Debatt:

«Gaulin går etter pianisten. Det er tarvelig og ynkelig», skriver Hans Rustad. Foto: Håkon Mosvold / NTB scanpix
«Gaulin går etter pianisten. Det er tarvelig og ynkelig», skriver Hans Rustad. Foto: Håkon Mosvold / NTB scanpix

Hvorfor slapp Document inn i redaktørforeningen?

Published   Updated

Grete Gaulin mener det har skjedd en glipp. Documents redaktør skulle aldri sluppet inn i Norsk Redaktørforening. Som bevis bruker hun en artikkel av Kent Andersen fra januar 2017: Der loven ikke opprettholdes.

Artikkelens poeng er lett å oppsummere: Hva kan det komme av at europeerne ikke har reagert på all terror, alle voldtekter, kriminalitet, som stammer fra muslimske enklaver? Mangel på reaksjon er foruroligende. Hvor lenge vil dette fortsette? Myndighetene som har latt lovløsheten bre seg, er imidlertid mer oppsatt på å kvele innfødte reaksjoner enn å gjøre noe med parallellsamfunnene som har vokst frem. Andersen foreslår borgervern underlagt statlig kontroll, i en eller annen form, som en mulig løsning. Artikkelen var ment som en advarsel og lar seg bare misforstå hvis man vil det.

Venstresiden har alltid reagert på ordet «borgervern». At klanstrukturene vokser bekymrer dem ikke, men hvis en europeer lurer på hvor dette bærer hen, går alarmen. Slike tanker får venstresiden til å gå amok. SVs Kirsti Bergstø tok artikkelen opp i spørretimen og justisminister Per-Willy Amundsen måtte på talerstolen, uten at han sa mye om selve artikkelen.

Nå er det Grete Gaulin som mener den er egnet til å stille Document i gapestokken.

Artikkelen Uverdig knefall fra Norsk Redaktørforening kunne stått på trykk i Radikal portal. Teknikken er velkjent: Klipp og lim. Leseren skal tvinges til å konkludere med at forfatteren og nettstedet må lukes ut.

La meg bare minne om at dette er en tendens vi ser i USA, der Infowars ble slettet fra Apple-podkaster, YouTube og Facebook. De store techselskapene har gått over i rollen som meningskontrollører. Angela Merkel har outsourcet ytringsfriheten på nett til de kommersielle selskapene under trussel om gigantbøter.

Når venstresiden i en slik situasjon går inn og hiver ved på bålet, vet vi hvor de står. Det kommer de til å tape stort på.

Gaulin unnlater å gjøre det som ethvert anstendig menneske gjør: Forklare hva forfatteren mener på en redelig måte. Helt siden den franske revolusjon har venstresiden foretrukket å gå etter mannen, og ikke ballen, og ofte med fatale konsekvenser. Mannen er blitt et hode kortere.

Vi presenteres for et dryss av sitater. Men vi får aldri høre hva de handler om. Gaulin unnlater systematisk å gjøre det, for hun vet at da ville leseren kunne få en aha-opplevelse: Det Andersen skriver om er jo det samme som foregår på Holmlia. Det er skytingen på Østre Aker vei og i Arendals gate torsdag.

Gaulin går etter pianisten. Det er tarvelig og ynkelig.

Det er for øvrig ikke første gang. Gaulin har skrevet flere artikler der hun spør hvordan det er mulig at en person som Kent Andersen får lov til å sitte i forliksrådet. (Hun vet godt at dommerne er politisk oppnevnt.)

Andersen har allerede mistet jobben en gang. Sammen med Christian Tybring-Gjedde skrev han en av de mest omtalte kronikker i nyere tid: Drøm fra Disneyland (25. august 2010). Den kom tilbake som en rekyl etter 22.7 og Andersen ble satt på gata.

Jeg merker meg at en person som Anine Kierulf har forstått denne sammenhengen. Hun kjøper ikke argumentet om at «nå må vi ta et oppgjør med-holdningene» når det betyr sensur. Det eneste «oppgjøret» man kan ta er overbevisningens kraft. Men den stoler ikke venstresiden på. De vil bruke makt. På det området har de lang erfaring.

I dagens situasjon i Europa er det en farlig linje. Gaulin og venstresiden opptrer som forsvarere av muslimer for å gi seg selv legitimitet.

