Ulykkesveien: Tore Huuse Øwre er journalist og nyhetsredaktør i Glåmdalen. Han veit godt hvordan det er å dekke uykker der kjente er rammet. Langs riksvei 20 har han hatt tøffe opplevelser. Foto: Kathrine Geard
Ulykkesveien: Tore Huuse Øwre er journalist og nyhetsredaktør i Glåmdalen. Han veit godt hvordan det er å dekke uykker der kjente er rammet. Langs riksvei 20 har han hatt tøffe opplevelser. Foto: Kathrine Geard

Nær dø­den på jobb

Tore Huuse Øwre rykket til ulykke der kollega var omkommet.

Publisert Sist oppdatert

– Er det á Mona?

Tore Huuse Øwre bu­ser ut med spørs­må­let. Over­rump­ler po­li­ti­be­tjen­ten og kjen­nin­gen Ma­this Bris­ke­rud, som har bedt ham ven­te litt med å gå nær­me­re. De hol­der på å klip­pe løs per­so­nen i ulyk­kes­bi­len. Po­li­ti­man­nen, som sjøl nett­opp har an­kom­met, ser spør­ren­de på Glåm­da­len-jour­na­lis­ten.

– Jeg veit ikke, sva­rer han ær­lig.

Huuse Øwre zoom­er inn på bil­num­me­ret. Vil sjek­ke det mot kjø­re­tøy­re­gis­te­ret.

17. ja­nu­ar be­gyn­te som en helt van­lig man­dag mor­gen. Huuse Øwre, som en uke er innholdsredaktør på Kongs­vin­ger og de tre nes­te jour­na­list på Fli­sa-kon­to­ret, had­de snak­ket med ho­ved­re­dak­sjo­nen på Skype og skul­le av går­de for å dek­ke for­mann­skaps­mø­tet i Ås­nes kom­mu­ne. Men ved ni­ti­da ring­te nett­vak­ta Per-Erik Støm­ner og for­tal­te at det had­de skjedd en ulyk­ke på riks­vei 20 ved Nam­nå. Han veit ikke mer.

Huuse Øwre tar vei­en om ulyk­kes­ste­det for å sjek­ke hva det er. Un­der­veis blir han opp­da­tert av nett­vak­ta. En stor las­te­bil har front­kol­li­dert med en per­son­bil. Luft­am­bu­lan­se er på vei. Det er tro­lig al­vor­lig. Jour­na­lis­ten får en ug­gen fø­lel­se. Gruer seg. Hjer­nen job­ber på høy­gir i lø­pet av den ti-el­le­ve ki­lo­me­ter lan­ge tu­ren. Han ten­ker på hva som vil møte ham? Hvor­dan det vil se ut? Er det noen han kjen­ner? Det er høye odds for det. Trai­ler mot per­son­bil gir dår­lig pro­gno­se. Han for­be­re­der seg på det vers­te, en døds­ulyk­ke.

På sam­me bane

Kan­skje med folk han kjen­ner.

Det har han smer­te­full er­fa­ring med fra før. Len­ger nord på riks­vei 20, ved Vå­ler, mis­tet fire lo­ka­le gut­ter li­vet i mai 2002 på vei hjem fra rus­se­fest i El­ver­um. Yt­ter­li­ge­re en døde av ska­de­ne en må­ned sei­ne­re. De var alle fot­ball­spil­le­re. Glåm­da­len-jour­na­lis­ten, som den gang var 27-årig kap­tein på Fli­sas A-lag, had­de trent dem tid­li­ge­re. Nå spil­te han sam­men med fle­re av dem. Sei­nest en fot­ball­kamp kvel­den før. Det sis­te han så til dem var at de dro vi­de­re til rus­se­fes­ten.

