Når VG retter søkelyset mot egen journalistikk

• Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

VG er flinke til veldig mye. Mediekritikk har imidlertid ikke vært et område hvor avisen har briljert. Det finnes noen unntak, men det er i hovedsak journalistikk om tv-programmer hvor kjente fjes er involvert. Jo færre kjendiser, desto lavere interesse i Norges største mediehus.

Denne helga kunne vi oppleve noe helt annet. Kritisk journalistikk om journalistikk - og journalistikk som også inneholdt et kritisk blikk på VGs egen dekning.

Artikkelen det er snakk om var denne: Kjendismanageren og mediene. Et nytt kapittel i VGs undersøkende serie om kjendismanager Erland Bakke.

Her kommer det fram at Bakke ved flere anledninger skal ha uttalt at han har klart å stoppe negative artikler om sine klienter.

Nå er det ikke nødvendigvis galt at en manager forsøker å påvirke hvordan hans klienter blir omtalt. Det vil ofte være en del av jobbinstruksen. Utfordringene oppstår hvis enkelte journalister for lett lar seg styre, kanskje også bruke. VGs artikkel om Bakke trekker fram eldre VG-artikler som ligger i et grenseland.

Et eksempel på journalistikk som burde fått noen flere kontrollspørsmål før og etter publisering, er VGs dekning av et angivelig søksmål mot Nettavisen, hvor VG ser ut til å ha blitt brukt til å legge press på nettopp Nettavisen. Et søksmål som forduftet da fristen for forlik gikk ut.

VGs sjefredaktør, Gard Steiro, innrømmer at tittelen er upresis og at saken burde ha blitt fulgt opp.

Helgas artikkel nevner to tidligere VG-journalister med tette bånd til Bakke. Relasjoner som ikke nødvendigvis har påvirket VGs journalistikk, men det skapes en tvil. Tvil som et mediehus på VGs størrelse burde klare å unngå.

At man reiser denne typen spørsmål og problemstillinger internt, er vanlig i de fleste redaksjoner. Men at spørsmålene stilles så tydelig i en VG-artikkel, er noe nytt.

Selv har jeg lenge savnet mer mediekritikk i våre største medier. Her kan New York Times og The Guardian være internasjonale ledestjerner. Så langt har det blitt med ønsket og kun sporadiske innslag.

Da den såkalte Giske-/Bar Vulkan-/Sofie-saken eksploderte (kjært barn har mange navn) var det naturlig at VG ikke selv avslørte at VG hadde dummet seg ut. Men da saken først var ute, mente jeg at VG burde ha satt sine beste og mest kritiske journalister på saken.

Jeg har snakket med flere i VG om dette. De er alle uenige med meg. Jeg er fremdeles ganske overbevist om at jeg har rett. I stedet valgte VG å lage en rapport om hendelsen. Som de deretter publiserte. En rapport som ga et godt innblikk i hva som hadde gått galt. Men for VG ble resultatet at rapportpubliseringen også ble felt på to punkter av Pressens Faglige Utvalg. Særlig lenger ned i den presseetiske gjørma var det ikke mulig å trampe i den saken.

Generelt er vi journalister flinkere til å lage journalistikk enn rapporter. Jeg heier derfor på journalistikk som metode for å avsløre og forklare. Også om egne redaksjonelle valg og feil.

Journalistene som omtales i VGs siste artikkel jobber nå andre steder. De er også anonymisert. Hadde de tre journalistene som står bak kjendismanager-serien valgt å skrive om dette hvis de risikerte å møte de samme menneskene ved kaffeautomaten? Jeg vet ikke, men jeg håper svaret er ja. Og hvis VG går foran, vil forhåpentlig andre følge etter.

Så kan man spørre: Kunne VG vært litt tøffere i klypa i sin omtale? Kanskje. Var det riktig å anonymisere? Usikker. Men det er likevel en start.

Kjendismanageren er for øvrig med og kjemper om Skup-prisen. Utgangspunktet for VGs søkelys var trakassering og ikke mediekritikk, men hvis de tre VG-journalistene Maria Støre, Eiliv Frich Fyldal, Markus Tobiassen blir bedt om å komme opp på scenen i Tønsberg 3. april, føler jeg likevel at det også er en liten seier for oss som lager journalistikk om journalistikk.

Kommentar:

Mediekritikk? Den jobben overlater vi til kommunikasjonsfolk