Venstresidens historie – ikke så interessant for NRK?

Se tilsvar fra NRK nederst i saken.

Vel, NRK ringte, og jeg stilte. Mer spesifikt: Jeg var i Oslo med forlaget for å lansere boken Revolusjonens barn. Politiske utopiers makt i Norge: Venstresiden mellom demokrati og diktatur 1911-2018. Til å være hva det faktisk er – et akademisk verk skrevet av fire faghistorikere – hadde selve lanseringen gått over all forventning. Bokhandlerne kjøpte inn. DN Magasinet kom med en god anmeldelse, snart fulgt av en glitrende hos Minerva og en aldeles overstrømmende hos Resett, som mente at et moderne mesterverk nå lå klar for leserne.

DN, Minerva og Resett, sier du? Ja, og ta gjerne med Document også, som både lagde fest og publiserte artikler på løpende bånd. Så er vel dette et bestillingsverk til glede for ytre høyre?

Slett ikke. Det er noe såpass sjeldent som et uavhengig internasjonalt samarbeid mellom tre historieprofessorer – Torgrim Titlestad fra Norge, Stéphane Courtois fra Frankrike og Antonio Elorza fra Spania – som alle kjenner venstresiden innenfra. Og så altså undertegnede historiker, som gjennom tiårene har vaklet sånn omtrent mellom høyresiden i Venstre og venstresiden i Høyre.

Men selv om gratis leseeksemplarer er sendt til medier i alle kulører, har det altså vært helt stille i den gode gamle presse. (Unntaket er Mímir Kristjánsson i Klassekampen, avtroppende politisk redaktør og påtroppende bystyremedlem for Rødt, som har levert et partsinnlegg lett kamuflert som bokomtale.)

Men så altså, plutselig: NRK ringer! Ekko, intet mindre. Jeg sjekker hvem intervjueren er. Han ja! En av journalismens veteraner, med bakgrunn i AKP(m-l) og Klassekampen. En som har skrevet en biografi om Tron Øgrim som ifølge Prosa «legger vekt på å forsvare Øgrim og forklare hvorfor AKP(m-l) var et nødvendig politisk prosjekt». Greit, da har vi åpenbart en felles interesse for stoffet!

Skjønt, vår bok er om mye mer enn akkurat dette rare lille partiet AKP(m-l). Vi har trukket den røde tråden fra den franske revolusjonen via den russiske til det norske Arbeiderpartiet, den kollektive arbeiderbevegelsen i mellomkrigstiden, kommunistpartiet, Mot Dag-bevegelsen, Sosialistisk Folkeparti, SUF(m-l), AKP(m-l), SV, RV og Rødt.

Vi har tatt for oss brudd og samarbeid innenfor arbeiderklassen, fremmede makters påvirkning, totalitære drag og demokratisering, kommunismens endelikt etter den kalde krigen, venstresidens lefling med islamismen og mangelen på dialog som oppstår når krenkelsen begrenser språket. Vi har skrevet om hvordan totalitære bevegelser som fascisme, kommunisme og islamisme ikke er totale motsetninger, men ideologiske søskenbarn.

Alt dette har imidlertid ikke NRKs journalist lest. Men han så at boken «handlet om AKP(m-l)», og tenkte da at det var bedre å ta saken enn å bli konfrontert med at man ikke gjorde det. Jo da, han sa faktisk det! Så nå sitter jeg i tre kvarter og blir intervjuet. Mest om AKP(m-l), men vi sneier da innom mye annet også.

Sant å si er det en riktig interessant prat. Journalisten yter motstand. Det er bra, synes jeg, som er stolt over å representere fire akademikere som har jobbet sammen om noe vi mener er viktig og relevant akkurat nå, slik god historie skal være. Vi skal trekke frem, belyse, gi et grunnlag for å tenke videre, tenke selv.

Jeg er ikke der for å vinne en diskusjon, så det er helt greit om ikke alle svarene mine treffer innertier. Og klart det hadde hjulpet om journalisten hadde lest boken først. Men vi fikk vi sagt ganske mye vettugt også! Redigering må til, selvsagt. Tenk så hva noen lydklipp fra NRKs rikholdige arkiv kan gjøre i tillegg: stikkord «væpna revvolusjon», «arbeiderklassens diktatur», «sauer er ålreite dyr»… Dette blir bra!

Nei, det blir det ikke. For dagene og ukene går, og det blir faktisk ingen ting. Derfor purrer forlaget på Ekkos redaksjon. Og i dag får de til svar at:

Jeg beklager at jeg ikke har meldt tilbake, men jeg kommer ikke til å lage en sak med utgangspunkt i det intervjuet. (…) Historiske klipp med ml-bevegelsen er begrenset moro. Det blir altfor mye som må forklares for lytterne. Så derfor droppet vi det. Men hils Frode – vi hadde som sagt en interessant prat.

Da er det et akademisk «hva faen?» unnslipper min munn. For vel er ikke en dag i en skarve kulturarbeiders liv mye verdt. Og noen tusenlapper i ombookede fly og andre kostnader får forlaget dekke. Men hva slags naut er det Ekko tar sine lyttere for, om de ikke kan presenteres for et kritisk program om den norske venstresiden som de kan forstå?

Mer generelt: Jeg har alltid smilt litt av mine bekjente på høyresiden, disse som sier at de ikke slipper til i de tradisjonelle mediene. «Du har ytringsfrihet, men ingen har lytteplikt», har jeg tenkt, mens jeg selv har utgitt bøker om mye forskjellig og fått god dekning – også i NRK.

Helt til jeg var med på å skrive kritisk om venstresiden. Da ble det stille.

PS:

Denne kronikken ble først sendt til NRK Ytring. Der kunne de dessverre ikke finne plass til den på nettsiden sin. Begrunnelsen var at kritikken av NRK ville bli for smal for NRKs brede publikum. Folk flest er som kjent ikke opptatt av om NRK har en politisk slagside.

Tilsvar:

Ekko-redaksjonen gjør hele tiden redaksjonelle valg når det kommer til publisering. Vi kan forstå at Frode Fanebust er skuffet over at dette aldri ble en ferdig reportasje, men et gjennomført intervju garanterer ikke at materialet publiseres. I dette tilfellet ga intervjuet med Fanebust ikke det vi hadde ønsket og Ekkos vaktsjef avgjorde at vi ikke skulle jobbe videre med saken. Dette ble formidlet til Frode Fanebust i etterkant, via hans forlag.

Siril Heyerdahl, redaksjonssjef Dokumentar- og samfunnsavdelingen, NRK