Gry­tid­lig mor­ge­nen et­ter rin­ger kol­le­ga Britt- El­len Ny­moen og for­tel­ler det had­de vært en ulyk­ke med en rus­se­bil. Hun fryk­ter søn­nen til ven­ner var med. Hvem and­re er med, ten­ker Huuse Øwre og inn­ser at hal­ve la­get kan ha vært i den bi­len. Han ryk­ker ut til Vå­ler, men blir stan­set av po­li­ti­sper­rin­ger langt unna ulyk­kes­ste­det. In­gen vil sva­re på spørs­mål og han kla­rer ikke fin­ne ut hva som har skjedd. Det er eks­tremt frust­re­ren­de. Et­ter hvert får de nyss om at det er den rus­se­bi­len de tror det er.

Via te­le­fon fra en be­kjent får jour­na­lis­ten greie på hvem som er med. Og den gru­som­me be­skje­den om at fire av gut­ta hans er døde. Tre er hardt skadd. Kol­le­ger kom­mer til og av­lø­ser Huuse Øwre. I da­ge­ne et­ter­på skri­ver han ikke ett enes­te ord. Men han var på jobb tid­lig og seint. Del­tar i dis­ku­sjo­ner om dek­nin­gen og har tett kon­takt med på­rø­ren­de, ven­ner og fot­ball­mil­jø­et. Hjem­me hos den da­væ­ren­de ung­ka­ren er det åpent hus for alle som tren­ger å pra­te. Det ble man­ge sam­lin­ger. Tra­ge­di­en har ram­met lo­kal­sam­fun­net med vold­som kraft.

Ulyk­ken på Nam­nå har skjedd i en lang slak sving med åpne jor­der på beg­ge si­der. Nord­fra er det en li­ten bak­ke som gjør at Huuse Øwre ikke ser noe sær­lig før han er på top­pen. Han har rus­let det sis­te styk­ket. Nå skim­ter han en­den på en blå Toy­ota. Mona Trand­um, sports­le­de­ren i avi­sa, har en sånn, ten­ker jour­na­lis­ten. Hun er en nær kol­le­ga han har kjent si­den han be­gyn­te i avi­sa i 1994. Men han fort­set­ter å gjøre det han skal gjø­re. Skaf­fe seg over­blikk og ta bil­der. Sa­ken skal ut på nett og det gjel­der å fo­to­gra­fe­re sånn at bi­len ikke kan iden­ti­fi­se­res. I Glåm­da­len har man in­tet øns­ke om å være den som sjok­ke­rer in­tet­an­en­de på­rø­ren­de. Men når Bris­ke­rud kom­mer bort lig­ger spørs­må­let klart på tun­ga: – Er det à Mona?

– Mona er død

Huuse Øwre rek­ker ikke å sjek­ke bil­num­me­ret før po­li­ti­man­nen kom­mer til­ba­ke et­ter å ha ori­en­tert seg. Jour­na­lis­ten ser det på hele fy­ren. Han tren­ger egent­lig ikke si noe.

– Nå snak­ker jeg til deg som Mo­nas sjef. Det er á Mona, hun er død, sier Bris­ke­rud.

Jour­na­lis­ten har mest lyst til å slen­ge ka­me­ra fra seg, går noen run­der rundt seg sjøl, men kla­rer et­ter hvert å sam­le tan­ke­ne. Være jobb­fo­ku­sert. Han må vars­le. Og et­ter ny­hets­sa­ken på nett, hva da? I nett­avi­sa skri­ver Glåm­da­len som de nor­malt gjør. Det har vært en tra­fikk­ulyk­ke, en er om­kom­met. Huuse Øwre kon­tak­ter ny­hets­re­dak­tør Geir Chris­tian­sen som vars­ler sjef­re­dak­tør Er­ling Brønd­mo.

Me­die­hu­set er ram­met, og det gjel­der å få gitt alle kol­le­ge­ne rask og kor­rekt in­for­ma­sjon. De tre for­de­ler job­ben. Huuse Øwre rin­ger sine nær­mes­te kol­le­ger på Fli­sa-kon­to­ret. Og in­for­me­rer to kol­le­ger fra Øst­len­din­gen som er kom­met til ste­det, som også kjen­ner den om­kom­ne.

