MORGENRUTINEN:

Det rareste Ivar Kvistum har opplevd på jobb: – Jeg satt en gang midt på natten i en hotellobby og intervjuet en hotelldirektør om hvordan han opplevde å se hotellet sitt brenne. Mens hotellet brant noen etasjer over oss.
Det rareste Ivar Kvistum har opplevd på jobb: – Jeg satt en gang midt på natten i en hotellobby og intervjuet en hotelldirektør om hvordan han opplevde å se hotellet sitt brenne. Mens hotellet brant noen etasjer over oss.

Ivar Kvistum begynner å tenke på jobb før han våkner. Han tror ikke det er sunt

Redaktøren i Handikapnytt er nisjefetisjist.

Publisert Sist oppdatert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Ivar Kvistum er ansvarlig redaktør i Handikapnytt.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe! Te er noe kommunikasjonsfolk drikker.

– Hva har du på nattbordet?

– Mobiltelefon. Briller. Lampe. Og et par bøker jeg aldri kommer i gang med.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Dessverre før jeg våkner. Det hender jeg har mareritt om jobben. De handler om veldig viktige ting jeg har glemt, eller om frister jeg ikke rekker fordi jeg sitter fast i noe. Så slår jeg øynene opp, sjekker e-post, analytics, sosiale medier og the usual suspects blant nettavisene. Det er jo ikke sunt. Dagsavisen og Vårt Land på papir til frokost. Jeg er Mentor Mediers beste kunde.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Svensk vaksine VIRKER! Gratis til alle i hele verden! – Vi bjudar på, skrattar Tegnell»

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Lær deg et felt så godt at du kan koble sammen biter av informasjon i hodet og se sammenhenger. Og bruk så mye tid du kan med dine egne lesere.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Hvor skal jeg begynne? Som guttunge begynte jeg å frilanse i Oppland Arbeiderblad på Gjøvik. En viktig jobb var å snekre sammen den daglige spalten «Byen og distriktet». Jeg kjørte på kryss og tvers på Toten for å finne bildeglimt og notiser. Omtrent på denne tiden begynte bøndene å pakke inn halm i hvit plast. Jeg tok et bilde av noen slike ute på et jorde og lagde et tittelpoeng av det retoriske spørsmålet: Verdens største marshmallows? Saken inneholdt ikke stort mer enn det.

– Ellers gikk det jo sport i å bli sitert i Reiseradioens agurknyheter den gangen. Det krevde noen ganger bevisst og kalkulert underprestering for å nå opp i konkurransen. Omtrent som BAdesKen i dag.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Akkurat nå tror jeg at jeg ville valgt Joshua Wong, 24-åringen som allerede har mange år bak seg som en ledende demokratiforkjemper i Hongkong. Den dagen han blir Kinas første folkevalgte president, skal jeg sitte på gamlehjemmet og skryte av at jeg intervjuet ham da han var ung og ble nektet å stille til lokalvalg i hjembyen.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg er ganske god til å skjønne hva folk prøver å si. Det hjelper meg med å bygge tillit.

Redaktør Kvistum i klassisk positur ute på jobb.
Redaktør Kvistum i klassisk positur ute på jobb.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Rareste: Jeg satt en gang midt på natten i en hotellobby og intervjuet en hotelldirektør om hvordan han opplevde å se hotellet sitt brenne. Mens hotellet brant noen etasjer over oss. Av en eller annen grunn ble vi jagd ut av brannvesenet.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Jeg er en nisjefetisjist og er veldig fascinert av journalistiske gründere som klarer å skape mye ut av små ressurser. I Fagpressen har vi mange slike, og jeg synes Kjetil Kolsruds Rett24.no er et veldig godt eksempel. Å se på det han har fått til med bare nevene, utholdenhet og dyktighet, inspirerer meg til å stå på videre i min egen enmannsredaksjon.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Økonomien, din dumming. For mediebransjen handler det om å få orden på forretningsmodellen slik at det blir penger i kvalitetsjournalistikk igjen. For Handikapnytt handler det om at utgiverorganisasjonen min sliter med en alvorlig inntektssvikt.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Jeg skulle gjerne sett at mediehusene slutter å gå i forsvar hver gang de blir kritisert. Standardsvaret, som liksom er uangripelig i all sin arroganse, er at «vi har gjort en grundig journalistisk vurdering». Men ofte gjør det saken bare verre: Du har brukt ditt beste skjønn og vurdert saken grundig, men fortsatt ender du med å ta en fryktelig dårlig beslutning.

– Det er dessuten helt umulig for utenforstående å etterprøve hva en «journalstisk vurdering» er. Mange ganger vet jeg det ikke engang selv. Kritisk journalistikk må i større grad bli selvkritisk journalistikk. Hvorfor vurderer vi som vi gjør? Hva styrer våre valg?

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg har kontor på Galleri Oslo, det undervurderte praktbygget som gjør et solid forsøk på å renvaske navnet sitt ved å stille ut vinnerne fra Årets bilde i fellesarealene. Pressefoto presentert i noe så sjelden som storformat på veggen. Jeg går forbi hver dag, og det er interessant hvordan fotografiene vokser og fester seg når jeg ser dem på den måten.

Mye fint på veggen, men jeg har lyst til å trekke fram Adresseavisens Kim Nygård som har dokumentert protestene mot vindkraftutbygging på Fosen. Bildene er utfordrende fordi jeg liker å se på meg selv som tilhenger av vindkraft. Disse fotografiene skaper slitsomme motforestillinger i meg.

– Når logger du av for kvelden?

– Rett før jeg begynner å drømme om jobben. Det er jo ikke sunt.