siden han begynte i avisa i 1994. Men han fortsetter å gjøre det han skal gjøre. Skaffe seg overblikk og ta bilder. Saken skal ut på nett og det gjelder å fotografere sånn at bilen ikke kan identifiseres. I Glåmdalen har man intet ønske om å være den som sjokkerer intetanende pårørende. Men når Briskerud kommer bort ligger spørsmålet klart på tunga: – Er det à Mona?
– Mona er død
Huuse Øwre rekker ikke å sjekke bilnummeret før politimannen kommer tilbake etter å ha orientert seg. Journalisten ser det på hele fyren. Han trenger egentlig ikke si noe.
– Nå snakker jeg til deg som Monas sjef. Det er á Mona, hun er død, sier Briskerud.
Journalisten har mest lyst til å slenge kamera fra seg, går noen runder rundt seg sjøl, men klarer etter hvert å samle tankene. Være jobbfokusert. Han må varsle. Og etter nyhetssaken på nett, hva da? I nettavisa skriver Glåmdalen som de normalt gjør. Det har vært en trafikkulykke, en er omkommet. Huuse Øwre kontakter nyhetsredaktør Geir Christiansen som varsler sjefredaktør Erling Brøndmo.
Mediehuset er rammet, og det gjelder å få gitt alle kollegene rask og korrekt informasjon. De tre fordeler jobben. Huuse Øwre ringer sine nærmeste kolleger på Flisa-kontoret. Og informerer to kolleger fra Østlendingen som er kommet til stedet, som også kjenner den omkomne.
Et ekstra hensyn er at Trandums 17-årige sønn Mattis frilanser for avisa. Nå er han på skolen, men de må være forsiktige med informasjon som sendes på e-post-systemet.
Vanlig nyhetssak
De får tak i alle personlig før offisiell informasjon går ut. Om ettermiddagen samles hele huset til allmøte. Prest og bedriftshelsetjeneste er til stede. Briskerud, som Huuse Øwre har bedt om å komme, gir politiets versjon. Mens journalisten sjøl forteller hva han har sett og hva trailersjåføren han pratet med sa om ulykken. Det kjennes godt å få lastet av seg opplevelsene. Dele tanker og frustrasjoner.
Men hvordan skal de dekke ulykken i papiravisa? De prøver å behandle det som en hvilken som helst annen ulykke. De har kontakt med familien gjennom dagen, reiser hjem til Trandums eksmann Morten og de to ungene Mattis og Mathilde. Han er tidligere journalist i Glåmdalen og en del av det tette miljøet. Navnet blir frigitt samme kveld. Dagen etter finner leserne en vanlig nyhetssak som beskriver hendelsen og hvem som mistet livet. I et sideintervju framhever sjefredaktøren at redaksjonen har mistet en god og dyktig kollega.
I dagene og ukene som følger deler kollegene ofte tanker og minner i uformelle former. Huuse Øwre synes takhøyden har vært bra. Folk har fått tid til å sørge på sin måte. Sjøl synes han det har fungert godt å prate med venner og kolleger. Det har vært god terapi.
God tid ved ulykker
Glåmdalen-journalisten har også delt sine erfaringer med «døden i nabolaget» under Nordiske Mediedager i mai. Der var også Ragnar Bøifot fra avisa Fremover. Han fortalte om en ulykke han dekket der den lokale brannsjefen omkom. En mann han kjente godt.
– Du har et profesjonelt filter, du må gjøre jobben. Men jeg måtte senke kamera og tørke en tåre.
Brannsjefen har en spesiell type bil, og Bøifot bestreber seg på å ta bilder til nettet der den ikke vises. Han tenker på datteren til den omkomne som bor i Oslo. Det gjør ikke leseren som sender et bilde som VG Nett publiserer etter 15 minutter. I ettertid ser Fremover-journalisten at teksten hans er helt fargeløs. Den er veldig faktabasert, han har vært enda mer påpasselig enn vanlig.
Bøifot har laget seg en metode nettopp fordi det alltid er risiko for at kjentfolk er rammet når han rykker ut på ulykker.
– Jeg tar meg god tid slik at jeg kan forberede meg. Det er en misforståelse at man må skynde seg. Det er 2000 år siden en død mann stakk fra åstedet, sier han.
Sosial støtte er viktigst
Medieforsker og journalist Liselotte Englund fra Media AB og Uppsala og Karlstads universitet sier forskning viser at det absolutt viktigste for folk som gjør tøffe jobber, er sosial støtte. At kolleger og venner viser interesse og omtanke gjennom uformelle samtaler. Først når det ikke hjelper, trenger man ty til profesjonell hjelp.
Vi snakker med Huuse Øwre fem måneder etter at Trandum omkom. Tenker han og de andre fortsatt mye på det som skjedde?
– Ja, det kommer drypp hele tida, og det er jo først når det er gått en stund at du føler på savnet. Den første tida er kroppen i beredskap for å kunne takle sjokket. Etter hvert blir alle de mellommenneskelige tingene synlige.
– Er det noe å lære av dette?
– Vi har gått gjennom rutinene våre. Hva gjør vi når ulykken rammer oss sjøl? Erling har laget en dag til dag plan. Det er alltids ting som kan gjøres bedre. Våre lister for varsling var for eksempel ikke helt komplette.
Samtidig har lokalavisa en viktig rolle i å bringe fakta på bordet når spekulasjoner og bygdeprat tar tak etter tragiske hendelse. Slik det også gjorde i dette tilfellet. Kunne det være selvmord, eller var det promille i bildet?
– Vi hadde gått ut med fakta om det var noe sånt. Men ingenting tyder på det. Dette er en ulykke de ikke har funnet årsaken til.
Har tillit
Det er ekstra tøft å være journalist når det er stor fare for at ulykken rammer folk du kjenner. Men samtidig nyter lokalavisas journalister fordelen av å ha tillit blant politi og redningsmannskaper ute på skadestedet, sier Huuse Øwre. De respekterer at journalistene har en jobb å gjøre og stoler på at de behandler informasjonen de får på en fornuftig måte.
– Det er viktig for å unngå å trå i baret. Jo mer informasjon vi har, jo større forutsetning for å ta nødvendige hensyn.
En interessant og gledelig lærdom han gjerne trekker fram, er den sterke medfølelsen som finnes i lokalsamfunnet, blant kolleger og i hver enkelt i slike situasjoner.
– Varmen og omsorgen som bor i folk har vært helt fantastisk. Vi som bedrift, og kolleger og venner går gjennom dette sammen på en god måte.
Men det aller viktigste for journalister som dekker ulykker er å være best mulig mentalt forberedt, understreker Huuse Øwre. At du tenker gjennom hva som kan møte deg. At nettredaksjonen gjør research og briefer underveis. Jo mer informasjon man har før man kommer til stedet, jo lettere er det i ettertid.
– Jeg er utrolig glad jeg var på jobb den dagen Mona ble drept. Det var sjokkerende og tragisk, men jeg visste at jeg skulle til en ulykke der en personbil hadde frontkollidert med en trailer. Jeg var forberedt. Når jeg varslet om dødsfallet etterpå, hørte jeg lufta gikk ut av kolleger som ante fred og ingen fare.