Et eks­tra hen­syn er at Trandums 17-årige sønn Mat­tis fri­lan­ser for avi­sa. Nå er han på sko­len, men de må være for­sik­ti­ge med in­for­ma­sjon som sen­des på e-post-sy­ste­met.

Van­lig ny­hets­sak

De får tak i alle per­son­lig før of­fi­si­ell in­for­ma­sjon går ut. Om et­ter­mid­da­gen sam­les hele hu­set til all­mø­te. Prest og be­drifts­hel­se­tje­nes­te er til ste­de. Bris­ke­rud, som Huuse Øwre har bedt om å kom­me, gir po­li­ti­ets ver­sjon. Mens jour­na­lis­ten sjøl for­tel­ler hva han har sett og hva trai­ler­sjå­fø­ren han pra­tet med sa om ulyk­ken. Det kjen­nes godt å få las­tet av seg opp­le­vel­se­ne. Dele tan­ker og frust­ra­sjo­ner.

Men hvor­dan skal de dek­ke ulyk­ken i pa­pir­avi­sa? De prø­ver å be­hand­le det som en hvil­ken som helst an­nen ulyk­ke. De har kon­takt med fa­mi­li­en gjen­nom da­gen, rei­ser hjem til Trandums eks­mann Mor­ten og de to un­ge­ne Mat­tis og Ma­thil­de. Han er tid­li­ge­re jour­na­list i Glåm­da­len og en del av det tet­te mil­jø­et. Nav­net blir fri­gitt sam­me kveld. Da­gen et­ter fin­ner le­ser­ne en van­lig ny­hets­sak som be­skri­ver hen­del­sen og hvem som mis­tet li­vet. I et si­de­in­ter­vju fram­he­ver sjef­re­dak­tø­ren at re­dak­sjo­nen har mis­tet en god og dyk­tig kol­le­ga.

I da­ge­ne og uke­ne som føl­ger de­ler kol­le­ge­ne ofte tan­ker og min­ner i ufor­mel­le for­mer. Huuse Øwre sy­nes tak­høy­den har vært bra. Folk har fått tid til å sør­ge på sin måte. Sjøl sy­nes han det har fun­gert godt å pra­te med ven­ner og kol­le­ger. Det har vært god te­ra­pi.

God tid ved ulyk­ker

Glåm­da­len-jour­na­lis­ten har også delt sine er­fa­rin­ger med «dø­den i na­bo­la­get» un­der Nor­dis­ke Mediedager i mai. Der var også Rag­nar Bøi­fot fra avi­sa Frem­over. Han for­tal­te om en ulyk­ke han dek­ket der den lo­ka­le brann­sje­fen om­kom. En mann han kjente godt.

– Du har et pro­fe­sjo­nelt fil­ter, du må gjø­re job­ben. Men jeg måt­te sen­ke ka­me­ra og tør­ke en tåre.

Brann­sje­fen har en spe­si­ell type bil, og Bøi­fot be­stre­ber seg på å ta bil­der til net­tet der den ikke vi­ses. Han ten­ker på dat­te­ren til den om­kom­ne som bor i Oslo. Det gjør ikke le­se­ren som sen­der et bil­de som VG Nett pub­li­se­rer et­ter 15 mi­nut­ter. I et­ter­tid ser Frem­over-jour­na­lis­ten at teks­ten hans er helt far­ge­løs. Den er vel­dig fak­ta­ba­sert, han har vært enda mer på­pas­se­lig enn van­lig.

Bøi­fot har la­get seg en me­to­de nett­opp for­di det all­tid er ri­si­ko for at kjent­folk er ram­met når han ryk­ker ut på ulyk­ker.

– Jeg tar meg god tid slik at jeg kan for­be­re­de meg. Det er en mis­for­stå­el­se at man må skyn­de seg. Det er 2000 år si­den en død mann stakk fra åste­det, sier han.

