– Min opplevelse er at historie ofte fortelles på en nokså kjedelig måte, sier Niels Christian Geelmuyden.
– Min opplevelse er at historie ofte fortelles på en nokså kjedelig måte, sier Niels Christian Geelmuyden.

Han har 600 portrettintervjuer bak seg. Nå har Niels Christian Geelmuyden intervjuet de døde

Grundig research bak fiktive intervjuer.

Publisert Sist oppdatert

Journalist og forfatter Niels Christian Geelmuyden er aktuell med boken «Når de døde våkner». I boken bringer han historiske personer tilbake til livet gjennom fiktive portrettintervjuer.

Målet med boken er å vise at det befant seg levende personer med sammensatte viljer og dragninger i sentrum av historiske begivenheter og kjente skaperverk.

– Det har vært en gammel drøm å skrive disse intervjuene. I starten var det bare på spøk. På 1980-tallet skrev jeg nettopp oppdiktede intervjuer med Jesus, djevelen og Nietzsche. Men det var bare tull og ting jeg fant på. Slik er det ikke denne gangen –i denne boken er alt kildebelagt, sier Geelmuyden til Journalisten.

Henrik Ibsen, Amalie Skram, Knut Hamsun, Vidkun Quisling, Edvard Grieg, Edvard Munch, Astrid Lingren og Jens Bjørneboe er noen av personlighetene som «intervjues» i boken.

Geelmuyden har aldri truffet noen av dem. Flere av dem døde før han selv ble født.

Brev og dagbøker

Det første oppdraget som portrettør av døde fikk Geelmuyden av Nationaltheatret på tidlig 1990-tall. Han ble oppfordret til å skrive et portrettintervju med Ibsen da teateret satte opp stykket «En folkefiende».

– Oppdraget ga mersmak. Etter det fortsatte jeg, og jeg skrev intervjuer med Munch, Grieg og Hamsun, sier han.

Intervjuene er skrevet på basis av taler, dagboknotater, artikler, brev, biografier og radio- og fjernsyninnslag. Til sammen har Geelmuyden lest rundt 15.000 sider kildemateriale.

– Jeg har hatt denne lidenskapen i flere år og er en storsamler av biografier. Men jeg har likevel vært storkunde på biblioteket der jeg har hentet metervis av biografier. Jeg klarte å miste kaffekoppen over flere biografier av Amalie Skram. Da fikk jeg naturligvis erstatningskrav, sier Geelmuyden lattermildt.

Niels Geelmuyden er kanskje særlig kjent for portrettintervjuer, men har også skrevet sakprosabøker.
Niels Geelmuyden er kanskje særlig kjent for portrettintervjuer, men har også skrevet sakprosabøker.

Det som kanskje bidrar mest til detaljene i de fiktive intervjuene, var informasjonen Geelmuyden hentet fra dagbøkene og personlige brev.

– Folk er som oftest mer fortrolige og ærlige i dagbøker og brev enn de er i møte med journalister. Det å få tilgang til så fortrolig informasjon, gir en åpenhet som ofte ikke tilkommer levende mennesker. De har ofte en fasade, sier Geelmuyden.

I den selvbiografiske skissen «Min første suksess» forteller Grieg blant annet at han ikke likte å gå på skolen og fant på alle mulige måter å komme seg unna. Han stilte seg for eksempel under takrenner på vei til skolen for å bli så gjennomvåt at han straks ble sendt hjem.

– Jeg tviler på at dette er noe Grieg ville fortalt til en journalist. Det har vært en veldig styrke under arbeidet å ha tilgang til brev, notater og dagbøker, sier Geelmuyden.

Kjedelige historiebøker

I boken er det en rekke opplysninger og detaljer som vil være nye for mange. Camilla Collett ble mobbet og led av spiseforstyrrelser i tenårene. Broren hennes, Henrik Wergeland, havnet i slagsmål når han var full, av og til også med politiet. Eidsvollsmennene drakk i snitt 49 liter vin og brennevin per person i løpet av de seks ukene i 1814.

– Min opplevelse er at historie ofte fortelles på en nokså kjedelig måte. Jeg husker for eksempel som skoleelev at selv Ibsen var en ganske kjedelig og død mann.

Det var for eksempel ingen som fortalte skoleeleven Geelmuyden at Grieg gikk med en frosk av leire i lommen som han gikk og klemte på når han var nervøs. Som mange andre musikere hadde Grieg sceneskrekk og prestasjonsangst.

– Det tilføyer i mine øyne talende liv til historien om ham, sier forfatteren.

«Sprøite fuld» Ibsen i jula

I boken skildrer Geelmuyden seg selv i fiktive møter med de historiske personene. Boken er skrevet på en måte som skal gi leseren inntrykk av at forfatteren faktisk møtte og intervjuet menneskene.

Den historiske sammenhengen er viktig, og tid og sted for intervjuene er derfor valgt på spesifikke datoer. Noen av møtene skjer tidlig i livene deres, men de fleste skjer i midten eller mot slutten av livene deres for å kunne inkorporere så mye informasjon som mulig.

– Jeg velger å intervjue Ibsen på julaften på den Skandinaviske klubben i Roma i 1865. Det var faktisk der han feiret julen med familien sin det året.

Det var også den julen at Ibsen møtte Grieg for første gang.

– Man får, som Oscar Wilde påpekte, ikke en ny anledning til å gjøre et dårlig førsteinntrykk. Ibsen skal ha blitt «sprøite fuld», ifølge Griegs dagbok.

Av Gyldendal forlag, som er utgiver av boken, fikk Geelmuyden tips om å ikke bare ha med de store heltene, men å gjerne ha med en kjeltring også. Da oppstod ideen om å intervjue Fridtjof Nansen og Vidkun Quisling samtidig. Møtet foregår på en dampbåt i Det kaspiske hav sommeren 1925.

– Det er få som vet at de to faktisk samarbeidet om å bekjempe hungersnøden i Ukraina og Russland.

Gjengir personene ordrett

I løpet av sin karriere har Geelmuyden skrevet over 600 portrettintervjuer med levende mennesker. Han definerer et portrettintervju som et menneske sett og skildret gjennom et annet menneskes temperament. Det er fortsatt intervjueren som velger hvilke trekk, uttalelser og beskrivelser som skal fremheves, mener han. Det samme har han gjort i portrettintervjuene med de døde. Likevel har Geelmuyden prøvd å gjengi personene så ordrett som mulig, sier han.

– Noen svar er muntliggjort og modernisert litt, men uten at meningsinnholdet har blitt endret.

Det er selvfølgelig stor forskjell på å portrettintervjue levende og døde. I møte med levende får man svar på spørsmål som stilles. I møte med de døde byr det seg ikke annen løsning enn å lage spørsmål til svar som vedkommende formulerte i levende live. Og så har ingen av de døde portrettobjektene krevd å lese gjennom og justere teksten før publisering.

Om han faktisk kunne møtt én av de historiske i boken til et portrettintervju, ville Geelmuyden helst møtt Edvard Munch.

– Det jeg liker med Munch er at han var helt i sin egen verden. Noen av mine beste og mest levende portrettintervjuer har alltid vært med billedkunstnere. Aner ikke hva det kommer av. Kanskje er jeg mer maler selv enn jeg er klar over, avslutter han.

Powered by Labrador CMS