Debatt:

«Mitt anliggende er å forsøksvis forklare forskjellen mellom 'svingdørfolka', og vi som mener vi jobber med mer verdibasert kommunikasjon», skriver Frode Pedersen.
«Mitt anliggende er å forsøksvis forklare forskjellen mellom 'svingdørfolka', og vi som mener vi jobber med mer verdibasert kommunikasjon», skriver Frode Pedersen.

Oss – og «svingdørfolka»

Forskjellen på dem som jobber med kommunikasjon og informasjon - og lobbyistene.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Jeg har cirka 30 år bak meg i norske medier, over 20 av dem i Aftenposten. Jeg har vært lærer og foredragsholder i journalistikk, vunnet kåringer og priser, og er stolt av hver dag på jobben. Også de siste 10 årene, hvor jeg har vært både redaktør, informasjonssjef og kommunikasjonssjef i Redningsselskapet. En fantastisk organisasjon som speiler Norge på alle måter. Folk, politikk, land og sjø, faste ansatte og frivillige. En skute som folk stoler på, og som tilfører samfunnet verdi i kraft av sin tilstedeværelse og virke. Nok om det!

Nå er vi midt i en debatt hvor begrepene sauses litt sammen, og som gjør at jeg løfter av røret for å si: HALLO!

PR-bransje, politiske lobbyister, influensere, «svingdørfolka». Full begrepsforvirring vil være en mild karakteristikk av medienes bruk, eller misbruk, av kommunikasjonsrollen i denne sammenheng. Jeg skjønner at folk reagerer når noen misbruker troverdigheten knyttet til det å få velgernes tillit i ene øyeblikket, for så å selge den innsikten og fortroligheten de får gjennom verv eller jobb.

Det var da voldsomt så naivt, vil sikkert noen si til dette. Vi lever da av det vi låner fra andre og erfarer i arbeidslivet. Men for meg handler dette om to helt forskjellige «skoler».

Mitt anliggende er å forsøksvis forklare forskjellen mellom «svingdørfolka», og vi som mener vi jobber med mer verdibasert kommunikasjon. Da tenker jeg på de mange hundre, ja kanskje tusen, informasjons- og kommunikasjonsarbeidere som jobber etter de samme prinsippene som vi lærte da vi utdannet oss i faget journalistikk. Ikke hemmelighold og skjulte agendaer, men med prinsipper som åpenhet, troverdighet og tilgjengelighet som viktige verdier.

Mitt anliggende er å forsøksvis forklare forskjellen mellom «svingdørfolka», og vi som mener vi jobber med mer verdibasert kommunikasjon.

Jeg fortalte innledningsvis hvor jeg jobber. Ved å leve disse tre forholdsvis selvfølgelige verdiene, åpenhet, troverdighet og tilgjengelighet, har vi skapt en trygghet for det å snakke om jobben, tørre å være stemmen som løfter av røret når journalister ringer – være kilde, bidra til historier og en åpen samfunnsdebatt. Ha trygghet nok til å stå i blåsten og representere en åpenhetskultur.

Ja, det forutsetter at du har ledere som også ser verdien i en slik kultur. Det har vi i Redningsselskapet. Det handler mye om å føle at man har tillit. Uavhengig om du sitter på en redningsskøyte i Mehamn eller Mandal, eller på hovedkontoret på Lysaker. Uavhengig av om du er frivillig eller fast ansatt.

Har vi noe å skjule? Nei!

Ingen kommentar? Det svarer vi aldri!

Jeg er stolt av jobben jeg gjør for Redningsselskapet. Jeg føler at jeg har ivaretatt min integritet basert på de samme verdiene som jeg hadde som fotograf og journalist i dagspressen. Jeg føler kanskje at ved å kombinere disse to fagene, kan jeg mer, vet jeg mer, og er blitt mer spisset i dialog og budskap. Ikke uvanlige mantraer for journalister og deskfolk.

Jeg vil gå så langt som å si at alle journalister burde hatt, som ledd i utdanningen sin, en arbeidsøkt i en bedrift eller organisasjon som kommunikasjonsrådgiver. Nevner i forbifarten at RS-Magasinet er medlem i Fagpressen, og at vi redigerer som best vi kan ut fra Redaktørplakatens retningslinjer. Det er mitt ansvar, og derfor har jeg også tittelen ansvarlig redaktør.

At Norsk Journalistlag vurderer å åpne sin dør for sammenlignbare yrkesgrupper, er interessant ut fra flere grunner. Det vil være med å skape en bedre og større faglig plattform. En trygghet for at vi opprettholder skillet mellom PR-bransjens «svingdørfolk», og oss som jobber med kommunikasjonsfaget forankret i journalistikken.

Og sist men ikke minst, journalister kan få avlivet en del myter om «the dark side», og kanskje lære litt av de gode verdiene som kommunikasjonsfaget faktisk representerer.

At Norsk Journalistlag vurderer å åpne sin dør for sammenlignbare yrkesgrupper, er interessant ut fra flere grunner.

Å dra inn lønn, penger, makt eller mektige og rike oppdragsgivere i denne debatten, synes jeg blir alt for opplagt. Vi er alle mennesker og drevet av forskjellige drifter. Dette handler mer om hatter, etikk og god gammeldags arbeidsmoral. Det handler om å være ryddige! For vi skal ikke bare stole på oss selv, vi er avhengige av andres tillit.

Vi må gjenskape skillet mellom det å jobbe med kommunikasjon og informasjon, og det å bli sauset sammen med «svingdørfolka» og lobbyistene. Tillit er kommunikasjonsrådgiverens viktigste verktøy. Mister vi den, mister vi stemmen vår.

Powered by Labrador CMS