Debatt:
Frilansjournalist Marte Indiane Laache Stakkestad på jobb.
Foto: Privat
Det har vært regelrett skummelt å være frilansjournalist den siste tida
«Lurer på om jeg er en usolidarisk dust som fortsatt gjennomfører intervjuer…?»
Jeg pleide å tro at den merkeligste følelsen jeg ville ha i min yrkeskarriere var da jeg måtte reise direkte fra å dekke minnemarkeringa etter 22. juli til sommertog-folkefesten i 2017.
Der tok jeg helt feil. Situasjonen vi er i nå har slått førstnevnte ned i støvla. Det har vært regelrett skummelt å være frilansjournalist den siste tida.
Det er flere grunner til at den har vært, og fortsatt er skummel. For mitt vedkommende begynte det hele med en kort periode i hjemmekarantene. Den gang kunne smitte fortsatt spores, og da prøven til den potensielle smittekilden var negativ var det også helt trygt å gå tilbake til normalen. Da jeg fortsatt venta på prøveresultatet, var min største bekymring at jeg hadde smitta noen. Jeg hadde tross alt vært på jobb i dagene før karantene ble igangsatt. En jobb som gjerne innebærer tett kontakt med andre mennesker.
Noen dager seinere hadde jeg gjort en intervjuavtale med en kilde i hovedstaden. Jeg var litt usikker på om jeg burde avlyse, men konkluderte med at verden ikke kunne stoppe helt opp.
Eller for å sitere meg sjøl direkte: « Lurer på om jeg er en usolidarisk dust som fortsatt gjennomfører intervjuer….?»
Verden kunne som sagt ikke stoppe helt opp. Dermed ble forholdsregler tatt og intervju gjennomført. Ting skjer, og ting skjer fort. I løpet av de neste timene eskalerte situasjonen, og jeg beslutta å legge majoriteten av min frilansvirksomhet på is. Dermed ble mange prosjekter og saker utsatt på ubestemt tid. Ikke så lenge etter dette kom de nye retningslinjene fra stat og kommune, noe som betydde at det meste uansett ble lagt på is.
Det finnes imidlertid noen unntak, og jeg reiste ut på en liten nyhetsjobb. Før jeg sa ja til oppdraget kjente jeg på et sjølpålagt ansvar for å være sikker på at jeg er frisk. Den fysiske kontakten mellom meg og kildene ville være svært begrensa. Antibac var med, men frykten for at jeg kunne bidra på en negativ måte lå og gnagde i bakhodet. Det å skrive om koronasmitte er uansett ikke verdens enkleste oppgave. Jeg føler på et stort ansvar for å få fram alvoret i situasjonen, samtidig som jeg ikke ønsker å bidra til unødvendig redsel i befolkningen.
Koronaviruset vil påvirke alle nordmenn. Det er ingen hemmelighet, men en gruppe som er svært utsatt i situasjoner som dette er frilanserne. De selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonforetak. Vi følger på godt og vondt ikke de samme ordningene i arbeidslivet som majoriteten av befolkningen.
Det betyr at sikkerhetsnettet ikke alltid er det beste. Mange av oppdragene man vanligvis ville hatt utgår. Min situasjon er spesiell. Jeg pleier å si at jeg på mange måter er et produkt av velferdsstaten, og selv om dette også vil få konsekvenser for meg personlig burde jeg nok sitte særdeles stille i den båten. Det er allikevel skummelt å ikke kunne si noe om egen inntekt i tida som kommer.
Jeg håper virkelig at de som jobber med å få på plass økonomiske støtteordninger husker frilanserne, og bidrar til å gjøre alt litt enklere å takle.