So­si­al støt­te er vik­tigst

Me­die­fors­ker og jour­na­list Li­se­lot­te Eng­lund fra Me­dia AB og Upp­sa­la og Karlstads uni­ver­si­tet sier forsk­ning vi­ser at det ab­so­lutt vik­tig­ste for folk som gjør tøf­fe job­ber, er so­si­al støt­te. At kol­le­ger og ven­ner vi­ser in­ter­es­se og om­tan­ke gjen­nom ufor­mel­le sam­ta­ler. Først når det ikke hjel­per, tren­ger man ty til pro­fe­sjo­nell hjelp.

 Vi snak­ker med Huuse Øwre fem må­ne­der et­ter at Trand­um om­kom. Ten­ker han og de and­re fort­satt mye på det som skjed­de?

– Ja, det kom­mer drypp hele tida, og det er jo først når det er gått en stund at du fø­ler på sav­net. Den før­s­te tida er krop­pen i be­red­skap for å kun­ne tak­le sjok­ket. Et­ter hvert blir alle de mel­lom­men­nes­ke­li­ge tin­ge­ne syn­li­ge.

– Er det noe å lære av det­te?

– Vi har gått gjen­nom ru­ti­ne­ne våre. Hva gjør vi når ulyk­ken ram­mer oss sjøl? Er­ling har la­get en dag til dag plan. Det er all­tids ting som kan gjø­res bed­re. Våre lis­ter for vars­ling var for eks­em­pel ikke helt kom­plet­te.

Samtidig har lo­kal­avi­sa en vik­tig rol­le i å brin­ge fak­ta på bor­det når spe­ku­la­sjo­ner og bygdeprat tar tak et­ter tra­gis­ke hen­del­se. Slik det også gjor­de i det­te til­fel­let. Kun­ne det være selv­mord, el­ler var det pro­mil­le i bil­det?

– Vi had­de gått ut med fak­ta om det var noe sånt. Men in­gen­ting ty­der på det. Det­te er en ulyk­ke de ikke har fun­net år­sa­ken til.

Har tillit

Det er eks­tra tøft å være jour­na­list når det er stor fare for at ulyk­ken ram­mer folk du kjen­ner. Men sam­ti­dig ny­ter lo­kal­avi­sas jour­na­lis­ter for­de­len av å ha til­lit blant po­li­ti og red­nings­mann­ska­per ute på ska­de­ste­det, sier Huuse Øwre. De re­spek­te­rer at jour­na­lis­te­ne har en jobb å gjø­re og sto­ler på at de be­hand­ler in­for­ma­sjo­nen de får på en for­nuf­tig måte.

– Det er vik­tig for å unn­gå å trå i ba­ret. Jo mer in­for­ma­sjon vi har, jo stør­re for­ut­set­ning for å ta nød­ven­di­ge hen­syn.

En in­ter­es­sant og gle­de­lig lær­dom han gjer­ne trek­ker fram, er den ster­ke med­fø­lel­sen som fin­nes i lo­kal­sam­fun­net, blant kol­le­ger og i hver en­kelt i sli­ke si­tua­sjo­ner.

– Var­men og om­sor­gen som bor i folk har vært helt fan­tas­tisk. Vi som be­drift, og kol­le­ger og ven­ner går gjen­nom det­te sam­men på en god måte.

Men det al­ler vik­tig­ste for jour­na­lis­ter som dek­ker ulyk­ker er å være best mu­lig men­talt for­be­redt, un­der­stre­ker Huuse Øwre. At du ten­ker gjen­nom hva som kan møte deg. At nett­re­dak­sjo­nen gjør re­search og briefer un­der­veis. Jo mer in­for­ma­sjon man har før man kom­mer til ste­det, jo let­te­re er det i et­ter­tid.

– Jeg er utro­lig glad jeg var på jobb den da­gen Mona ble drept. Det var sjok­ke­ren­de og tra­gisk, men jeg viss­te at jeg skul­le til en ulyk­ke der en per­son­bil had­de front­kol­li­dert med en trai­ler. Jeg var for­be­redt. Når jeg vars­let om døds­fal­let et­ter­på, hør­te jeg luf­ta gikk ut av kol­le­ger som ante fred og in­gen fare.

Powered by Labrador CMS