Derfor må Document fremstilles som hatefullt. Hvis mediene kjøper denne fremstillingen legger de samtidig sterke begrensninger på sin egen dekning og de overlater til folk som Gaulin å være sensorer.

Jeg tror det toget har gått.

Responsen på Gaulins utspill er lunken. Hun overspiller og ønsket om sensur blir litt for tydelig.

Demokratiets styrke er evnen til selvkorreksjon. Med så store motsetninger og forskjeller som vestlige samfunn har fått, skulle man tro at politikere og presse forsto betydningen av ytringsfrihet. Men venstresiden reagerer motsatt: Når reaksjonen nedenfra kommer, vil de stenge meningene ned. Det er samme tendens over hele Vesten, og de får støtte fra de store tech-selskapene. Det er duket for en enorm kamp om ytringsfriheten og venstresiden står på feil side.

De skilter med menneskerettigheter og anstendighet. Rettighetene kan brukes som våpen. Anstendighet var i mine radikale år et kvalmt ord og det blir enda mer kvalmt når det brukes av folk som forsvarer undertrykkende regimer, bare de har riktig farge.

Raymond Johansen ønsker å «shut them down». Han mener at ytre høyre ikke fortjener å slippe til når de bruker ord som «landsforrædere som det skal tas et oppgjør med».

Men jeg er redd Johansen må leve med denne retorikken. Den springer ut av de forandringer Johansens parti har skapt.

I Document er vi ikke glad for denne retorikken. Den har en tendens til å dra debatten i en usunn retning. Det har gått opp for oss at man må markere noen grenser. Språkbruk er ett av dem. Risikoen for virkelig høyreekstremisme er til stede.

Det blir enda verre når Hans-Jørgen Lysglimt sier at han ønsker å piske opp hatet og sinnet. Dette er farligere, mye farligere enn ordet «landsforræder». Det finnes nemlig at hav av saker som fremkaller folks sinne. Det er allerede så stort at man ikke trenger å stimulere det. Man skal heller veie sine ord og bevisstgjøre folk om konsekvenser av deres ord og handlinger. Bare slik kan vi få løsninger som er demokratiske.

Det er det et ansvarsfullt redaktørskap i dag handler om. Veier man sine ord? Er de valg man gjør veloverveid? Document har gjort noen andre valg enn det mainstream-pressen har gjort. Vi mener mørkleggingen av hvem som gjør hva mot hvem, bare er egnet til å fyre opp under spekulasjoner og sinne. Svensk presse er et hett skrekkeksempel. Offisielt ønsker ikke Norge «svenske tilstander», men hvis man vil unngå det må man være villig til å våge litt mer. Tørre å si det alle vet forekommer og vokte seg for å fortegne hendelser. Bruken av ordet «norsk statsborger» som en eufemisme for borger med utenlandsk bakgrunn er ett slikt eksempel.

Sannferdighet er det som i lengden varer lengst. Fortsatt.

Venstresiden sier noe annet: Her må det «skjæres» og stol på oss. «Vi kan det». Muslimene «gjør det» allerede. Vold og utenforskap på den ene siden. Rettigheter på den andre.

Jeg tror Document slapp inn i Norsk Redaktørforening fordi styret har sett at Document har en standard. Vi driver seriøs journalistikk. Det er en annen journalistikk enn det de selv står for. Men de ser at den har et gyldighetsstempel: Den er transparent, konsistent, med et seriøst språk.

Styret i Norsk Redaktørforening er heller ikke blind for de sterke politiske strømningene i Europa mot høyre. De merker hvilken vei vinden blåser. De tenker: Disse menneskene må ha et organ. Document er deres organ. Kanskje det er riktig at de kommer til orde?

Det var et klokt valg.

Grete Gaulin og ytre venstre synes ikke det. De vil shut it down. De følger en tradisjon på venstresiden. De kunne valgt den frihetlige retningen og sagt: «Dette må vi møte med åpen debatt». Men det har de ikke krefter til. Det eneste de har igjen er sensur og undertrykkelse.

Litt av en anstendighet.

Tidligere innlegg i debatten:

Bedrøvelig fra Norsk Redaktørforening

Misforstått om NR-medlemskap

Uverdig knefall fra Norsk Redaktørforening

Vi er for mangfold