DEBATT:

Redaktør Hans Rustad i Document.no. Foto: Håkon Mosvold / NTB scanpix
Redaktør Hans Rustad i Document.no. Foto: Håkon Mosvold / NTB scanpix

Uverdig knefall fra Norsk Redaktørforening

Published   Updated

I sommer kom nyheten om at redaktøren i Document.no var blitt høytidelig opptatt i Norsk Redaktørforening. På direkte spørsmål om hvorfor fikk jeg følgende svar fra generalsekretær Arne Jensen i denne forening:

«For øvrig kan jeg kort opplyse om at medlemssøknaden fra Hans Rustad ble grundig vurdert og diskutert i NRs styre, med utgangspunkt i de kriterier som fremgår av NRs vedtekter. På det grunnlaget vedtok styret enstemmig å godkjenne søknaden.» (min uthevelse)

Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening opplyser at et enstemmig styre gikk inn for å godkjenne Hans Rustads medlemskap. Foto: Norsk Redaktørforening
Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening opplyser at et enstemmig styre gikk inn for å godkjenne Hans Rustads medlemskap. Foto: Norsk Redaktørforening

I NRs vedtekter hefter det visse betingelser for medlemskap. Mediets eier må for eksempel forplikte seg til Redaktørplakaten, sikre journalistikkens kvalitet som sannhetssøkende, relevant, saklig og allsidig; forsvare og skape respekt for medienes selvjustis og integritet samt følge pressens etiske normer.

I Redaktørplakaten heter det at redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.

Det er altså disse kriteriene Norsk Redaktørforening mener Document.no ivaretar.

Et nettsted som har satt på trykk at en minoritet må møtes med «enorm maktbruk».

Jeg har et spørsmål til Norsk Redaktørforening: akkurat hvilke av disse sitatene fra Document.no passer til nøyaktig hvilke av NRs vedtekter?

1: «… Muslimer har fått opprette parallellsamfunn hvor fellesnevner er selvtekt. Hvor lenge tror myndighetene det vil gå før innfødte europeere svarer med det samme?»

2: «Dette er krig mot egne borgere, med pervertert godhet som våpen …»

3: «Eliten er altså landsforrædere, og deres handlinger eller mangel på sådanne, dyrker frem selvtekt og vold...»

4: «Hvis ikke europeiske myndigheter tar dette inn over seg og stopper flerkultur-galskapen og knefallet for islam, kan vi ende med en voldsspiral som vil overraske selv herdede islamister. (…)»

5: «Myndighetene i Europeiske (sic) land må velge side, og ta tilbake kontrollen og sikkerheten med alle midler. Dette innebærer enorm maktbruk mot muslimske enklaver… » (min uthevelse)

6: «Staten kan styrke sitt voldsmonopol ved selv å skape organiserte borgervern: Bevæpnede vektere, eller en bevæpnet nasjonalgarde…»

Og alt dette bare i en eneste artikkel på nettstedet.

Norsk redaktørforening vil muligens mene at retten til ytringer er viktigere enn den allestedsnærværende kampen mot fake news og hate news – altså at det må være fullt mulig å ytre disse tingene offentlig. Her er det to ting å si:

Med mindre NR har laget sin egen ytringsfrihetsbestemmelse på tvers av FNs menneskerettighetserklæring og Den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter er det ingen som har rett til å ytre seg på denne måten. Ytringsfriheten har vært misforstått og misoppfattet i Norge i alle år. Det er nemlig ikke bare slik at ytringsfriheten unnlater å gi oss retten til å ytre oss hatefullt. Den legger ned et eksplisitt forbud mot å ytre oss hatefullt. Hvilket gjør det til et brudd på menneskerettighetene å ytre seg hatefullt. Hvilket i siste instans gjør at NR også bryter menneskerettighetene.

En rekke restriksjoner er lagt på ytringer som går under begrepet «hate speech» eller «fighting words.» Stater har rett til å innskrenke ytringer for å beskytte andres rettigheter, eller dersom ytringene truer offentlig ro og orden (ECHR). De har rett til å innskrenke ytringer for å sikre respekt og anerkjennelse av andres rettigheter, eller for å møte kravene til moral, offentlig ro og orden og den generelle velferden i et demokratisk samfunn (UDHR). Dette er altså en rettighet som stater har, men det er ingen plikt. Internasjonal lov pålegger imidlertid stater å nedlegge forbud mot ytringer som oppildner til diskriminering, fiendtlighet eller vold.

I UN Covenant on Civil and Political Rights heter det: «Any advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence shall be prohibited by law.»

Shall be. Det er et påbud, og en innskrenkning som selv den britiske ytringsfrihetsgruppa Article 19 erkjenner. «Lover mot hatsk tale, i det minste i teorien, søker å møte et fundamentalt prinsipp i menneskerettighetene, nemlig å beskytte retten til likhet, retten til fysisk integritet, retten til å være fri for diskriminering og – i siste instans – retten til liv. Hatefulle ytringer har altfor ofte vært knyttet til etnisk rensing, kriger og folkemord.»

Men selv om man skulle være uenig i alt dette, og mene at hat og hets må tillates fordi disse mørke kreftene ellers vil gå under jorda, så er det ingen grunn til å innføre trykkeplikt for slike uttalelser. Selv om man altså mener at det er OK å oppfordre til enorm maktbruk mot muslimske enklaver – kvinner og barn ikke unntatt – er det ikke slik at seriøse aviser har plikt til å bringe dette inn i legitime kanaler.

På samme måte er det heller ingen plikt for Norsk Redaktørforening å oppta som medlem en redaktør som setter ovenstående på trykk.

Men vi merker oss at NR mener at oppfordringen til «enorm maktbruk» mot minoriteter er i tråd med redaktørforeningens vedtekter.